Denne artikkelen sto på trykk i Klatring nr 120.
1. Ensidighet i treningsformer
Klatring er for så vidt en veldig allsidig idrett sammenlignet med mye annet, men samtidig blir det fort ensidig trening dersom vi bare klatrer. Det vil være en begrensning i hvor mange klatretimer du kan logge per uke, men det er mye annen relevant trening man kan fylle på med i løpet av uka.
Basisøvelser, styrketrening og yoga er trening som kan påvirke klatringen din i positiv retning, men man skal selvfølgelig ha tid til å gjøre det. Desto mindre tid man har til rådighet desto mer av tiden må brukes til å trene på det man ønsker å bli god til – i vårt tilfelle klatring.
2. Ensidighet i klatretreningen
Trener du på samme måte hver gang? De samme rutene, på den samme graden, på den samme vinkelen? Like mange ruter hver gang? Like lange pauser hver gang? Kroppen vår er helt fantastisk til å tilpasse seg til de kravene vi stiller til den, så på et tidspunkt vil ikke lik treningsbelastning som før gi progresjon.
Da må vi stimulere systemet hardere eller gjennom andre bevegelsesmessige utfordringer. Variasjon i treningen er nøkkelordet for all progresjon – uten det blir vi stående stille. Tren på ulike vinkler, ulike grepstyper, tau, buldring, ulike styrke- og basisøvelser og gjerne i ulike treningsformer.
Ulike treningsformer kan være mange ruter i intervallserier, støte på få ruter, økter der man går mange buldere pr økt og økter der man kun jobber med noen få. Klatring er en ferdighetssport, og du vil oppleve god fremgang av å tilegne deg et stadig større ferdighetsrepertoar.
3. For mye variasjon
Jamført med punktet over – er dette en aktuell problemstilling? Ja, mener jeg. Og særlig når man kommer oppover i nivå. Som sagt må systemet vårt stimuleres mer og mer aggressivt for å respondere med progresjon, og dersom vi blir for allsidige i klatretreningen vil vi aldri få trent spesifikt nok over tid til å oppnå fremgang.
4. Frykt for å feile
En ikke ukjent problemstilling er at man blir for opptatt av å prestere i forhold til andre på trening. Det er sunt å måle seg mot andre treningspartnere, men direkte usunt å legge begrensinger på hva man vil klatre på fordi man er redd for å bli oppfattet som dårligere enn andre. Alle har sine styrker og svakheter som klatrere.
De som utvikler seg mest er de som tør å eksponere sine svake sider og jobbe med dem. Den beste måten å gjøre dette på er å trene med folk som er bedre enn seg på de aktuelle områdene.
Det innebærer kanskje å få litt mer juling enn man setter pris på, men gjennom å tette hullene man har blir man etter hvert en bedre og mer komplett klatrer. Et enkelt mål å sette seg, men som er fryktelig vanskelig og tidkrevende å oppnå, kan være å klatre på samme gradsnivå på alle ulike vinkler og varianter man kommer over.
5. Komfortdyret
Vi er komfortdyr av natur og ønsker naturlig nok å holde oss til det vi kan best og der vi er mest komfortable. Ved å aldri ta steget ut av komfortsonen er det lett å bli på stedet hvil.
Prøv nye ruter og buldre du vet du ikke mestrer så godt, sett deg selv i litt pressede situasjoner som f.eks konkurranser eller å støte på ruter mens folk ser på.
Å mestre ting utenfor komfortsonen er veldig givende og bygger selvtillit til å prøve seg på stadig mer krevende utfordringer.
6. Halvhjertet innsats
Det sies at for å bli suksessfull trenger du kun å jobbe halve dager – de første 12 timene eller de 12 siste. Man har også indikasjoner på at verdensnivå i en rekke ulike yrker, idretter og kunst- og musikkformer tilsvarer om lag 10.000 timers innsats.
I snitt vil det si rundt 19 timer i uka, hver uke, i 10 år. I tillegg ser man at det kun er de absolutt beste som har trent med god nok kvalitet alle disse timene.
Skal du ha fremgang i noe som helst krever det en helhjertet og dedikert innsats til det du driver med. Klarer du i tillegg, enten på egenhånd eller med hjelp fra andre, å trene med god nok kvalitet vil fremgangen bli desto bedre.
7. Ikke-planlagte treningsopphold
Treningsopphold som er planlagt brukes hele tiden for å oppnå formheving og formtopp. Opphold i treningen som skyldes for eksempel skader og sykdom, og som gjør at man ikke får trent slik man vil over kortere eller lengre perioder, er noe man i så stor grad som mulig burde unngå dersom man ønsker fremgang.
Toppidrettsutøvere balanserer på en knivsegg når det gjelder dette – hvor mye og hardt kan man trene uten å bli syk eller skadet.
For oss andre vil det være bedre å redusere belastningen litt noen dager dersom man får føling med en skade eller ta det med ro en dag ekstra etter sykdom for å slippe et potensielt lengre skade-/ sykdomsopphold.
8. Den lineære modellen
Én måte å oppnå en nivåheving eller formtopp på er å trene seg ned for å så slippe opp. Dette er en enkel måte å trene på og kalles for linjær periodisering. Ulempen med dette er at man over en ganske lang periode vil være ganske mettet med trening dersom man trener mye.
Da kan det være et alternativ å blokke treningen mer, der man i kortere perioder veksler mellom for eksempel styrke- og utholdenhetstrening og på den måten får trent med mer overskudd i hver periode.
Trener man med mer overskudd vil kvaliteten på treningen bli bedre – altså man får trent på hardere flytt/ruter/buldre og kan oppleve ytterligere fremgang av dette.
Få tips til å lage ditt eget treningsopplegg for klatring.
