– Jeg skulle faen meg klatre igjen

Snart seks år etter sitter Dagfinn i sofaen på Kongsberg i sitt nyinnflyttede hjem. Følelsene og tankene fra den skjebnesvangre dagen sitter fortsatt friskt i minnet.

– Hvis jeg skulle gjort noen ting annerledes, så hadde det vært å ikke klatre der, forteller Dagfinn. Ved hans side sitter kjæresten Veronica, som har termin om to måneder.

• LES OGSÅ: Mistet kontrollen på taubremsen - partneren brakk ryggen

– Jeg vant stein, saks og papir, og fikk begynne å lede – de andre måtte nøye seg med å stå igjen ved innsteget. 

Første gang Dagfinn prøvde klatring var i 2010, og han ble umiddelbart hekta på mestringsfølelsen og friluftslivet, og det sosiale samholdet som sporten brakte med seg. Jo mer han lærte, jo kraftigere vokste lidenskapen, og han hadde hatt rask progresjon i årene frem til 2014. 

På vippepunktet

– Ruta hadde rundt 5 i vanskelighetsgrad - som var ganske overkommelig for meg på det tidspunktet. Jeg klatret derfor radig opp de første 20 meterne, til jeg pauset ved et lite bjørketre i fjellveggen, minnes Dagfinn, mens han blar gjennom bilder på fra turen på laptopen. 

Her satte Dagfinn siste mellomforankring og fikk valget mellom to ruter; en dieder på venstre side, eller over noen større blokker til høyre. Han valgte blokkene. 

– Jeg tok grep i en diger blokk, som begynte å røre på seg umiddelbart. Blokka var stor som et kjøleskap, så det var tydelig at den kunne falt ned hvert øyeblikk. 

Blokken begynte å tippe ut, og Dagfinn forsøkte å gå ut til høyre for å unngå å bli med i fallet. 

Kompisene ropte fra innsteget; «Stein!».

Blokken river over begge halvtauene, og Dagfinn dras etter. 

– Da ble det svart.

• LES OGSÅ: Da RAR ikke ville ringe RAR

Resten av hendelsesforløpet ble fortalt av vennene i etterkant, som måtte søke dekning for de fallende steinene. Fra under en fjellhylle hadde de sett to store skygger fare forbi; den kjøleskapstore blokka, og Dagfinn. 

- De hadde visst blitt helt stille, da de var sikre på at jeg hadde dødd. 

Vennene gikk ut mot kanten, og der så de kompisen ligge en titalls meter lenger ned. Dagfinn hadde altså falt over 30 meter, sammen med et sammensurium av tonn-tunge blokker og stein. Et fall som burde resultert i den sikre død. 

Mirakelet

Da så de at beinet til Dagfinn rørte på seg. 

Sporenstreks beveger kompisene seg til Dagfinn mens de tilkaller nødetater. De sjekker skadeomfanget og finner ut at han har store smerter i tilnærmet alle kroppsdeler. 

– Det neste jeg husker etter at blokken falt, er at jeg lå på bakken og frøs. De prøvde å bruke klærne sine for å varme meg opp, men det eneste som fungerte var kroppsvarme. 

Det tok rundt tre timer med smerter og kulde før Dagfinn endelig ble evakuert av et seaking-helikopter. Helikopteret fløy ham til Førde, og derifra gikk ferden til Gardermoen med pasientfly, før han ble lagt over i ambulanse og hastet til Ullevål - hvor skadeomfanget til slutt ble tydelig.

– Jeg hadde knust tåa og ankelen, og begge underarmsbeina var knekt rett av. Jeg hadde også brudd i ribbein, to ryggvirvler og to nakkevirvler, samt nederst i kraniet. Armen fikk også en kraftig nerveskade. Ja - og hjernerystelse, selvfølgelig. 

Det ble funnet blod på innsiden av hjelmen - som ubestridelig reddet livet hans. 

– Det positive med å ha så mange brudd er at man lærer seg mye anatomi og latinske navn. Da jeg var på en legesjekk, ble jeg spurt om jeg hadde studert medisin. Jeg svarte; «Nei, jeg er konditor!», sier Dagfinn lattermildt. 

Operasjoner og rehabilitering

Under sitt opphold på Ullevål, som varte i to og en halv uke, gjennomgikk han åtte operasjoner og mistet 20 kilo i kroppsvekt. 

– Jeg kunne ikke røre meg, og måtte ha hjelp til alt mulig - de måtte til og med mate meg. Det er utrolig hvor fort musklene forsvinner når man ikke bruker de. Likevel tenkte jeg at dette ikke skulle ende sånn - jeg skulle faen meg klatre igjen. 

