«I neste sekund treffer jeg bakken. Det føles som om kroppen imploderer.»
Likevel er det gode sjanser for at jeg på sikt med trening og mye tålmodighet kommer til å bli ganske operativ igjen. Det er i hvert fall planen!
Så ja, folk flest rundt meg minner meg stadig på at jeg burde være takknemlig, at jeg har hatt englevakt.
De har nok rett, men selv er jeg mest lei meg for at jeg ikke kan bevege meg som før. Jeg er forbannet på meg selv, og skamfull.
At jeg utførte dårlig håndverk, er åpenbart. Spørsmålet som opptar meg, er hvordan kunne jeg gjøre det? I håp om at andre også kan lære noe av min dyrekjøpte erfaring, skal jeg derfor gi dere langversjonen av ulykken, i tillegg til min analyse av denne, hvor kanskje noen mulige forklaringer finnes.
Mandag 5/7-21: Vi har vært en uke i Bohuslän, og jeg begynner å få «klatret meg litt inn» og føler meg i god form. Vi har akkurat hatt to hviledager.
Huden og muskulaturen er restituert, og jeg sitrer etter å klatre. Men det har regnet mye disse to hviledagene, så det er vått på mange felt.
Min kjære Frøydis og jeg vil likevel ut for å klatre, og våre gode venner Synne og Jesper er også motiverte.
Det første stedet vi drar til er dyvått, det er for mye vegetasjon foran klippen. Vi leter rundt etter tørre klipper. Dagen går, det er ettermiddag, og jeg kjenner at jeg begynner å bli litt utålmodig.
Nå vil jeg bare få klatret – ta i litt! Jeg bestemmer oss for å reise til et klatrefelt som jeg vet tørker fort og hvor passe vanskelige ruter ligger tett i tett, med gode muligheter for ankere i trær på toppen. Målet er å få en effektiv treningsøkt.
Vi kommer til det 20 meter høye Broberget i to-tiden. Det virker tørt på veggen, men snart vil solen runde hjørnet og gjøre den ubehagelig varm.
Jeg skynder meg. Rutene her har jeg ledet mange ganger, alle sammen. De er jevne og fine.
Fjellet er forlokkende med gyllen perfekt granitt, jeg har god hud, spruter av overskudd etter to hviledager og har nye skarpe sko. Alt ligger til rette for en god opplevelse.
Jeg starter opp en sekserrute, men merker raskt at forholdene er elendige. Selv om veggen virker tørr, er marken rundt våt.
«I håp om at andre også kan lære noe av min dyrekjøpte erfaring, skal jeg derfor gi dere langversjonen av ulykken, i tillegg til min analyse av denne, hvor kanskje noen mulige forklaringer finnes.»
Det er ingen bevegelse i luften, og det er klamt. Kalken forsvinner med en gang, og jeg sklir på alle takene.
Jeg blir skuffet og irritert, og godfølelsen uteblir. Jeg klatrer likevel raskt opp, det er tross alt veldig lett. Rigger solid toppanker for de andre, fires ned. Frøydis går den, før Synne og Jesper tar over topptauet.
Jeg er allerede ferdig racket og klar for neste rute: Lasserisset 7+. En rute jeg ledet på blikk for kanskje fem år siden og har ledet sikkert fem-seks ganger siden.
I tillegg har jeg gått den på topptau ytterligere fem-seks ganger. Den har et crux halvveis, men jeg har aldri funnet det særlig vanskelig og aldri falt på ruta. Ruta er også meget godt sikret.
OPPTRENING: Her et bilde fra november i år, fra stiene nærme Caspersens hjem på Røa i Oslo. Foto: Lars. M. Holand
Litt utålmodig legger jeg i vei. Frøydis sikrer. Det er lett klatring i starten, og etter cirka fem meter setter jeg en god kamsikring (grønn Totem Cam).
