Ture Bjørgen

Bjørgen (f. 1955) er utdannet geolog. Han begynte å klatre i 1980 og har vært medlem av Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR) siden starten i 1993. Fra 2000 til 2014 var han leder av RAR. På død og liv – norsk fjellredning fra innsiden er hans første bok. Den kan kjøpes her (10% av inntekten går til RAR).

PÅ DØD OG LIV – norsk fjellredning fra innsiden – er den første boken som forteller historien om fjellredning i Norge. Den ble lansert 22. november på utestedet Cementen i Stavanger.

Til stede var store deler av fjellklatremiljøet i Rogaland, sammen med blant andre noen av de som selv er blitt reddet i dramatiske aksjoner og pårørende etter klatrere som ikke lengre er i live, men som ble reddet hjem av RAR.

Boka inneholder detaljerte beskrivelser og bilder fra en rekke redningsaksjoner hvor uheldige fjellklatrere, basehoppere, omkomne etter flyulykker og andre tragedier er blitt hentet ut fra de mest utilgjengelige og farlige fjellveggene i Norge – ofte under svært dramatiske omstendigheter. De fleste aksjonene fikk i sin tid stor mediedekning. Men hvordan var det egentlig å være redningsmannen? Og hva skjer med «helter» som gang etter gang møter andres død?

Les også: Historien om et tragisk selvmord – og RARs redning av de omkomne

Bjørgen har vært aktiv fjellklatrer siden 1980, og var en av dem som startet Rogaland Alpine Redningsgruppe i 1993. Gruppen har i alle år operert tett sammen med Hovedredningssentralen og 330-skvadronen på Sola, et spesielt samarbeid mellom stramme, uniformerte militære og noe mer rufsete militærnektere fra stambula Cementen i Stavanger, Men når det kommer til det viktigste: Å kunne stole på hverandre for å berge andre menneskers liv, er de alle profesjonelle til fingerspissene.

Det var Stavanger-klatrerne Lars Nessa og Sindre Bø som på et medlemsmøte i RAR lanserte ideen om å nedtegne opplevelsene.
– Men jeg tror de tenkte på noe helt annet enn det dette har blitt, forteller Bjørgen til norsk-klatring.no.

– Jeg tror nok at jeg har hatt en bokspire i underbevisstheten. Som jeg skiver i forordet i boka så har jeg gjennom alle år samlet på avisutklipp om klatring, fjellredning og dykking. Jeg har lenge tenkt at «dette må jeg gjøre noe med». Som leder i RAR gjennom 15 år har jeg jo også sørget for å dokumentere, systematisere, lage statistikker osv og ta vare på alt vi har drevet med. Dessuten er det jeg som ved festlige anledninger har laget bildepresentasjoner av RARs aktiviteter gjennom årene. Så, hvis ikke Lars og Sindre hadde foreslått dette, er det nokså sannsynlig at jeg hadde gjort noe med dette stoffet uansett.

– Hva var den indre drivkraften som materialiserte prosjektet?
– Over tid konstaterte vi at RAR ble oppfattet veldig positivt i vårt område. Vi var «helter som risikerte livet». Som leder fikk jeg mange positive tilbakemeldinger om RAR. Men disse heltegreiene var jo helt fjernt for de fleste av oss, det er jo ikke slik vi tenker. Men jeg innså at det vi gjorde fordi vi syntes det var bra, riktig, spennende, og av alle forskjellige andre grunner var ganske OK. *Etter hvert skjønte jeg at mye av det vi hadde opplevd var nokså drøye ting for frivillige «amatører». Og alle hendelsene var jo kilder til refleksjoner om «liv og død». Intet mindre. Og jeg fattet interesse for disse tingene som handler om risiko, drivkreftene bak risikotaking, hvorfor tar noen livet sitt, hvorfor ønsker noen å «hjelpe», hva tenker medlemmene om disse tingene, hvorfor gjør JEG dette osv. Så toppet jo alt seg da Stein Ivar og Bjørn Eivind omkom, Kai falt og overlevde og Bernt Ove tok livet sitt. For meg personlig følte jeg at alle disse tingene gav grunnlag for refleksjon, innsikt og vekst. Store ord, men sant.

Les også: Redning på Skjoldet på Kjerag – åpent brudd i 8 timer

– Mitt engasjement i RAR-arbeidet endte, på tross av alle kjipe opplevelser, for meg som noe positivt. Men er det slik for alle? Konklusjonen er jo det selvsagte; vi er forskjellige. Så mens noen føler de lander på den positive siden, så kan andre oppleve disse tingene på andre måter. Det skrives nok bøker om klatring, mens lite var skrevet om de som hjelper når det går galt. Og vi klatrere har noe å være stolte over. Vi har alltid hjulpet hverandre, vi har brukt kompetansen vi har fått gjennom meningsløs fritidsaktivitet til noe meningsfylt, som dessuten er samfunnsnyttig, vi har hjulpet alle andre enn klatrere. Og det er jo ganske bra greier.

– Hva er dine refleksjoner over det å hente ned døde venner?
– For mange av oss føltes nettopp det meningsfylt. Vi var vennene, vi kjente området, vi var redningsfolk. Det er noe dypt «symbolsk» i dette å innse at vennene er døde og at det er kompiser som henter de. På samme måte som når venner bærer kisten kanskje? Vennene følger den døde på den aller siste krevende «taulengden». Eller når soldater bærer den døde kameraten tilbake i «trygghet». Men - som etter redningsaksjonen i Tromsø i 1999 da en klatrer ble hentet av venner i redningsgruppa, førte det til mye uro i ukene etter. Mange følelser slippes løs, mange forhold krysser hverandre, misforståelser oppstår, hensikter blir mistenkeliggjort alt blir forsterket osv.

– Slik var det litt av hos oss også. Tidligere forhold, forskjellige vennskapsbånd på kryss og tvers treffer hverandre og sterke reaksjoner oppstår.Hvis vi forstår dette og er klar over at sterke følelser settes i sving tror jeg det er rett å gjøre det vi gjorde i 2012. Hvis gruppen er robust takler den det og vokser på det. I motsatt fall kan sterke følelser bryte ned gruppen. Konklusjonen basert på de som var med er at det var rett i 2012. Men – sterke følelser skaper lett irrasjonalitet, slik at feilhandlinger kan øke risikoen. I en klatresituasjon er det lett å tenke seg at dette kan føre galt av sted og forverre en situasjon. Erfaringene mine – som jeg prøver å beskrive i boken – er at hele registeret fra irrasjonalitet og sterke følelser til konsentrert fornuftig planlegging skjer. Det er da viktig at folk forstår dette og at vi til slutt klarer å holde hodet kaldt, slik at vi kan gjennomføre aksjoner på en robust og trygg måte.

Les også: Her er boka PÅ DØD OG LIV