Christophersen har klatret i 25 år, og har vært sentral i utviklingen av Oslo-klatringen, gjennom harde bestigninger og gode konkurranseresultater.
Sammen med Martin Mobråten har han gitt ut den suksessfulle Klatrebibelen (med oppfølger), og er nok en gang aktuell med et nytt magasin som skal lanseres i løpet av høsten: Mono.
Etter 25 år i gamet, med to barn og fulltidsjobb, forteller 37-åringen at han fortsatt hadde til gode å få seg et skikkelig ambisiøst prosjekt Første gang han kikket på ruta var for 10 år siden, men det var først i vinter han var klar for å legge ned arbeidet.
Dette er den tredje 9a på Østlandet. Fra før er det Agnes buen som ble gått av Thilo Schröter i 2018, og Fuglesang som ble gått av Erik Grandelius i 2020.
– Fortell om ruta?
– Jeg kaller den Reisen til Ixtlan, etter bøkene til Carlos Castaneda. Ruta er ca 30 meter lang og starter med en 10-12 flytts 8A/+ bulder (etter en 7+ intro som ender i en no-hands hvil). Derfra er det kanskje 8c til topps, og jeg falt én gang et par flytt fra ankeret. Så, ruta krever buldrestyrke, men også pump nok til å stå løpet ut. Den klatrer seg inn til ankeret på Ouish og deler topp med denne, men går ikke hele veien opp slik Christer gikk i våres. Jeg har hatt noen dager hver sesong over flere år, men dedikerte meg skikkelig først i år.
På Instagram forteller Christophersen at reisen begynte første gang for ti år siden, da han ble firt ned fra ruta Ouish, og så at det var en mulighet rett opp. Etter noen år med sporadiske forsøk bestemte han seg i vinter for å bruke en periode med dedikert trening, og en hel sesong på å se om det kunne gå. «Gikk det ikke hadde jeg hvert fall prøvd!».
– Siden mars har nesten alle utedager vært på prosjektet. I alt fra istapper, regn og 25 varmegrader. Jeg skulle bare møte opp. Og til slutt, etter å ha sett omgivelsene skifte ham tre ganger, gikk det!
– Det er mange som har prøvd en dag eller to. Martin Mobråten, Kenneth Elvegård, Magnus Midtbø, Erik Grandelius, Thilo Schröter og Jon Pål Hamre, men ingen har vel egentlig prøvd nok til å si at de virkelig har prøvd.
FOTO: Bård Lie Henriksen
– Er det pers?
– Ja! Med god margin. Jeg har gått noen 8c’er, deriblant Shantaram på samme crag, men føler dette er et annet nivå enn det jeg har gått (og prøvd) før.
– Hvordan holder man seg så god, over så lang tid, som du gjør?
– Ingen hemmeligheter. Jeg trener med folk som er sterkere og gir gode vibber, og har det generelt ekstremt gøy med klatringen! Jeg er nok ganske analytisk på hva jeg kan forbedre, og finner mye motivasjon i å bli bedre på små delmål. Som arbeidende familiefar har jeg lært meg å trene tidseffektivt, og eksperimentert med ulike metoder for å ha progresjon i treningen som ikke tar for mye tid. Fingerbrett, campus og hard buldring er kjernen, men jeg har blitt mer og mer bevisst å trene med høy kvalitet på hver økt. I år bestemte jeg meg for taktikken å møte opp på prosjektet uavhengig av forhold og male på til det enten gikk eller at jeg med sikkerhet kunne si at det rett og slett var for hardt. En taktikk jeg ikke har prøvd før, men det funka denne gangen. Hva som motiverer meg? Å bli en bedre klatrer!
– Er planen å runde veggen? Eller kanskje du alt har gjort det?
– Det er fremdeles noen «lettere» ruter igjen. Men de kan jeg gå når jeg blir gammel, det er mange harde ruter og prosjekter igjen! Denne reisen er over, men den evige klatrereisen fortsetter.