Jeg kjenner likevel at kalken forsvinner raskt og at hendene sklir litt i risset. Jeg blir frustrert. Jeg vil bare ha oppdrift, kjenne flyt og godfølelse, men det er så glatt! Skal jeg gidde dette? Frøydis roper opp:
– Skal du ikke sette en sikring til?
Joda, selvfølgelig, tenker jeg, litt irritert og setter en kile, rød HB offset (nr. 9) cirka 7 meter over bakken.
Jeg registrerer at den er perfekt på drag nedover, men ikke på drag rett ut, sprekken lukker seg ikke om kilen utover. Vurderer å sette en kam isteden. Gjør det ikke, men napper kilen godt til.
Jeg fikler ikke mer med det, for jeg får jo så mange bomber jeg vil rett over. Det er kanskje her jeg gjør min største sikringsfeil.
Jeg reiser meg. Kilen er under føttene mine, og jeg strekker meg opp og plasserer raskt, cirka 9 meter over bakken, en grønn Totem Basic kamsikring (tilsvarende grønn Alien).
Grønne Aliens har jeg satt tusenvis av ganger og sikkert falt i hundrevis av ganger på ruter overtalt i verden i 30 år. Jeg vet hvordan de skal plasseres.
Jeg klipper inn tauet, konsentrer meg om klatringen og ofrer ikke sikringen flere tanker. I mitt hode er den 100%.
DAGLIGE TURER: Robert Caspersen er mest kjent for å bevege seg i bratt terreng. Nå består hverdagen av opptrening og korte turer nærme hjemmet. På vei bort til stien må han over et jorde under en høyspent. «Her ble jeg tidligere i høst forbigått av en 80-åring. Det var morsomt for ham.»
Jeg kalker opp og gjør meg klar for cruxet. Nedre del av stammen på kamsikringen og slyngen dekker over der jeg ønsker å plassere hånden, så jeg løfter/dytter den ut for å få på plass knyttenevejammen som jeg så mange ganger før har brukt akkurat her.
Jeg forsøker meg oppover, men kjenner raskt at kalken forsvinner. Jeg begynner å skli på takene. Forholdene er elendige, null friksjon!
Kanskje jeg like godt skal klatre ned, plukke med meg sikringene og finne på noe annet? Jeg prøver litt videre, jeg vil jo så gjerne. Jeg vet at jeg må gå på litt før jeg får satt en ny sikring.
Igjen kjenner jeg at jeg sklir. Det kommer ikke til å gå! Jeg bestemmer meg for å ikke pushe videre, sjansen for at jeg faller etter noen flytt til er stor, og det er tross alt ikke nødvendig å ta et skikkelig førstemannsfall.
Jeg er så vidt en meter over kammen min. Her kunne jeg ha klatret ned og satt meg i sikringen, men jeg ser på den som en bombe og velger å bare slippe meg ned i frustrasjon.
På grunn av slakken og dynamikken i systemet, faller jeg som forventet et par meter før tauet begynner å ta. Stor er min overraskelse da kammen popper!
Samtidig rekker jeg rolig å tenke at det ikke er så farlig, for kilen under kommer til å stoppe meg. I neste sekund treffer jeg bakken.
Det føles som om kroppen imploderer.
Er det slik det føles å bli påkjørt? Kroppen går i tusen knas, smertene er intense. Men det mest prekære nå er pusten, den er borte.
Hvert oksygenmolekyl er presset ut av kroppen min, pusterefleksen er slått ut, magen er i helspenn, jeg greier ikke engang gispe etter luft.
Frøydis ser på meg med panikk i blikket der jeg ligger på bakken. Jeg er helt hvit i ansiktet, bortsett fra leppene, de er blå.
Jeg kjenner jeg forsvinner inn i en meget behagelig drøm … her vil jeg bare bli ... Men så rykkes jeg ut av den, og kampen for luft fortsetter.
