Buldring – eller «nøtteklatring» for å hedre en bauta i norsk fjellsport og glede en annen – er klatresportens sprint. Det er kort, det er hardt og de seige utholdenhetsklatrerne kommer med få unntak til kort. Styrkeøvelsen med få repetisjoner og maksimal belastning i hvert flytt. Oftest på marginale tak som for uinnvidde er nærmest imaginære. Buldring er klatring i sin reneste form, med minimalt med utstyr, kun hjulpet av friksjonssko og friksjonspulver (kalk, pof etc.) i kamp mot tyngdekraften, på glattskurte sva eller pittoreske overheng. Buldringen søker å favne essensen i klatringen, det destillerte og isolerte med bevegelsene på steinens premisser, hvor stil er nesten like viktig som i boltedebattene med hvorvidt et bulder er gått med eller uten sitt-start, sågar kalt stupklyving; noe en altså kaster seg ut i med hele sitt legeme. 

Det sier seg selv at det må mange forsøk til før alt sitter for å løse de harde buldreproblemene. Og når det ikke sitter, når det tvert om løsner, når skoens tverrstivhet ikke er tilfredsstillende og foten sklir av, eller krimpen blir svett og væskeansamlingen reduserer friksjonen tilstrekkelig til at alle tre fingrene sklir av og plutselig hele korpus skytes ut i friluft og en skulle hatt vinger, som ørnen som uforstående betrakter det hele på avstand her ute i havgapet på Fosen et sted, da – faller man. Men det er ikke fallet som er det farlige. Det er ikke fallet som gjør at dette er et tema verdig Sikre Sider, det er landingen. For i buldring ender alle fall i bakken.