Innenfor sikkerhetsarbeid fins det en mengde lover og prinsipper å forholde seg til. Mange er hentet fra fysikken, mens andre er mer allmenngyldige. Her skal vi nevne tre av dem:
1. Tyngdeloven
2. Murphys lov
3. KISS
Gravitasjonen slår aldri feil
Vi var inne på hybrismotivet i fjor i denne spalten. I det ligger faren for at vi glemmer at tyngdekraften alltid virker, og vil straffe den som gjør en feil nådeløst. På gode dager med oppdrift i veggen og hvis du er i flyt-sonen, så kan tyngdekraften oppleves som opphevet.
Eller kroppen din føles lettere. Sannheten er at tyngdens akselerasjon faktisk varierer, om enn marginalt. Fra 9,83 m/s2 ved Nordpolen til 9,78 m/s2 ved ekvator. I tillegg er det en geologisk fun fact at forskjellig densitet i bergartene i jordskorpen fører til lokale variasjoner av tyngdekraften.
Men, ikke vær i tvil: Dersom tauet ditt eller toppankeret ryker, så faller du i bakken.
Murphys lover
Murphys lov har sin opprinnelse fra en flybase i California i 1949, der Edward A. Murphy jr. innså noe som er blitt etablert som en universal sannhet blant oss mennesker: Alt som kan gå galt, vil gå galt, og på det verst tenkelige tidspunkt. Over dette temaet er det spunnet utallige variasjoner, interesserte kan søke på nettet.
Poenget i denne sammenhengen er å understreke hvordan nærmere studier av Klatreforbundets database for ulykker bekrefter Murphys lov: Vi roter det til. Selv ulykkesscenarier som ingen kunne forestilt seg, skjer.
Det er nettopp dette som kjennetegner en «god» ulykke, eller interessant krise, sett fra beredskapshold: Noen fant på en ny måte å skape fare på. Det uforutsette skjer. Innenfor ulykkesinnovasjon kjenner fantasien ingen grenser.
Hvilket fører oss over til punkt 3, KISS-prinsippet:
Det enkle er ofte det beste
Rema 1000 stjal det fra oss, nå tar vi det tilbake: Det enkle er ofte det beste. KISS står for «Keep it simple, stupid!» Ikke ta dette personlig. Jeg sier det til meg selv hele tiden, enten jeg er ute og klatrer, eller inne og klatrer, eller gjør risikoanalyser på toppen av et fjell dekket av pudder.
I et forsøk på å ta konsekvensen av alt dette, og etter inngående diskusjoner med klatrefaglige miljø i det ganske land, har sikkerhetskomiteen i Norges Klatreforbund landet på følgende anbefaling: Et anker på en klatrerute skal bestå av enten to ekspansjonsbolter med ringer eller to limbolter.
Om dette sikkerhetstiltaket hersker det ganske sikkert uenighet. Det er ikke mer enn et par år siden undertegnede og mange med meg tenkte at klipp-inn ankere er det beste.
Skjermbilde-2016-04-19-kl.-15.41.55
Så har det vist seg at det å topptaue direkte i
disse stålkarabinerne ble for fristende for folk flest. Slitasjen på metallet blir stor når x antall meter med tau løper gjennom i løpet av en sesong, særlig når tauene har sand og jord i seg.
Et skittent tau med belastning er som en sløv fil på metallet, og disse karabinerne kan ikke byttes. Hele ankeret må skiftes ut.
Utallige formaninger om å bruke egne slynger
til topptauing (klippet i hengerne) og ankerets egne karabinere til siste (trygge) retur var forgjeves, folk unnlot å bruke eget utstyr.
I tillegg har det også vist seg at disse presumptivt trygge ankerne har en svakhet i sveisen i øverste ledd i kjettingen. Igjen ble det påfallende hvordan flere ledd kan føre til flere mulige feilkilder.
De nevnte ringankerne og limboltene har få ledd som kan svikte. I tillegg er de mye billigere, og mange
vil også si estetisk finere enn alskens grisehaler og kjettingvarianter som glimrer i sola.
Uten-navn-1
Skjerper årvakenheten
På toppen av dette er det blitt argumentert for at klipp-inn-ankere serverer alt på sølvfat til klatrerne, og senker terskelen til en utendørs idrett hvor terskelen bør ha en viss høyde.
Det å ankomme et toppanker, klippe seg direkte inn med to uavhengige sikringer, dra opp slakk på tauet med løkke som sikres og så knyte seg ut, tre enden gjennom begge boltene/ringene og knyte seg inn igjen – selvsagt mens man kommuniserer tydelig med sikrer på bakken – bør være et minimum av hva en klatrer behersker.
Denne typen topptaufester øker kravene til klatreren og skjerper årvåkenheten, og begge deler er et pluss i en risikosport hvor kontinuerlig årvåkenhet er en vesentlig trygghetsfaktor – kanskje den viktigste av dem alle.
Ved å etablere en enkel og rimelig standard for hvordan et topptaufeste skal se ut på et norsk klatrefelt, unngår man dessuten improviserte løsninger som ofte blir dyrere, dårligere og mindre pene.
To identiske sikringer i toppen av en rute understreker dessuten hvordan en standplass skal se ut; nemlig med to uavhengige sikringer. Påfallende mange snufester
i dag har backup i alle ledd utenom det siste – det du henger i.
De store produsentene lager mange varianter, og
du skal ikke reise langt i klatreverdenen før du finner mange hjemmesnekra løsninger som bryter med prinsippet om å henge i to uavhengige metalldingser når du skal ned.
Derfor, en oppfordring til klubber og klatrefeltgründere:
I fortsettelsen bestreber vi oss på å lage topptaufester som er trygge, enkle og som tvinger klatrere til å bruke eget utstyr – og tre gjennom to – 2 – ringer eller bolter når man skal ned fra ruta. Dette kravet understreker det evige mantra som gjelder alle klatrere: Ta ansvar for egen risiko.
Denne artikkelen er skrevet av journalist, redningsmann og klatrer Sindre Bø. Sindre omkom i en tragisk kiteulykke påsken 2020. Sindre skrev mange artikler for Norsk Klatring, og dette er en av hans mange viktige og gode artikler som publiseres på nytt til glede for nye lesere.
