Sommeren 1996 tok Stein-Ivar Gravdal meg med på Kjerag for å klatre ruta som i dag heter En forbundsfiende (8-), den gang en ubesteget linje som «Ruleren» (aka Stein-Ivar) var gira på.
Akkurat denne sommeren hadde det blitt vel mye festing og jeg var neppe i mitt livs form, men man sier ikke nei til å bli med Stein-Ivar på Kjerag.
Under anmarsjen følte jeg meg som japaneren og Stein-Ivar var Doseth – en referanse til Hans Chr. Doseth som i sin tid klatret Trollveggen med en tilfeldig japaner han plukket ut som kunne sikre ham.
Trøsten var at jeg tross alt hadde mer klatreerfaring enn japaneren og i motsetning til Doseth som lot japaneren følge som andremann på alle taulengdene, så sendte Stein-Ivar meg på led, altså først i tauet. Men det var ingen tvil, Stein-Ivar skulle dra lasset på denne ruta. Som han alltid gjorde.
Så gikk det som det gikk, halvveis oppe tok jeg en suser og ramlet ned på standplass. Fallet var kanskje 15 meter og det skjedde flere ting underveis som har vært gode lærepenger i ettertid. Dette er slik jeg husker det, basert på det jeg antar skjedde:
For det første falt jeg ikke mens jeg klatret, men mens jeg hvilte i en sikring, en kamkile som sto mellom en blokk som var kilt inni en kamin og selve fjellet. Ingen optimal mellomforankring, men jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte hvile. Og sikringen tålte vekta av meg i første omgang. Mens jeg henger og puster ut og speider oppover for å legge en plan for den videre klatringen, rikket klemblokka på seg. Dermed poppet sikringen og jeg var i fritt fall. Siden den gang har jeg hatt et anstrengt forhold til lyden av stein som beveger seg, men det er til å leve med.
Streken i regningen var at neste sikring heller ikke holdt. Den mente jeg var en bombe, og det stemte for selve kileplasseringen, men tauet klippet seg ut av karabineren. Dette er noe som kan skje i visse tilfeller når sikringskjeden blir utsatt for store belastninger og karabineren blir slått mot fjellet i det mikro-sekundet tauet belastes. Dette kan være nok til at snapperen åpner seg og dermed mister karabineren styrke og/eller det kan bli en åpning for tauet til å gli av. Dermed falt jeg videre.
Ulykker: Frontveggen på Kjerag er snaut 900 høydemeter og har en lett synlig gylden plate i toppen hvor ruta Skjoldet går. Til høyre og nedenfor denne er en markert pilar som danner skillet mellom lys og skygge på bildet, og rundt foten av denne har det skjedd minst to fall-ulykker med beinbrudd. Foto: Sindre Bø
Det mest interessante og lærerike ved dette fallet – så langt – var at den tredje sikringen faktisk holdt. Og den hadde jeg ingen tro på! Jeg husker at jeg plasserte den til tross for at klatringen akkurat der var mye lettere, men jeg tenkte «man vet aldri, kanskje den holder». Så moralen er; sett en mellomforankring hvis du kan og med tanke på det som kommer høyere opp, ikke bare der du er nå.
Tauet strammet i denne og Stein-Ivar fikk endelig belastning på taubremsen sin, men uheldigvis suste jeg helt ned på standplass. Jeg landet ved føttene hans i det tauet strammet og gjorde en feil til: Jeg tok meg for med armene, i stedet for å holde dem inntil kroppen. I ettertid har jeg hørt at basehopperne i Lysebotn lærer bort denne teknikken til alle som hopper: Hvis du treffer veggen og dunker nedover, trekk sammen ekstremitetene dine, rull som en ball. Det reduserer risikoen for bruddskader.
Stein-Ivar og jeg kikket på hverandre og fikk bekreftet at det var liv i leiren, men så nikket han mot armen min og den var et sørgelig syn. Den sto nemlig i en rar vinkel. Et opplagt brudd i underarmen, rett ved håndleddet. I løpet av to sekunder giret Stein-Ivar om. Fra å klatre ny rute på Kjerag, ble dagens prosjekt å frakte en pasient ned. Han hadde fersk sanitetsutdannelse fra rekruttskolen i Madlaleiren, og jeg kunne se at han gledet seg til å praktisere den.
«Jeg så ut på Lysefjorden og før jeg ante ordet av det, hadde han reponert bruddet. Det vil si han tok tak i hånda mi, holdt på overarmen og dro.»
