Hvordan bli en bedre klatrer når du ikke orker å trene

Nå skal det vel sies at toppidrettsutøvere også stagnerer, men på et veldig mye høyere nivå.

Så spørs det da – vil du bli bedre? Vil du følge et treningsprogram? Vil du tenke på hva du skal på dagens økt?

De fleste klatrere vil bli bedre, men innsatsen med intervaller og programmer og alt det der går man gjerne lei av relativt raskt. 

Vi klatrer for rekreasjonens del, og vil ikke legge for mye plan og innsats bak. Men samtidig irriterer vi oss over at vi har for dårlig pump eller er for svake. 

På dette finnes det en løsning som vil kunne hjelpe mange til på bli bedre og motivere for å ta i. Løsningen er enkel, men ikke desto mindre effektiv og er blitt benyttet av verdens beste klatrere i mange år:

Finn deg et prosjekt. 

Back in the days var det de beste holdt på med – å prosjektere ruter, som motiverte til å «ta i» alt de hadde. Det medførte fokus på kosthold og at man tok noen ekstra pullups etter endt prosjekteringsøkt. Motivasjonen for å gå prosjektet dro hele lasset.

Dette gjelder kanskje ikke for alle, men undertegnede har alltid hatt nytte av den prosessen. Et eksempel er en tur til Railey Beach i Thailand for mange år siden. I flere uker handlet turen om klatring ja, men like mye sene kvelder og god mat. Resultatet ble elendig form og økt vekt. 

Men etter nesten en måned fant jeg superruta; Jai Dum (8b), en 25 meter lang, majestetisk linje opp en av de flotteste veggene på Ton Sai. Jeg tok en tur oppi ruta, men hadde ikke mye å gi – klarte ikke å dogge til topps engang. Men jeg innså at dette var noe jeg ville. Ruta var fantastisk.

Det fikk meg bort fra surr og tull, og fokusert på løping og tidlig i seng. Fleskemagen minket, og etter tre uker begynte jeg å føle meg fit. Tålmodig arbeid medførte etterhvert at jeg klarte sekvensene og begynte med noen innfølende ledeforsøk, i begynnelsen uten særlige forhåpninger. 

Etter et par uker til – dette var på et langtidsopphold i Thailand – nådde jeg toppcruxet fra bakken. 

Men tiden nærmet seg retur til Norge. På siste dag før avreise tryna jeg nok en gang i toppen. 

Jeg dro til Krabi og utsatte returen i to uker. Så longtailbåt tilbake og landa på stranda klokka seks om kvelden. Der borte sto min makker Mats, som heldigvis hadde sele og utstyr med seg. 

Jeg gled opp ruta og klarte den siste mantelen mot toppen. Ankeret ble klippet. En rimelig surrealistisk opplevelse, etter før på dagen å ha utsatt turen hjem til Norge. 

Men nå var jeg i superform, til meg å være. Dette prosjektet hadde fått meg ut av turistsvimetilværelsen og heller ha full fokus på klatring.

Resultatet av innsatsen ble to uker med onsighting på et nivå jeg ikke hadde vært på på mange år. Jeg falt ikke på en eneste rute opp til 8a. 

Alt dette takket være et prosjekt som jeg ble skikkelig opphengt i. Dette var ikke kjedelig trening. Dette var ikke tidtaking med intervaller. Dette var ikke ørkesløs lapsing. Nei, dette var prosjektering med maksimal motivasjon. 

Så poenget er; om du ikke orker å tenke for mye når du skal på cragget eller på inneveggen – finn en rute du har lyst til å gå. Helst en rute som egentlig er godt over det du kan klare. 

Ute er det ofte lett å finne et prosjekt – der er det mange ruter som er kjempefine. Velg da en rute med litt varierende bevegelser, av passe lengde og som ikke ligger for vanskelig til eller for langt unna. Gjerne en rute som også din klatrepartner har lyst til å prøve – eller i det minste på et crag han også kan velge et prosjekt.

Ikke vær redd for å ta i litt på graden. Det er utrolig hva du kan få til om du virkelig vil og virkelig prøver. Undersøk andres løsninger på vanskelige bevegelser og prøv å finne egne løsninger som passer din fysikk. 

Prøv på tilsvarende bevegelser på inneveggen. Da vi prosjekterte buldere i Fontainebleau for 20 år siden skrudde vi opp de vanskelige sekvensene og øvde på de gjennom vinteren, eller fram til neste tur. Nesten samtlige ganger vi kom tilbake til Font gikk vi prosjektene på få dager. 

Ikke bli deppa om du ikke får til enkeltbevegelser. Det er helt utrolig hva kroppen klarer bare den får litt tid. Huden vil også tilpasse seg, men prøv å unngå å ta i så mange ganger på små tak at du får hull i huden eller blir skada.