Dagfinn forteller om første gang de skulle forsøke å ta av nakkekragen. 

– Selv med hjelp av sykepleiere ble jeg utmattet etter to sekunder, og måtte legge meg ned for å hvile igjen. Så ille var det. 

Etter oppholdet på Ullevål ble Dagfinn sendt til Sunnaas Sykehus - et spesialsykehus innen rehabilitering for pasienter med komplekse funksjonstap. Han ble rullet inn dørene, og bestemte seg for at han skulle gå ut på egne bein etter tre måneder.

– Og det klarte jeg, men det var ikke lett. Den er jævlig lang den bakken, sier Dagfinn. 

En egen boble

Samtlige bilder viser en sengeliggende, men blid Dagfinn. Han har kun lovord å si om opplegget og personalet på Sunnaas.

– Man blir i en egen boble hvor man kan fokusere utelukkende på seg selv og opptreningen. Uten dette hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. 

Han husker fortsatt første dagen han fikk lov til å bruke en prekestol (en gåstol hvor rammen går opp til albuene).

– Jeg nektet å slutte å gå, og gikk i sirkler helt til kvelden, sier Dagfinn - mens han stopper opp ved bildet av seg selv i gåstolen - smilende fra øre til øre. 

Han understreker hvor viktig det er å se de små suksessene, dag for dag, og alltid trene innenfor sine egne grenser og ferdigheter. 

– Men det var veldig tungt å se begrensningene mine på den tiden. Jeg var vant med å klare alt, og få til alt – om det var klatring, snowboard, fotball eller turning. Det var det som var det tyngste. 

Veien tilbake

Likevel gikk han ut på sine egne bein, men opptreningen hadde bare begynt, og med fysioterapi og grunntrening kom kroppens funksjonalitet sakte tilbake. Han humrer litt da han forteller om sin litt forhastede debut tilbake i fjellene - en relativt strabasiøs topptur på vinterstid.

– De jeg gikk med var livredde for at jeg skulle falle og slå meg igjen, og jeg måtte betale prisen for turen dagen etter. Da var jeg helt utslått og lå flat. 

Arbeidsmessig fikk han også store utfordringer - og han klarte kun å jobbe 10 prosent i sin gamle stilling som konditor. Da tok han valget om å gå tilbake til skolebenken, og utdanne seg til å bli lærer.

– Det var ikke lett å ta valget om å studere - spesielt for en med dysleksi, men jeg måtte gå videre i livet. Det er fint å se at man havnet et bra sted - selv om livet ikke gikk slik man trodde, sier Dagfinn, og titter bort på sin gravide kjæreste.

I årene fremover fortsatte Dagfinn å dytte sine egne grenser, og trene seg opp til å fortsette lidenskapen med både klatring, toppturer og isklatring. Han registrerte likevel at han fikk mange spørsmål rundt ønsket om å drive med klatring og risikofylt aktivitet igjen. 

– Det er ikke alle som skjønner det, men man kan ikke slutte å drive med det man elsker selv om man blir satt tilbake – man må bare finne sin egen vei og gjøre det man selv har mulighet til. 

Uforståelig

– Blir du noen gang nervøs når han drar ut på klatretur?

– Nei, absolutt ikke. Jeg ser hvor godt han har det når han klatrer, og hvor fornøyd han blir når han kommer seg ut i friluft. Dessuten er jeg med på nesten alle klatreturene, forteller Veronica, som også tar ekskursjoner i fjellveggen med en baby i magen. 

Dagfinn skyter inn; - Det er mer jeg som blir nervøs når Veronica klatrer på led. Jeg får lyst til å si at hun skal være forsiktig, men så tar jeg meg selv i det, og oppmuntrer i stedet. 

– Føler du deg friskmeldt nå, snart seks år etter?

– Jeg kommer nok aldri til å bli helt friskmeldt. Disse skadene vil være med meg resten av livet, men jeg tror jeg er sterkere og flinkere i klatring nå enn før ulykken, sier Dagfinn fornøyd. 

Ulykken har likevel satt sitt spor i hodet hos klatreren, som har merket en forsiktighet og redsel ovenfor løse steiner når han klatrer på ledetau. Han stopper opp ved et bilde fra ulykkesstedet, som viser to avkuttede ledetau. Så vidt han vet, er dette eneste gangen dette har skjedd i Norge.

– Jeg skulle ikke overlevd, men det gjorde jeg. Det er noe jeg aldri kommer til å forstå.