– Se ut på fjorden, sa «Ruleren» – han kaltes ikke det for ingenting. Jeg så ut på Lysefjorden og før jeg ante ordet av, hadde han reponert bruddet. Det vil si han tok tak i hånda mi, holdt på overarmen og dro. Klikk sa det og alt sammen så litt beinere ut. Deretter la han armen min i fatle og rigget rappellanker. Jeg rakk aldri å tenke meg om eller bli bekymret, klatrekompisen min viste bare handlekraft. Han gjorde meg trygg samtidig som kroppen min pumpet ut adrenalin, endorfiner og hva vet jeg. Selvfølgelig gjorde det vondt, men mest mentalt. Jeg hadde falt på Kjerag fordi jeg ikke fikset denne taulengden og turen vår måtte avlyses – halvveis opp målt i høydemeter. Vi var på et ekstremt utilgjengelig sted, jeg hadde brukket en arm og i tillegg var stoltheten såra.
Men, det fantes håp. Både var klatrepartneren min den absolutt rette å strande på Kjerag med, i tillegg hadde vi faktisk mobiltelefon. Dette var i 1996 da mobiler langt fra var allemannseie, men jeg hadde fått låne Stavanger Aftenblad sin vakttelefon som beredskap for oss. En Nokia som funket glimrende på datidens NMT-nett. Hittil hadde vi bare brukt den til å snakke med hjemmefronten, men nå dukket spørsmålet opp: Skulle vi ringe kompisene våre i RAR – Rogaland Alpine Redningsgruppe?
Den gangen var redningsgruppa relativt nyetablert, men i full drift. Her kunne de få sjansen til en fullskala operasjon på Kjerag som ville oppfylle formålet til gruppa fra starten: Redde andre klatrere. Været var fint, det var tidlig på dagen, alt lå til rette for en passe utfordrende uthenting. Det var bare en hake ved det hele: For Stein-Ivar Gravdal var det fullstendig, totalt uaktuelt å ringe til noen etter hjelp. I hvert fall skulle vi ikke en mobilisere en storstilt redningsaksjon, det var aldeles utelukket.
«Ruleren» sa aldri dette eksplisitt, han begynte bare å forberede første rappell. Da jeg forsiktig nevnte muligheten av å ha RAR som backup, gryntet han i forakt. Å bestille Sea Kingen var aller, aller siste utvei for Stein-Ivar Gravdal. Jeg fikk bare bite tennene sammen, og det er jeg glad for i dag.
«Jeg husker vi kom ned til svaene ved siden av fossen som tyter ut av Hengedalen, og på toppen av fossen tenkte jeg «to rappeller igjen». Det ble fire. Dimensjonene er store på Kjerag.»
Så ble det 10 lange rappeller ned til fjorden, men alt gikk på skinner. Stein-Ivar rigget anker, monterte meg på med rapellåtteren og gikk først ned for å rigge neste anker. Når det var klart, kunne jeg bare gli rolig ned på tauet mens jeg holdt den ledige hånden nedenfor taubremsen. Stein-Ivar sørget for stramt tau slik at alt gikk pent og pyntelig. Jeg husker vi kom ned til svaene ved siden av fossen som tyter ut av Hengedalen, og på toppen av fossen tenkte jeg «to rappeller igjen». Det ble fire. Dimensjonene er store på Kjerag.
På nest siste rappellen ga Stein-Ivar tillatelse til å ringe til Lysebotn, slik at noen kom utover med en båt og vi slapp å svømme inn. Slik endte siste rappellen direkte på tofta i en lettbåt, og det var et spesielt syn å se tauet bli dradd ned av en kar som satte sjøbein.
I Lysebotn Camping gjorde jeg en ny og på sett og vis smertelig, men lærerik erfaring: Da jeg kom i sikkerhet og senket skuldrene, kom smertene. Noe så intenst. Oppi veggen hadde kroppen sørget for bedøvingen. Vel inne på Lysebotn Camping ga campingmannen meg en smertestillende øl eller to mens vi ventet på ferja. Rutebåten ut Lysefjorden tok cirka 3 timer til parkeringen på Lauvik. Så kjørte vi egen bil til sykehuset i Stavanger, og satte oss i kø på legevakten. 12 timer etter fallet fikk jeg medisinsk behandling. Legene ga Stein-Ivar klapp på skulderen for å ha reponert bruddet og reddet funksjonen i håndleddet. Den rosen tok han imot, vel fortjent! Jeg var ikke høy i hatten, men happy.
Hva er poenget med denne historien? Lenge var den bare et artig minne, men med årene har den fått en verdi på grunn av lærdommene jeg har forsøkt å klargjøre, pluss en ting til: Evnen til å være sjølberga til fjells. Vi fikk et armbrudd halvveis opp Kjerag, men klarte oss sjøl. Ikke noe helikopter, ingen ambulansebåt på Lysefjorden, heller ingen ambulanse i Lysebotn eller på Lauvvik. Vi ventet på ferja og kjørte kollektivt fram til egen bil, og vi møtte opp på akutten uten noe ståhei.
