Klatretreningsguru Gudmund Grønhaug har bidratt en del til norsk-klatring.no det siste året, og han skrev en treningsartikkelserie rett over nyttår der han forklarer mer om hva klatretrening er.
Til vanlig jobber jeg egentlig med å arrangere festivaler for Fri Flyt, men i koronaens tid har jeg måttet avlyse nesten alt og dermed har jeg bidratt mer redaksjonelt. Siden jeg klatrer mye selv på fritida så har det vært naturlig å bidra mest til norsk-klatring.no.
På fritida klatrer jeg mye, men jeg har aldri trent systematisk. Jeg har kommet meg opp på 7-ertallet uten å trene men bare ved å klatre.
Gudmund sendte meg melding i januar og spurte:
– Jeg kunne tenke meg å skrive en artikkelserie der jeg bruker det jeg har skrevet på en person. Da er det lettere for folk å se effekten. Jeg mener du er det perfekte eksemplet på en klatrer som har klatret lenge men aldri trent systematisk. Vil du være med?
Jeg tenkte; jøss, det er jo helt rått å få profesjonell oppfølging av en som er fysioterapeut, klatretrener og har doktorgrad i belastningsskader i klatring. Med mye mer tid til overs siden man ikke kan reise så mye tenkte jeg at dette var min gylne sjanse å faktisk legge inn støtet.
Jeg takket ja, og så begynte hardkjøret.
I høst prøvde jeg meg litt på Ingen Sommerferie (8-) på Hellerud, etter å ha klart å klippe ankeret på Pinslibeisen (7/7+). Hellerud er det nærmeste cragget for meg, så jeg tenkte at det var kult å ha et litt høyere mål.
Men da jeg prøvde meg på cruxflyttene på Ingen Sommerferie i høst så kjente jeg at jeg rett og slett ikke var sterk nok i fingra til å komme meg gjennom. Jeg falt til og med av før jeg fikk klippa første bolt ved enkelte anledninger (hadde heldigvis gode spottere).
Jeg tenkte at nå har jeg sjansen til å få opp styrken, men først skulle Gudmund evaluere meg for å gi meg et tilspisset treningsprogram. Han sendte meg en testprotokoll som var testprotokollen fra helvete. Jeg skulle blant annet henge så lenge jeg kunne på de beste listene på beastmakeren, henge med vekter på de dårligste listene, og ta så mange pushups jeg kunne og så mange pull-ups jeg kunne. Jeg var helt kjørt etter den testprotokollen.
Jeg hadde ingen vekter så jeg tok bare noen vannflasker oppi en sekk, tok på meg sela og hang. Vel jeg hang ikke; jeg falt vel av etter et halvt sekund på de dårligste listene.
Gudmund analyserte testprotokollen og sa til meg at jeg har god utholdenhet men er svakere på dra-på-styrke og fingerstyrke. Ut ifra hva jeg har tenkt om meg selv som klatrer passer det egentlig bra; jeg kan henge lenge på enkelte tak, men har vært veldig dårlig på å dra meg gjennom tyngre crux og så ha energi nok til å gå på videre.
De første par ukene av treningsopplegget var litt mer en tilvenning til å trene, men da jeg virkelig begynte å trene så var jeg stort sett sliten hele tida.
Kort forklart var opplegget slik
Etter noen uker inn i treninga så dalte formen ned. Jeg var støl nesten hele tiden et eller annet sted, jeg var mye trøtt, og jeg var mer sulten enn vanlig. Da jeg begynte å falle av på 5+ så fikk jeg en skikkelig motivasjonsknekk. Jeg klatret og ble pumpa til jeg ble kvalm, selv om jeg bare klatret på maks grad 6.
Jeg sendte meldinger til Gudmund som en klagende unge, og han sa at det bare er sånn. Jeg tenkte at jeg får stå i det å stole på han.
Jeg hadde to økter på beastmaker hjemme der jeg gjorde mage/ryggøvelsene mellom pausene på settene. Jeg var helt dødssliten etter de øktene, og den ene tauøkta som jeg gjorde utendørs var liksom en slags «hvileøkt». Et par uker inn i denne perioden kjente jeg på tauøktene at jeg kunne holde på dårligere lister uten at jeg ble pumpa eller sliten. Det hadde jeg blitt før. Så da fikk jeg et nytt lyspunkt i hverdagen.
Jeg gikk også litt på toppturer på ski og langrenn i vinter, og jeg kjente også der at jeg var liksom ikke helt der jeg pleier å være.
Søvn var vesentlig, og for meg som er en aktiv dame med mye på tapeten så har jeg ikke akkurat vært flink til å sove og restituere. Men det måtte jeg bare nå.
I den siste uka i styrketreningsperioden så skulle Gudmund bli med meg på Hellerud, der han skulle se hvordan det lå an for meg. Han hadde veldig troa på at jeg kom til å være mye sterkere, men jeg kjente meg dritsliten og tenkte at:
– Jeg kommer jo aldri til å klatre å gå cruxflyttene på Ingen Sommerferie nå.
Ingen Sommerferie er en klassisk rute i Osloklatresammenheng. I klatreføreren for Oslo og Omegn er den betegna som perseruta på 8- i Oslo. Den ble førstebesteget av Dag Kolsrud i 1987. Den er 20 meter lang og for meg er den på rundt 35 flytt.
Her er en liten beretning:
Den har et lite startcrux med litt krimping før første bolt, så du begynner rett på sak. Deretter får du hvilt på et lite sva før du når til noen gode jugs. Deretter kommer du til en hylle som man tror man kan hvile på, men som egentlig ikke er noen god hvil.
