Fall under buldring resulterer alltid i bakkefall, og ankler og andre ledd er særlig utsatt for ulike ubehageligheter. Det er vanskelig å eliminere risikoen helt, men det er mye vi kan gjøre for å redusere den. Dersom vi klarer å bremse lange fall over tid er de ikke farlige.
Derimot kan fall på noen få centimeter være skadelige hvis bråstoppen er hard nok. Nedbremsing av fall under buldring får vi først og fremst fra vår egen kropp og crashpader.
Crashpad og landingssone
En crashpad er en liten madrass satt sammen av forskjellige typer ytterstoff og dempende fyll, og det viktigste utstyret for å unngå buldreskade(r). Den er laget for å være lett å transportere, men samtidig kunne absorbere mye energi. Det første vi gjør er å se på buldreproblemet. Hvor høyt er det? Hvilken vei går det og hvilken vei kan man risikere å falle uventet? Deretter studerer vi landingssonen. Er bakken hard eller myk? Er det røtter, steiner eller andre ting man kan skade seg på i eller i nærheten av landingssonen? Legg paden der den behøves mest. Hvis bulderet ikke går rett opp kan du starte uten pad, eller med det man kaller en launchpad som er en miniatyrpad. Farlige ujevnheter på bakken kan merkes med litt kalk på paden. Man kan også bruke klær og ryggsekker for å få et jevnere underlag å legge paden på. Er din pad tykk eller tynn, myk eller hard? Pader er forskjellige, noe som bør gjenspeiles i hvordan de brukes. Ikke vær redd for å kjenne på en annen persons pad før du stoler på at den skal redde deg i et fall.
Får du deg en skikkelig smell i ankelen (eller noe annet sted for den saks skyld), så bår du ha en spjelk klar.
Flere pader
Har du mer enn én pad kan du legge dem ved siden av eller oppå hverandre, men da må du være påpasselig. Mange brudd og forstuinger oppstår når foten treffer en glippe mellom padene eller kanten av en pad. Legg dem så tett mot hverandre som mulig og unngå høye kanter. Man kan med fordel bruke en launchpad over skjøten der padene møtes, siden launchpader er for tynne til å representere en fare for anklene. Hver gang noen har falt bør man sjekke om padene fremdeles ligger riktig.
Hva klatreren bør tenke på
I starten bør du ikke klatre høyere enn du er villig til å hoppe ned, da dette er en indikasjon på hva som er trygt. Med økt erfaring ønsker du kanskje å utfordre deg selv med høyere problemer. Det er også viktig å huske på at det ikke alltid er de høyeste fallene som er de farligste.
Alle er enige om at du ikke må la deg bli sikret av noen du ikke stoler på i tauklatring, det samme bør gjelde med spottere i buldring. Hold spotterne informert slik at du gir dem mulighet til å utføre jobben sin så godt som mulig. Skal du f.eks hoppe etter et tak er det vesentlig at spotteren vet det, si ifra hvis du bestemmer seg for å prøve noe nytt. Du kan også velge å klatre uten spotter. Da er du klar over konsekvensene og justerer deg deretter. Når du først faller må du slippe alt. Prøver du å ta tak i noe etter at fallet er i gang risikerer du bare å svinge i uventede retninger eller å gi skulderen et smertefullt rykk.
Når du faller
Det er en kjensgjerning i andre idretter der det falles mye at det må trenes mye på fall. Det burde vi gjøre i buldring også. Se ned for å se hva som er under deg når du faller. Er det en glippe mellom padene du bør styre føttene unna? Ikke overkompenser, flakser du vilt med armer og bein er det mer sannsynlig at du sparker spotteren din i ansiktet enn at du hjelper landingen. Dersom du mister kontroll og ikke vet om du kommer til å lande riktig er det viktig å slappe av i kroppen. Stive ledd absorberer energi dårlig og da oppstår det fort skader. Trekk deg litt sammen siden utstrakte ledd er mer utsatte enn bøyde. Hvis du er ute av balanse når du treffer paden er det bedre å la seg falle på baken. Faller du mye blir du vant til å falle riktig.
