– Så hva om det skjer noe alvorlig eller livstruende? spør Tomasz. Norsk med finsk aksent er han ikke kompis med r’er og jeg har en trang til å få Tomasz til å si «rabarbra». Han slenger et raskt dobbelt halvstikk i standplassen, napper seremonielt i tauet og viser meg tommel opp. En standplass er kanskje ikke helt stedet for en dypere samtale om akuttmedisin. Eller kanskje det er det? Til frokost i dag spurte finnen om hva jeg har med i klatresekken av førstehjelpsutstyr mens kursinstruktørene fra Nord-Norsk Klatreskole pakket rack og tau. Klatreferien i Lofoten er godt i gang. Hjemme venter en jobb i Forsvarets Sanitet, og det er kanskje grunnen til at Tomasz åpnet dagen med å lure på hva slags førstehjelpsutstyr jeg hadde i sekken.

– Du kommer jo ikke langt med en spjelk og en teiprull.

– Nei, får vel drive med litt improvisering da. Men det er jo helt andre ting som gjerne er viktigere enn hvilket utstyr jeg har med.

– Som hva da?

– Som å komme meg til pasienten, kunne kommunisere til omverden hva som har skjedd og signalisere til redningsmannskapet hvor vi er. Hvis kameraten min overlever de første minuttene etter en alvorlig hendelse, er det en kamp mot klokka for å få han ut. Og det er et stort hvis. NKF sine ulykkesrapporter er sterkt preget av momentane dødsfall.

En bivuakk-bag er din venn her. De er små, tåler flergangsbruk og kan øke varmen til en person betraktelig.

Om du drar på et førstehjelpskurs lærer du relativt fort at før du kan yte hjelp må skadestedet være trygt. Tilgang til pasienten er helt nødvendig og i klatreveggen er kameraten sjeldent enkel å nå. Fem meter horisontalt er null stress, fem meter vertikalt derimot. Ikke tro du slipper unna kun fordi du klatrer entaulengdersruter. Plenty av crags har små hyller hvor folk har satt seg fast før. Improvisert redning er første stopp på vei til å kunne yte førstehjelp i fjellsiden.

Les også: Så ille kan det gå om karabinen er slitt

Andre stopp blir å yte livreddende førstehjelp. Dette er ikke magi, det er sunn fornuft. En lege lærte meg en gang at alt i medisin handler om to ting: Blod må rundt og rundt, og luft må inn og ut. Så lenge dette skjer er du fortsatt i business, uansett hvor lite overskudd du går med. Hold hodet og nakke slik at det ser ut som personen ikke kunne snorket, og stopp alle seriøse blødninger med hardt trykk mot såret og få løftet litt på skadestedet. Eller «kompresjon» og «elevasjon» som det heter på fagspråket.

Etter klemknutegang og en kjapp pasientsjekk, hva da? Alt du har gjort er å trykke «pause» på døden, men det er nå mannen med ljåen begynner å ta en personlig interesse. Du kan ikke la deg selv ferdes i fjellet uten enten telefondekning eller nødpeiler. Det er for mange rapporter hvor klatrelag må legge igjen pasienter eller splitte seg for å sende noen tilbake til der de sist hadde dekning. Det er ikke godt nok å fortelle noen hvor du skal og når du regner med å være tilbake. Når du sitter med kameraten din hardt skadet er det ingenting som er bedre enn å høre en trygg stemme i andre enden av telefonen som forteller deg hva du skal gjøre og at noen er på vei.

Les også: Ikke grip etter slynga når du faller!

Gratulerer, du kan nå ta en pust i bakken. Kameraten din er i live, noen er på vei, og du er fortsatt i business. Nå begynner frysingen. Med mindre du klatrer i 37 grader vil kroppen alltid avgi varme til omgivelsene. Det kan føles varmt og godt, men når vinden begynner å ta seg opp og du kommer i skyggen av fjellveggen varer ikke det lenge. Enda verre blir det om du får væromslag eller er ute om vinteren. En bivuakk-bag er din venn her. De er små, tåler flergangsbruk og kan øke varmen til en person betraktelig. Mange veier ikke mer enn noen få gram og har plass til mer enn en person. Om du ikke vil bruke penger på noe slikt gjør en søppelsekk eller to omtrent samme nytten. De hindrer vind fra å kjøle ned personen og minimerer varmetapet gjennom fordampning. Allikevel har bivuakk-bagen en stor fordel – den er ofte knall oransje.

Skarpe farger gjør det lett å bli sett, og en telefon gjør at du får folk ut i fjellet tidlig for å lete. Og dette er nøkkelen til overlevelse dersom en i taulaget får en alvorlig eller livstruende skade. Det hjelper lite om du har gjort alt riktig om du ikke kan bli funnet. Norge er et kupert land og mange steder vi drar for å klatre ligger godt skjult. Taulag på bakken er ofte skjult av trærne og i fjellveggen søker vi ly i kaminer og tilsvarende. Når det kommer til å bli hentet ut må vi kunne klart signalisere hvor vi er. En hodelykt, som de fleste uansett har med seg, er bra i mørket. Bonuspoeng om den blinker. På dagen er klare farger som skiller seg godt ut et alternativ, og noe de fleste av oss har uansett.

Jeg og Tomasz sitter med hver vår øl utenfor Klatrekafeen mens vi ventet på middag. Bak oss ligger en god, hendelsesfri dag i fjellet.

– Så, klemknutegang, telefondekning, søppelsekk og sterke farger.

Igjen får jeg en trang til å høre Tomasz si rabarbra.

– Og en god del improvisasjon.

Med de to setningene har han egentlig summert opp de fire elementene som utgjør førstehjelpsskrinet ditt på klatretur:

Tidlig adkomst, tidlig varsling, og tidlig uthenting av en pasient som er i best mulig tilstand. 

Les også: Slik unngår du gnagsår

 

Å ta med: Ekstra eller fullt batteri, bivvi-bag og nødpeilesender. Foto: Marius Baade