Den 20. mai 1994 er en vakker vårdag i Lyngsalpene, og en liten gruppe klatrere har brukt den på Imbodentind, en av de høyeste Lakselvtindene med sine 1500 meter over havet. En nydelig alpintur med hardt arbeid opp Tomastindrenna og en solfylt travers over «Den himmelske freds plass» er kronet med litt isøksklyving opp de siste 100 høydemeterne. Toppen er liten, men udramatisk; en snøkuppel som gradvis rundes av mot et udefinert toppunkt uten varde. Klatrerne forstår faren, men kan ikke se den klart. En av dem går litt ut mot nordveggen for å ta toppbildet, og i samme øyeblikk er han borte, forsvunnet i et brak av pulverisert snø.

Oppunder toppen er nordveggen et forrevet stup, 200 høydemeter i en vinkel på 60-80 grader, det som i dagligtale kalles «loddrett». Under dette går den over i bratte snørenner og flater så ut over Austre Goverdalsbreen, 500 meter lavere. Klatrerne på toppen ser ned og er ikke i tvil om utfallet av ulykken. Med høy puls og følelser i opprør tar de seg ned til Lakselvbukt for å varsle. Etter kort tid kommer ambulansehelikopteret fra Tromsø, og tar først et sveip inn over breen for å rekognosere. Der nede ser flygerne en mann som går rundt for å lete.  De lander like ved, og hopper ut for å forhøre seg med ham. I samme øyeblikk som helikopterlegen kommer bort til mannen, kollapser han i armene til legen. Det er klatreren som nettopp har falt 500 meter, og han er fysisk uskadd!