Les også: Frykten for å falle
Hva spotteren bør tenke på
Ved tauklatring krever god sikring opplæring og trening. Slik burde vi tenke på spotting også. Dette er ikke medfødte evner, men noe som må læres. Som spotter må du følge med kontinuerlig. Du skal hele tiden ha en plan om hva du gjør hvis klatreren faller, og denne planen må revideres kontinuerlig. Man bør ha egne folk til å flytte pader eller gi beta underveis, slik at spotteren aldri tar oppmerksomheten bort fra oppgaven sin. Spotteren bør vanligvis fokusere et sted høyt på ryggen til klatreren. Det viktigste ved fall er å beskytte klatrerens hode, nakke og rygg. Dette gjøres best med å styre klatreren så han lander med beinene først. Dersom han faller vannrett eller opp-ned må du få tak i hode eller skuldre slik at han vipper rundt før han treffer bakken. Det er sjelden mulig å bremse klatreren mye, så ikke fokuser på det.
Hvis hendene dine er rett ved klatreren når fallet begynner kan du derimot sørge for at farten ikke blir høy i utgangspunktet. Stå nærme nok til å kunne reagere fort, men langt nok unna til å unngå en fot eller albue i ansiktet dersom klatreren plutselig gjør noe uventet. Stå avslappet og stabilt med nesten utstrakte armer. Holder du armene inn mot kroppen som en T-rex er det ikke sikkert du klarer å gjøre noe før klatreren klasker i bakken. Samle fingrene dine så de ikke blir fanget opp av løse klær og skades. Så lenge klatreren er lavt over bakken gir utstrakte tomler mulighet til å ta klatreren rundt livet for bedre kontroll, men når han kommer lenger opp bør tomlene inn de også. Ikke grip lavere en hoftehøyde, da kan klatreren vippes rundt og lande på hodet. Kommer klatreren så høyt at du ikke tør å spotte effektivt lenger må han informeres om at «nå kan han ikke falle».
Hvor høyt dette er kommer an på flere ting, ikke minst vektforskjell mellom klatreren og spotteren. Det er ikke bare hastighet og vekt som bestemmer skaderisiko, men også størrelsen på arealet som blir utsatt for krefter. En finger som treffer paden er mye mer skadeutsatt enn en rumpe, og en spiss stein er farligere å treffe enn en flat. Ved mulighet for svært lange fall kan spotteren eventuelt holde en liten pad som et skjold for å dytte klatreren inn i landingsområdet, i stede for å bruke hendene.
Uttopping
En gang i blant hender det at du ikke faller, og da må du toppe ut! På høye buldere eller når både hånd- og fottak er dårlige er det ofte fristende å legge seg fremover for å skape friksjon mellom kroppen og fjellet. Dette kalles hvaling og er sjelden noen god idé. Man mister oversikt over føttene og dytter dem bakover, ut fra veggen. Det beste er som regel å bevege kroppen rett oppover, sette en høy fot og reise seg. Nå som du er oppe må du ned igjen. Det kan fort bli en mini-epic i seg selv dersom du ikke har sjekket hvordan veien ned er på forhånd.
Innebuldring
Inne er det mindre farlig å lande ukontrollert. Her er madrassene både store og myke nok til at det i de fleste tilfeller er best å slappe av og la seg falle sammen der du lander. Siden spotting ikke er vanlig inne er det best å fortelle folk om det på forhånd hvis du har tenkt til å spotte dem. Hvis noen faller rart er det ofte bedre å la det skje, heller enn å skape enda flere usikkerheter. Når du faller avslappet bakover er det ikke noe gøy å få to strake armer kjørt inn i ryggen. Dersom noen er i ferd med å fly utenfor madrassen, derimot, må vi reagere kjapt og gjøre det vi kan for å dytte dem inn!
Konklusjon
Vær pirkete og sjekk padene ofte. Glipper og kanter knekker ankler. Det å falle og spotte trygt og godt krever masse trening. Det viktigste er å beskytte hode og rygg. En sløv spotter er ofte verre enn ingen spotter.
• Øv på å spotte!
• Øv på å falle!
• God buldring!
Før klatringen begynner, husk:
• Studer buldret
• Se på landingsområdet
• Plasser padene presist
• Snakk sammen
Du som spotter, husk:
• Følg med og ha en plan
• Kommuniser med klatreren
• Stå stabilt
• Hold armene slik at de gjør nytte for seg
• Samle fingrene
• Styr klatreren mot paden
• Se opp for flaksende armer og bein
• Beskytt klatrerens hode, nakke og rygg
Du som klatrer, husk:
• Sjekk padene før du klatrer
• Kommuniser med spotteren
• Se ned når du faller
• Unngå glipper og kanter
• Slapp av i kroppen hvis du mister kontroll
Les også: Sikkerhet og klatring