Fra rekonstruksjonen, DEL 2: Den øverste sikringen. De to ytterste kammene godt komprimert og aktive. Tilsynelatende en bombesikring. Men de innerste har ikke hatt kontakt. Kraftig deformering av de to ytterste kammene er et tydelig tegn på at det er dette som har skjedd. Det er én millimeter dype tydelige skurestriper (som et bre-skurt svaberg) diagonalt over de to ytterste kammene, og ingen merker på de to innerste.
Mens jeg ligger der og kjemper etter oksygen, firer Synne raskt Jesper til bakken samtidig som hun beordrer et svensk par i andre enden av klippen til å ringe nødnummeret.
Like etter er hun borte hos oss og hjelper Frøydis med å stabilisere meg. Synne er lege og har jobbet på ambulanse tidligere, ingen ulempe nå. Jeg hører på stemmen hennes at også hun er stressa.
Det er naturlig, men likevel gjør hun alle de rette tingene. Hun og Frøydis får raskt tak i en kniv og kutter av meg selen og klærne på overkroppen for å sørge for at ingen ytre ting hindrer min respirasjon.
Synne er nøye med at jeg ikke må bevege meg. Hun mistenker selvfølgelig alvorlig skader i nakke og rygg.
Jeg ligger allerede i en naturlig fosterstilling, så de sørger bare for å stabilisere meg der ved å bygge oppunder og støtte med klær og taubag.
Hele tiden snakker de beroligende til meg og overvåker min bevissthet, pust og puls. Svenskene har opprettet kontakt med nødetaten og gir telefonen til Synne som raskt beskriver hva som har skjedd.
Hun understreker at det er snakk om høyenergitraume med alvorlige nakke- og ryggskader, og at det er behov for helikopterredning. I løpet av 30 minutter er både ambulanse, redningsmenn fra brannvesen, og et ambulansehelikopter på plass.
Jeg får smertestillende intravenøst, før de transporterer meg skånsomt til akuttmottak og grundige undersøkelser.
Deretter fulgte to uker på sykehus, måneder med sterke smertestillende medikamenter og gradvis økende mobilisering med prekestol/rullator og etter hvert krykker og staver.
I skrivende stund, fire måneder etter ulykken, går jeg fint uten hjelpemidler. Jeg trener opptil fem timer hver dag.
Lange, rolige gåturer på kuperte stier i marka, og mye kjedelig styrketrening, med gradvis større belastning, ingen ytre vekter ennå.
Jeg er selvfølgelig fortsatt stiv og vond i ryggen, det skulle bare mangle! Men jeg kjenner stor fremgang fra uke til uke. Det er ingen tvil om at jeg har hatt flaks, og jeg har all grunn til å være optimistisk med tanke på fremtiden.
Ambisjonen min nå er å være klar til skisesongen og kunne gjenoppta mitt virke som fjellguide etter jul. Det blir nok i så fall med litt tilpasset jobb, og kanskje bare med en stav den første tiden.
For den største bekymringen nå er egentlig håndleddet mitt som også fikk seg en real trøkk i fallet, men som naturlig nok har fått mindre oppmerksomhet enn ryggen.
Nå har jeg akkurat fått beskjed fra ortopedene om at de skal forsøke å operere på det i løpet av de neste ukene.
Jeg krysser fingrene for at det blir vellykket og at det ikke er mange månedene før jeg også er i gang med klatring igjen.
Fra rekonstruksjon, del 3: Dette er en fantastisk kile på drag nedover, men sårbar for napp utover. Det var helt minimalt med taudrag, ettersom risset er ganske rett. Foto: Robert Caspersen
Analyse av ulykken: Hva skjedde egentlig? Hva gjorde jeg feil, og hvordan kunne jeg gjøre det? Hva kan jeg ta med meg fra denne erfaringen?
Sikringshåndverket: Min øverste sikring, en liten kam (grønn Totem Basic/Alien), tåler i utgangspunktet 7kN i en god plassering, dvs. med alle fire kammene i virksomhet og riktig dragretning.