Så kan man spørre; er dette noe å skryte av? Nei, og det er ikke det jeg gjør. Dette er en i rekken av historier fra livet som klatrer, og den begynte å gå i glemselen inntil det demret for meg at det har skjedd en mentalitetsendring i norsk natur. Folk er ikke like sjølberga som de engang var, og det virker ikke viktig for dem. Hovedredningssentralen bekrefter samme tendens både til sjøs og til fjells; antall redningsoppdrag øker radikalt. Folk har begynt å mobilisere redningshelikopter som om det var en taxi. Og da mener jeg folk flest, ikke spesielt klatrefolk. For meg handler ikke vårt eksempel om tøffhet, men om innstilling. Om det å være sjølhjulpen. Og stolt.
Stein-Ivar Gravdal var en meget stolt mann, han kunne håndverket sitt og klarte seg sjøl. Han kunne ikke tenke seg noe pinligere enn å bli hentet ut av kompisene i redningsgruppa. For meg er denne hendelsen personlig ikke noe å være stolt av, jeg dro på Kjerag i dårlig form, men det var en ære å bli reddet av «Ruleren» og tilfredsstillende at vi fikset det alene. At vi kom oss ned på egenhånd var ikke noe spesielt den gang, det var slik det skulle være. Og det er slik det bør være: På klatretur må man klare seg selv. Det er en essensiell del av aktiviteten.
Med årene har vi sett gjentatte eksempler på at folk drar på tur uten å ha gjort hjemmeleksa i form av trening, klær og utstyr. Mobiltelefonen er blitt en del av beredskapen, men den er også blitt vår svøpe, vår redningsplanke, vår falske trygghet. Alle burde planlegge og gjennomføre tur som om mobiltelefoner ikke finnes. Eller GPS. Fjellvettreglene gjelder også i bratt terreng, og å be om hjelp fra Luftambulansen eller Sea King skal være basert på reell nød, ikke bekvemmelighet.
Armen og håndleddet mitt ble 100 prosent restituert etter uhellet, takket være Stein-Ivars handlekraftige inngripen og korrekte førstehjelp. Det at han reponerte bruddet umiddelbart hadde en større betydning for at armen min i dag er funksjonell, enn om han hadde ringt 113. All erfaring viser at det ville gått mange timer før jeg hadde fått medisinsk hjelp.
Det hører med til min logg hva gjelder beinbrudd at jeg i slutten av januar 2019, altså få dager før dette ble skrevet, presterte å skli på glatta og knekke den andre underarmen. Det skjedde mens jeg lufta bikkja utenfor mitt eget hus. Enda mer enn forrige gang følte jeg stoltheten var mest ramma. Samtidig, faktisk omtrent på minuttet, ramla et annet medlem i RAR – jeg nevner ikke navn, men han er med i prosedyregruppa og er en mentor innenfor TT-industrien i Norge – i sin egen hage da han skulle mate hønene. Han slo seg, men ble ikke skadet. For begges del var HMS-arbeidet og risikoanalysen denne mandag morgenen ikke akkurat «beste praksis», og vi skal liksom ha dette på stell. Moralen er: Shit happens, og du vet aldri når.
Epilog: Stein-Ivar Gravdal ble etter hvert ikke bare et fullverdig medlem i RAR, men en av de mest betrodde innovatørene i Norske alpine redningsgrupper. I samarbeid med 330-skvadronen på Sola var Stein-Ivar på konstant jakt etter mer effektive og tryggere metoder for alpin redning, og fungerte i praksis som vår faglige prøve-kanin. Parallelt var han en høyt ansett fagmann i den norske tilkomstteknikk-industrien gjennom mange års ansettelse i Aak, og han ble etter hvert en av landets mest allsidige og erfarne fjellklatrere.
Februar 2012 omkom Stein-Ivar og bestekompisen Bjørn-Eivind Årtun i en steinsprang-ulykke på Kjerag da de forsøkte å klatre en ny vinterrute parallelt med Stein-Ivars testpiece Mamma (A3+/6+, 17 taulengder, Gravdal/Sæland). Da Rogaland Alpine Redningsgruppe dro inn i Lysefjorden for å hente de to ned, brukte vi til dels teknikker som Stein-Ivar hadde lært oss.
Sindre Bø skrev mange artikler for magasinet Klatring, og han døde i en tragisk kiteulykke i våres.
