– Har terskelen for å drive med klatring blitt for lav?

Autobelay er et automatisk selvsikringssystem som er svært vanlig på innendørs klatresentre. Klatreren kan klatre alene ved å feste et tau i klatreselen, og tauet er koblet til en spesiell snelle i toppen av klatreruta, som gjør at klatreren fires rolig ned ved et fall. Tauet starmmes automatisk, og systemet krever a klatreren selv kobler seg inn.

Så langt i 2022 har Norges Klatreforbund (NKF) registrert 12 ulykker med autobelay i Norge. I fjor registrerte de 24, men det er åpenbart mange tilfeller hvor klatrere ikke blir skadet og hendelsen ikke blir rapportert. Alle de alvorlige ulykkene skyldes at klatrer ikke klipper seg inn.

– Vi ser en økende tendens i antall ulykker med autobelay. Det er også her de mest alvorlige skadene skjer, forklarer leder i Sikkerhetskomiteen i NKF, Odd-Magne Øgreid.

– Hvorfor skjer disse ulykkene?

– Det er sånn hjernen vår er konstruert – den er ikke perfekt. Noe ganger glemmer vi viktige ting. Ofte er klatrerne veldig fokusert på det sportslige, og det er ikke uvanlig at de er hundre prosent sikre på at de var klippa, inn, men så var det altså ikke det likevel.

– Hvem er mest utsatt for autobelayulykker?

– Det skjer mange, men erfarne klatrere er litt overrepresentert. De er trygge på håndverket og mindre nervøse. Uerfarne klatrere gjør gjerne mange ekstra kontroller før de klatrer.

Snart halvannet år etter ulykken kan Monica fortsatt ikke løpe, og bruddene i bekkenet har ikke grodd. Men hun er tilbake i jobb, og til tross for flere reoperasjoner på grunn av komplikasjoner og kjipe måneder med rehabilitering holder hun motet oppe. 

– Jeg går litt turer og sykler en del, i tillegg til masse opptrening med og uten fysioterapeut. Og ironisk nok går det ganske greit å klatre, forteller hun.

Etter ulykken ble hun liggende nesten et halvt år på sykehus. Så rehabilitering både på Fosen utenfor Trondheim og Sunnaas sykehus på Nesodden, og utallige timer med trening på egen hånd. 50-årsdagen «feiret» hun på intensivavdelingen på St. Olavs hospital i Trondheim.

– Hva tenkte du da du deisa i bakken?

– Det gikk fort, og jeg rakk ikke å tenke så mye. Pang, så lå jeg der. Det var ikke så veldig vondt akkurat da - jeg antar det skyldes adrenalin og at kroppen gikk i en slags alarmtilstand. Jeg knuste bekkenet og venstre fot, men det mest alvorlige var at bekkenet løsnet fra ryggraden, og flytta seg to centimeter opp. Ifølge legene er det et mirakel at jeg ikke ble lam, forteller Monica.

Hun koblet aldri i skrukarabinen på autobelayen, og var dermed usikret fra første meter.

– Hvordan er det mulig å glemme noe så viktig som å koble på autobelayen?

– Å glemme enkle og viktige ting er noe alle gjør på et eller annet tidspunkt i livet, og ulykkesstatistikken om autobelay viser at alle kan gjøre det. Selv gjør jeg absolutt alltid kameratsjekk, og tenker det er gode grunner til at man tradisjonelt er flere som klatrer sammen. For meg er i hvert fall det å klatre med andre og med tau en veldig viktig del av sporten. Da jeg glemte det og datt i bakken må jeg ha hatt en slags blackout.

– Var det flaut å glemme noe så banalt?

– Ja, veldig i starten, særlig overfor klatrevennene mine. Jeg var redd de ikke skulle stole på meg mer. Men nå tenker jeg ikke så mye på det.

Monica har fundert mye på hvordan ulykker med autobelay kan unngås, og etterlyser strengere krav til både klatresentre og klatrere. 

– Er klatring i ferd med å bli for enkelt og lett tilgjengelig? Det er åpenbart farlig å falle i bakken, og da bør kanskje inngangsterskelen være litt høy? Jeg tenker at autobelay rett og slett er for lettvint.

– Hva kan gjøres?

– Jeg tror kanskje større krav til egenferdighet og kunnskap er på sin plass. Bør det være litt vanskeligere å ta brattkort? Topptaukort synes jeg bør kuttes helt ut. Det bør også være påbudt med store seil og myke matter under klatreveggene.

I kjølvannet av denne og andre ulykker- og nestenulykker på klatresenteret Krux har autobelayene fått mye større seil, og etter Monicas ulykke ble det myke materialet i betonggulvet noe utvidet.

Odd-Magne Øgreid i NKF peker på flere tiltak som er avgjørende for å øke sikkerheten med autobelay.

– Større sikkerhetsseil – leverandørene selger autobelayene med alt for små seil. Seilene må være firkantet, store og alle de første takene på ruta må være skjult bak seilet. Alle autobelay-rutene må være plassert sammen i et eget område, uten topptau- eller lederuter nær. Dermed vil seilet på naboruta hindre at noen klatrer til siden og rundt seilet. Innføring av krav om obligatorisk kameratsjekk har effekt. Selv om du klatrer alene; spør noen om de kan sjekke deg. Det funker, sier Øgreid.

Det er Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) som fører tilsyn med anlegg for innendørs klatring i Norge. Klatreforbundet tok kontakt med DSB i februar for å diskutere tiltak for å hindre autobelayulykker.

– Foreløpig har vi ikke hørt noe, men vi håper å få til dette om ikke lenge. Det er vanlig å peke på personen som glemmer å klippe seg inn når det er snakk om ulykker med autobelay, men vi kan ikke lempe skylda på klatreren. Statistikken viser at autobelay åpenbart er farlig. For å si det sånn: Hadde det vært en attraksjon i fornøyelsesparken Tusenfryd hvor gjesten måtte klippe seg inn selv i en sikring og så kastet seg ut noe høyt – da ville myndighetene grepet inn umiddelbart hvis det skjedde en ulykke, sier lederen i sikkerhetskomiteen.

Monica Lund har klatret i over 25 år, vinter og sommer - fjell og klippe. Hun innser at kroppen aldri vil bli hundre prosent igjen, men målet er å komme seg tilbake på Romsdalshorn. Ingen stor klatremessig utfordring for henne, men foreløpig er det for langt å gå.

– Det skjer ikke denne sommeren, men jeg håper å kunne klatre is og kjøre ski i vinter. Det er litt som en følelsesmessig berg- og dalbane. Det er mye som skal trenes opp og jeg blir drita lei noen ganger. Men man må bare holde på, sier hun.

Ulykkesdagen for snart halvannet år siden hadde hun først vært på skitur med ei venninne, før hun skulle avslutte dagen med ei treningsøkt i det relativt nyåpna klatresenteret i Oppdal. 

I ettertid tenker Monica mye på praten hun hadde med venninnen på skituren – og ikke minst hvordan livet hadde vært hvis hun hadde valgt annerledes den dagen.

– Det var en fantastisk skidag med sol og pudder. Vi var på topptur i Storlidalen, og jeg husker så godt samtalen hvor vi begge prisa oss lykkelige over at vi pusha femti, men ikke hadde vondt noe sted. Så knuste jeg hofta og ankelen et par timer senere.