Falt 18 meter på Hauktjern

– Jeg fikk oppleve at det slett ikke gikk bra, selv om det selvsagt kunne ha gått mye, mye verre, sier Brage Steen.

Han har grublet mye i etterkant over hva som gikk galt, og hvilke mekanismer det var som reddet livet hans.

– Jeg har testet og regnet på kreftene som var i sving da jeg falt, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg overlevde.

LIKE FØR: Brage tok denne selfien da han jobbet på ruta Normalvegen den dramatiske dagen i 2024.

Foto: Andzelika Andruskaite

Kompisen meldte avbud

21. juni 2024 var en deilig sommerdag i Oslo. Ferien hadde nettopp startet, og Brage Steen var både blid og gira da han dro ut til Hauktjern for å jobbe på ruta Normalveien (8a).

Kompisen hans hadde meldt avbud, men det stoppet ikke 31-åringen. Han bestemte seg for å øve inn ruta ved å soloere på topptau. Dette hadde han gjort mange ganger før.

– Jeg tenker det beste er å ikke gå for mye i detaljer på hvordan sikringssystemet mitt var. Alle har jo sine måter å gjøre dette på.  Men jeg brukte en Trango Cinch, hadde backup, stoppknuter, og sekk som motvekt i denne delen av økta. Jeg jobbet på ruta i to og en halv time, var opp og ned kanskje fem ganger med lunsjpause imellom,forteller Brage.

Etter et par timer kom et par venner av han til Hauktjern: Andzelika Andruskaite og Matt Mueller.

– Jeg snakket litt med dem, før jeg begynte på den siste turen opp for å tune inn flyttene. Jeg valgte å droppe stoppknuter denne gangen. Hvorfor vet jeg ikke. Det var vel noe med at det bare skulle være en rask tur, og at det var på slutten av dagen.

Han følte han hadde god flyt opp ruta. Nesten helt på toppen er det en sekvens som er ekstra utfordrende.

– Matt ropte «kom igjen!». Jeg gikk for det litt dynamiske flyttet. Hånden glapp idet jeg traff taket, og så startet turen mot bakken.

Prøvde å gripe tauet

Et fall på 18 meter varer i underkant av to sekunder. Kanskje tok det litt lenger tid i Brages tilfelle. Han husker at han først merket at tauet ikke tok, at han prøvde å gripe tak i bremsetauet, men tok feil tau, at det begynte å brenne i hånda, og at han prøvde å ta tak i det andre. Han rakk å få øyekontakt med Andzelika Andruskaite som sikret Matt Mueller på naboruta.

– Brage sluttet ikke å falle, og jeg klarte ikke å se vekk. Blikket mitt var liksom låst på ham der han for gjennom lufta. Jeg husker jeg hylte på slutten og ropte navnet hans, sier Andzelika.

Så smalt Brage Steen i bakken.

– Jeg var forberedt på at han skulle bli smashet utover underlaget. Men så spratt han liksom opp igjen. Han var i våken og i live sier Andzelika.

Brukte ikke hjelm

– Jeg vet ikke helt hvorfor cinchen ikke tok. Det kan være at t-skjorten min på en eller annen måte kom inn i selve bremsemekanismen, for senere oppdaget jeg at det var et hull i stoffet, sier Brage.

Rett før han begynte klatringen, hadde han festet sekken i en jumar i bunnen av tauet. Dette gjorde at det andre tauet hang fritt og surret seg rundt i hans tau.

– Det var et irritasjonsmoment mens jeg holdt på. Men tvinnet på tauet ga en viss bremseeffekt, og reddet kanskje livet mitt. Sekken kom mellom ryggen min og bakken.

Brage brukte ikke hjelm denne dagen. Før han begynte å lage lyder trodde kameratene at han hadde knust hodet mot en stein.

– Jeg ble på en måte hengende i sittehøyde. «Nå dauer jeg», sa jeg til meg selv. Du vet når du slår albuen bort i noe og får kjerringstøt? Jeg hadde en sånn følelse i hele kroppen.

Blødde fra anklene

Andzelika og Matt greide sakte, men sikkert å få Brage ut av selen. På dette tidspunktet var skoene hans på en eller annen måte kommet av.

– Det kan være de poppet av da jeg traff bakken. Jeg klatrer alltid med åpne skolisser.

Nå satt han og så på de opphovnede føttene sine. Han blødde fra innsiden av anklene. Flere personer var kommet til nå.

– En av dem viste seg å være sykepleier. Hun greide å roe meg ned. Etter rundt 40 minutter var redningspersonell, politi og luftambulanse på plass. Jeg ble først flydd hengende fra en redningsstropp til et sted helikopteret kunne lande.

Da Brage var vel plassert inne i helikopteret ble han flydd til Ahus.

– Den ene legen snakket om at de ikke kunne utelukke amputasjon på grunn av hevelse og væskedannelse. De første to døgnene lå jeg i gangen. Dette var i starten av ferien og to avdelinger var blitt slått sammen. Ortopedene kunne fortelle at de var eksperter på skuldre og knær, men ingen av dem var særlig gode på ankler.

Foto: Brage Steen

røntgenbilde av ankel

Som grus i en grushaug

Etter noen dager ble Brage overført til Diakonhjemmet. Der fikk han mer klart for seg hva som skulle skje videre.

– Det endte med at jeg måtte operere venstre hæl. Jeg spurte hvor mange splinter det var snakk om. Legen så på meg og spurte «hvor mye grus er det i en grushaug?»

Operasjonen var vellykket. Nå måtte trene opp motorikken sin, og lære seg å bruke rullator og rullestol.

– All honør til helsevesenet og jobben da la inn. Sykepleiere, leger og fysio på Diakonhjemmet var utrolig flinke og støttende, sier Brage, som ikke kunne dra tilbake til kollektivet der han bodde, fordi det ikke var tilpasset rullestolbruk. Brage måtte flytte inn hos foreldrene, der boligen måtte gjøres klar med ramper.

 – Gutterommet var opp en trapp, så mamma og pappa måtte sette en seng til meg i stua si.

Brage bor fortsatt hos foreldrene sine, godt over et halvt år etter ulykken.

 – Jeg ante ikke hvor lenge jeg måtte sitte i rullestol. 22. august fikk jeg til å gå et lite stykke uten krykker, men jeg brukte krykkene i mer enn en måned til etter det.

Tilbake til klatringen

Han hadde begynt å klatre lenge før han kunne gå igjen. Faktisk var han fortsatt rullestolbruker da han tok sine første prøvende flytt i veggen på Gneis klatresenter, omtrent en måned etter ulykken.

– Høyrefoten min ble bra ganske fort. Det var bare 14 biter som hadde skallet av, og det eneste problemet var at det var vondt. På venstrefoten brukte jeg en oppklippet klatresko. Der brukte jeg dessuten en walker, en rullatorstøvel, som beskyttet mot slag. Selv i dag kan han ikke gå særlig langt på beina på grunn av smertene.

– På sikt kan det hende det blir bra igjen. Men per nå vet jeg ikke. Jeg sliter fortsatt med å gå, og å gjøre de tingene jeg liker. Det er jo griseflaks at jeg i det hele tatt er i live. Jeg håper alle klatrere uansett erfaring tar sikkerhet og rutiner bittelitt mer på alvor etter at de har lest historien min. Livet kan jo bli snudd på hodet i løpet av sekunder.