Fallet mitt var på 2-3 meter med 10 meter tau ute, dvs. en fallfaktor på maks 0,3. Praktiske tester viser at for en person som meg på cirka 75kg med rack, burde det gi en belastning på øverste sikring på om lag 4kN.
Med andre ord godt innenfor det kamsikringen skal greie å holde. Men undersøkelser i etterkant har avdekket det jeg mistenkte, at sprekken hvor jeg satt kammen noen steder utvider seg innover.
Dette la jeg ikke merke til da jeg plasserte den. Noen centimeter feilplassering kan føre til at de to innerste kammene er fullt ekspandert og dermed ikke har noen funksjon lenger.
På små kamsikringer i tynne riss kan dette være vanskelig å se. De to ytterste kammene som man ser godt, kan være perfekt klemt sammen med god mulighet for ekspansjon, mens de to innerste som er vanskeligere å se, kan være uvirksomme.
Det var dette som skjedde. Enten slurvet jeg initielt og satte den feil, eller så har den vandret litt og kommet ut av sin opprinnelige posisjon da jeg klatret forbi den og løftet på den for å plassere håndjammen, eller da jeg beveget hånden videre etterpå.
Uansett, da fallet kom var kamsikringen virksom på bare på to av fire kammer. Produsentene oppgir ingen bruddstyrke for slike posisjoner, de er ikke laget for slik bruk!
Men det er lett å tenke seg at de tåler vesentlig mindre enn halvparten av det de gjør i en «godkjent plassering». I
kke bare er det halvparten av godset som skal holde igjen kraften og skape friksjon, men de skal også gjøre det i en ugunstig posisjon; en kamsikring som bare belastes på to av kammene på den ene siden, vil naturlig rotere og da få en annen dragretning på kammene.
Kraftig deformering av de to ytterste kammene er et tydelig tegn på at det er dette som har skjedd.
Det er 1 mm dype tydelige skurestriper (som et bre-skurt svaberg) diagonalt over de to ytterste kammene, og ingen merker på de to innerste. Med andre ord, det var helt naturlig at den røyk, den sto for dårlig!
«Jeg har åpenbart gjort feil med sikringene.»
Hva med back up’en min? Det vil si kilen som skulle ta over ansvaret om kamsikringen poppet? Den fikk aldri være med på leken, fordi den allerede var nappet ut av sprekken idet jeg fór forbi ...
Hvordan kan det ha seg?
Jeg finner ingen annen forklaring enn den gamle fellen – taudrag. Idet tauet ble strammet opp for i et øyeblikk å påføre all belastning på kamsikringen i toppen, ble tauet spent ut og nappet tak i kilen som sto i risset.
Kilen var en bombesikring for drag nedover, men åpenbart tålte den ikke mye drag utover før den kom ut. Det er for meg ganske urovekkende hvor lite som skulle til for at dette skjedde!
Alle som har klatret litt på kiler, har før eller siden opplevd at kiler som påføres drag rett ut av tauet kan falle ut, gjerne ved nedfiring når tauet blir stramt.
Dette pleier vi å motvirke når vi leder ved å bruke slynger av ulik lengde som forlengere underveis, og også sørge for at sikrer ikke står langt fra veggen nede.
I tillegg «låser vi risset» for dårlig dragretning fra sikreren ved å sette en kam som første sikring i risset.
OPPTRENING: Caspersen trener opp til fem timer hver dag for å kunne komme tilbake for fullt i jobben som tindevegleder. Per i dag er det skaden i det ene håndleddet som bekymrer ham mest. Foto: Lars M. Holand
Alt dette hadde jeg gjort denne skjebnesvangre dagen i Bohuslän. I tillegg til at jeg selvfølgelig nappet kilen godt nedover i risset, slik jeg alltid gjør.