Gi deg litt før det skjer, og vent så lenge med å prøve igjen at huden, ledd og muskler er restituert. Etter noen økter vil kroppen holde mye bedre. Det kan være smart å prioritere lette ruter eller tradklatring mellom støteøktene. Ledd og muskler trenger restitusjon og koseklatring. Det er også bra for psyken. Ikke vær redd for å hvile ut, men pass da på å kjøre annen trening, som bevegelighet eller styrke i andre muskler. 

Ha tålmodighet nok med prosjektet ditt til at du begynner å få til sekvenser og linker større deler. Da får du selvtillit og du blir imponert over hva du får til.

Det er prosjekteringens hemmelighet. Og det må bare oppleves. Man bryter på en måte sin egen lydmur, og blir kjempemotivert til å fortsette. 

Når du nå etter uker eller måneder har klart å gå ruta vil neste steg være å finne et nytt prosjekt. Eller kjør litt on-sighting av varierende vanskelighetsgrad mens formen er på topp. Det får hodet på riktig plass og du får slappet litt av mentalt. 

Nå vil du kunne klatre lettere ruter som du før synes var kjempevanskelige. 

Når det gjelder inneprosjektering gjelder det å ha litt kortsiktige planer all den tid rutene tas ned etter en gitt tid. Om ruta har stått der i et par måneder kan du kanskje regne med at den forsvinner. Det kan lønne seg å snakke med ruteskruer om når de planlegger å skru om veggen. 

Det er dog viktig å ikke være for ivrig, noe jeg kan vise til med egen dyrekjøpt erfaring.

Dette er altså et eksempel på hvordan du ikke bør gjøre det:

Det gjelder min prosjektering av Pump Fiction (8b+) på Fetsund ved Oslo. Jeg klarte ruta på topptau etter seks dagers arbeid tidlig en høst for en del år siden. 

Så da var det bare å begynne ledestøt. Ruta har et toppcrux som vel er bakgrunnen for navnet. Man blir superpumpa, og skal gjøre en teknisk og tung bevegelse før man drar seg i land. 

Etter noen tuneøkter begynte jeg å falle på toppcruxet. Men jeg var så «close» at jeg hver gang følte at jeg kom til å gå ruta neste økt. 

Så begynte jeg å poppe av med venstrefoten, sannsynligvis på grunn av kjøligere temperatur, og dermed stivere gummi på skoa. Det medførte at jeg måtte endre cruxsekvensen helt, og det tok tid å innarbeide. 

Pekefingeren begynte å bli betent på grunn av det siste klippet – en tofinger undercling, og jeg måtte da endre fra pekefinger og langfinger til langfinger og ringfinger. 

Dette gjorde at ruta på sett og vis ble en annen, iallefall et godt stykke fra den jeg hadde gått på topptau.

Jeg fikk en liten psykisk knekk for hver gang jeg falt. Men jeg klarte ikke å slutte. Alle økter var tilbake på Fetsund. Jeg begynte å ta Voltaren for smertene i fingeren. 

Det toppet seg på siste økta – det var i slutten av november. Snøen lå på bakken, og det dannet seg et tynt lag is på cruxtaket. Jeg måtte ha med varmeelementer for å tine den bort. Det var 12 minusgrader. Jeg husker jeg spurte meg selv om dette var så smart. Men lysten til å gå ruta overskygget alt. 

Is bort, tørke tak, og så støte i t-skjorte og en lett bukse. I «hvilen» før toppsekvensen hadde jeg ikke følelser i fingrene. Opp mot cruxet gikk det allikevel greit. Klippet og strekket fra tofingeren og opp i den lille sprekken før det delikate slopermoovet var jeg sterk på. Men der stoppet alt. Jeg fikk rett og slett ikke de stive fingrene inn i den litt tynnere sprekken, siden fingrene måtte klemmes litt sammen og jenkes inn for å få plass.

Det ble siste tur på Pump Fiction det året. Skuffet? Ja, men lettet også. Endelig fri.

Det hadde vært litt av en reise, både fysisk og psykisk. 

Av denne prosessen lærte jeg viktigheten av å ikke være for ivrig. Det er klart man skal være standhaftig, men ikke slik at det fører til skader. Begynner ledd eller muskler å krangle så er det veldig viktig å ta en pause. Rett og slett fokuser på noe annet en stund.

Pump Fiction fikk fokus også neste sommer, dog med en mindre intensitet og med lange pauser for ikke å rippe opp fingeren igjen. 

Jeg gikk ruta etter noen økter i august. Det var en surrealistisk opplevelse å dra seg opp til toppjuggen. Gleden satt i kroppen i lang tid. Det er belønningen for å stå last og brast med sitt prosjekt til du klipper ankeret. Og belønningen for å forstå at tålmodighet er like viktig som innsats.