Så begynner hovedcruxet. Du går ut med høyre hånd i en krimp med høyre hånd der jeg får tre fingre, så setter man foten strategisk på en list rett under hylla, opp til slapt sidetak med venstre hånd, få opp venstre fot på hylla, flytte over høyre hånd på sidetak og matcher, får deretter opp høyre fot, så strekker jeg meg alt jeg kan med mine 163 cm for å nå neste «jug». Jeg får ikke til å klippe derfra så må videre med høyre hånd til en positiv krimp, klipper, så høyt opp med venstre fot så jeg når en to-fingerpocket med venstre hånd. Høyt opp med høyre fot så når du en slapp kant. Her må jeg karre meg over mot høyre med beina, før jeg setter venstre fot i pocket og så når jeg en god sidekant. Da er cruxet over.
Men så venter en liten svaperle i toppen, så man kan ikke slappe helt av. Fant ut at det var viktig å stå godt nok ute på svaet for å ikke klatre seg fast inne i "hullet" for å nå ankeret.
INGEN SOMMERFERIE: Ja det ble vel ikke noe sommerferie i år før jeg hadde gått den, så var bra det skjedde litt tidligere enn antatt.
Først ble det litt oppvarming på en 5+ og en 7- før vi bevegde oss bort midt på veggen på Hellerud. Gudmund omsighta (ja oMsighta) Ingen Sommerferie. Han lagde topptau til meg, og jeg tenkte at jaja, jeg må jo bare se an.
Første gang på topptau så huska jeg ikke betaen så da surra jeg litt. Andre gang så husket jeg betaen og da klarte jeg søren meg å gå cruxet flere ganger. Jeg var full av ekstase og tenkte: hvordan kan dette gå nå som jeg er så sliten?
Nå ventet to hvileuker, der jeg skulle klatre lettere og ha maks en hard økt i uka. Gudmund foreslo at en av de harde øktene kunne være å gå på prosjektet, så da gjorde jeg det. Jeg dro tilbake uka etter, og gikk cruxet flere ganger. Dagen etter fikk jeg vondt i fingeren.
Jeg ble redd og bekymra, og sendte melding til Gudmund med en gang. Han sa det bare var å hvile og eventuelt ise ned og spise litt ibux dersom det var for ille. Som håndballspiller i tenåra så forstua jeg alle fingra med jevne mellomrom, og det kjentes litt sånn ut. Men ja, den avgjørende krimpen på høyre hånd på cruxet satte sitt preg på fingeren.
Uka etter dro jeg tilbake til Hellerud, og på morgenen snakket jeg med Gudmund om litt andre relevante saker til norsk-klatring.no. Jeg sa jeg skulle på Hellerud seinere på dagen, og da sa han:
–Du kan jo bare gi det et solid forsøk da.
–Men er ikke jeg fortsatt i den hvileperioden?
–Har det ikke gått halvannen uke eller no da?
–Jo.
–Da synes jeg du kan gi det et helhjerta forsøk.
Jeg dro på Hellerud med en kompis, Vegard Breie, som også jobber på Ingen Sommerferie. Vi begge var gira, og vi gjorde noen helhjerta forsøk. På det beste forsøket jeg hadde så gikk jeg hele cruxet, og da var jeg så gira at jeg surra med beina over kanten og tryna. Jeg prøvde en gang til etterpå, men da hadde jeg brukt opp all kruttet. Det ble ikke send på noen av oss den dagen.
To dager etterpå, fredag 30.april, så skulle Siv og jeg gjøre ferdig en tautest. Jeg foreslo Hellerud, og hun var gira på å være med å teste ut litt på Ingen Sommerferie.
Jeg følte meg fortsatt sliten, dagen før hadde jeg stisykla, og jeg var ganske trøtt. Vi skulle møtes 9.30 for å få unnagjort testen på formiddagen, og vi varmet opp litt på noen andre ruter før jeg hang opp slyngene på Ingen Sommerferie.
Det var kaldt, og vi begge slet med å få varmen i fingrene. På det første forsøket jeg hadde så falt jeg av før cruxet fordi jeg kjente ikke fingra. Jeg banna og sverta, men tenkte at det var jo egentlig bra at jeg falt av før cruxet så hadde jeg litt krutt igjen.
Jeg fikk jobba litt mer med å få igjen varmen i fingra, og så gjorde jeg et nytt helhjerta forsøk. Ting fløt veldig bra, jeg klatret meg gjennom cruxet, og tenkte at nå må jeg ikke surre med beina her over kanten. Jeg kom over kanten og tenkte: nå har jeg gått den. Men den spennende svasekvensen i toppen ventet, men det hadde jeg funnet ut av tidligere. Jeg måtte bare roe meg ned, for å hive løs på siste del. Jeg klippet ankeret og jubelen brøt løs.
Jeg var så glad for at Siv, min gode klatrevenninne gjennom 10 år, var der og sikra meg, og ikke minst at vi kunne dele enda en klatreopplevelse sammen.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle gå 8-, jeg har sett på meg selv om en evig tur- og fjellklatrer. Jeg har lært så mye om klatretrening og er veldig takknemlig for at Gudmund spurte meg tidligere i vinter om jeg ville bli med på dette.
Nå ventet perseis og perseprosecco, etterfulgt av en fin skitur i Jotunheimen helga etterpå.
Jeg tror at ved å komme meg opp et knepp i nivå vil det gjøre mye for meg som klatrer både på cragget og i fjellet fremover. Nå gjelder det bare å holde formen vedlike.
PERSEPROSECCO: Jeg skulle på skitur i Jotunheimen samme dag, så perseproseccoen måtte inntas i teltet.