Det må ha vært snakk om maks noen centimeter med retningsendring på tauet på grunn av kortslyngen i kilen, ikke mer, for den var temmelig i loddlinjen, og det var en lang kortslynge. Det er skremmende!
Jeg har åpenbart gjort feil med sikringene. Det er ikke til å komme unna, men jeg har heller ikke hatt marginene på min side. Jeg føler at jeg på ett nivå ble utsatt for en «perfekt storm».
Samtidig er det ikke til å komme unna at jeg sannsynligvis har hatt marginene på min side ekstremt mange ganger i de 34 årene jeg har klatret.
Jeg tør påstå at de som aldri har gjort en dårlig vurdering i fjellet, heller ikke har vært så mye i fjellet.
Kanskje må jeg skrive opp denne ulykken på kontoen over «shit happens»?
Kanskje er det et spørsmål om statistikk; før eller siden har man ikke marginene på sin side?
Men jeg kan ikke bare konkludere med det? Det blir for fatalistisk. Jeg må gjøre noe med praksisen min! For hva var det egentlig som førte til at jeg gjorde disse feilene?
Jeg vet jo inderlig godt hvordan man bør sette kammer og kiler. Ikke bare i teorien, for jeg har testet mer enn de fleste.
Jeg har falt utallige ganger på naturlige sikringer både under friklatring og teknisk klatring, og blant mine klatrepartnere og guidekollegaer er jeg kjent for å være en petimeter på sikringsarbeidet.
Det som holder meg våken om natten nå, er hvordan jeg likevel kunne gjøre en slik feil, og attpåtil en dobbeltfeil, siden min back-up heller ikke holdt?
For meg ligger svaret i sinnsstemning, fokus og graden av tilstedeværelse.
«Denne sommerdagen i Bohuslän hadde jeg helt feil fokus.»
Jeg har prøvd å analysere hvordan jeg personlig tenker og agerer og har blant annet kommet frem til at muligheten for å gjøre slike feil, for min del, hadde vært redusert om:
a) jeg hadde klatret «på blikk», altså på en ny rute for meg
b) ruta hadde vært vanskeligere
c) ruta hadde vært farligere (dårligere sikringsmuligheter)
Under slike omstendigheter opplever jeg at jeg automatisk blir følelsesmessig mer involvert og skjerpet, og er absolutt til stede i alt jeg gjør. Sjansen for å gjøre en ubevisst feil blir dermed redusert.
KLATREREN OG KILA: Robert Caspersen (50) bor på Røa med kona og tre barn. Han er tidligere 3 x norgesmester i klatring, førstebesteg landets første 8c (9+), førstebesteg nordveggen på Trango Pulpit i Pakistan (Caspersen, Wold, Skjerven, Karlsen) og har flere førstebestigninger i Dronning Mauds land. Han har hovedfag idrettspsykologi og er utdannet tindevegleder. Foto: Lars. M. Holand
Denne sommerdagen i Bohuslän hadde jeg helt feil fokus. Jeg ble for nonchalant. Det ble for rutinepreget, og jeg var for utålmodig og kjapp.
Jeg skulle bare suse opp en velsikra rute jeg kjente godt og som jeg aldri hadde falt på. Jeg tok det ikke nok på alvor.
Neste gang velger jeg en dårligere sikra og hardere rute, helst på blikk. Da vet jeg at jeg kommer til å kjenne på livsfaren og garantert kommer til å være mentalt til stede!
Frykten er en god venn når det gjelder å holde seg i live.
PS! En alternativ og definitivt mer bærekraftig fremgangsmåte vil være å lære meg å gjenkjenne rutinefellene i den «tryggere hverdagsklatringen» slik at jeg skjerper meg.
Dermed finner jeg rett fokus til å gjøre det trygt der og da, eller innser at det er bedre å dra og spise is og heller komme tilbake en annen dag jeg er helt til stede.
På norsk-klatring.no finner du flere saker av og om Caspersen.
