Hetebølgen er nokså bredt omtalt i medier over hele Europa, og det er bare en ukes tid siden breen på Marmolada - omtrent 40 mil øst for der jeg henger og spøler - falt ned.
For min del betyr kokvarmen i den gloheite, sørvestvendte veggen at planen om å onsighte ruta gikk i dass etter omtrent tre av 280 meter. Svette hender med spor av solkrem og myk TC Pro-gummi gled ubarmhjertig på svaet, jeg tok i slynga og dermed skar hele greia seg etter en prosent av klatreruta.
Heldigvis hang slynga i en borebolt plassert av en eller annen italiensk klatreentusiast med eksotisk moral, og selv om det var masse bolter overalt, så var det også små skilt som viste veg. Jeg kunne med andre ord ikke skylde på at jeg klatra feil ellerno.
GODT SKILTA: Liten tvil om hvor innsteget er. Lenger oppe var det flere skilt, på steder hvor andre ruter kryssa vår. Foto: Siv-Elin Skogen
Paretone di Arnad er en nokså stor svavegg ved en liten by som heter Arnad i Aostadalen i Nord-Italia. En halvtime lenger nord ligger et ikke helt ukjent fjell som er det høyeste i Vest-Europa, og gjennom et stort hull i fjellet går bilveien til en enda mer kjent destinasjon for klatrere. Der er utsikten finere, fjellene høyere, boltemoralen litt lik og sydenfaktoren en del lavere.
Jeg har vært i området mye om vinteren med ski og bitteliten leiebil, men under hetebølgen 2022 var jeg på plass med klatretau og kortbukse (og enda mindre leiebil).
TILRETTELAGT: Anmarsjen til Paretone di Arnad tar tjue minutter og er MEGET tydelig merket. Foto: Tore Meirik
Klatreføreren for området beskriver hele 2 468 (!) entaulengders-ruter i Aosta, og 316 bolta flertaulengdersruter. Paretone di Arnad er nærmest en slags høyborg for deg som vil gå mange taulengder på bolter. Veggen er pepra med ruter, som alle er tydelig merka. Føreren beskriver hele 42 ruter i den 280 meter høye veggen, med vanskegrader fra 5c til 7a.
Jeg er ingen storfan av borebolter, men samtidig klarer jeg å holde på maten på vei ned nordveggen på Romsdalshorn. I Arnads mange klatrefelt er det borebolter overalt, også langs fine riss. Men den store svaveggen er temmelig kompakt og ville vært mer eller mindre umulig å sikre uten boring.
OPPVARMING: Noen dager før klatra vi Diedro Bianco i en mindre vegg like ved. To taulengder boreboltsikra klatring langs nydelige håndriss. Sosialt selvmord i Norge, men i Italia ikke helt uvanlig. Foto: Siv-Elin Skogen
Siden jeg jobber mye med frikjøring på ski kjenner jeg Ida Gunleiksrud godt. Hun er en av Norges aller beste frikjørere. Men hun er også geolog, og melder følgende om kompakte og formasjonsrike sva som krever italienske boreaksjoner for å kunne sikres:
– Dypbergartene er massive og motstandsdyktige - slik du beskriver som kompakt og med lite sprekker. Når de blir omdanna, blir det mer spill i bergarten, men kan bli folda og felle ut bånd eller slirer av mørkere og lysere farger. Deler av svaet ser nesten migmatittisk ut, noe betyr at bergarten kan ha blitt delvis oppsmeltet på et eller annet tidspunkt den var dypt nede i skorpa. I så fall kan vi kalle det en migmatittisk gneis. Enkelte mineraler smelter ved lavere temperaturer enn andre. Disse vil da smelte mens resten av bergarten fortsatt er i en fast tilstand, og deretter størkne, og danne slirer eller linser som gjerne er foldet i fine mønstre. Det er kanskje opphav til det du kaller formasjoner?
Ida er temmelig kunnskapsrik, og du skal være ganske interessert i stein, sva, berg, gneis og den slags for å lese neste svar. Men så er dette en nettside for klatrere, så here goes:
– OK Ida. Men hvordan har denne veggen blitt til?
– Etter litt knoting og synsing på den Italienske geologiske undersøkselsen sine kart, ser dette ut til å være en del av det de kaller Sesia-Lanzo Zona, som er en del av den Austroalpine kontinentale skorpa. Denne delen av av Alpene ble dannet under den tidligste fasen av kontinent-kollisjonen mellom det europeiske kontinentet og Adria (den nordlige delen av det afrikanske kontinentet), som skjedde for cirka 65 millioner år siden. Det er for øvrig ganske ungt sammenlignet med vår kaledonske fjellkjede i Norge, som ble dannet for mer enn 400 millioner år siden. Da Europa og Adria kræsjet ble bergartene i denne delen av Alpene eksponert for høytrykksmetamorfose - omdanning under høyt trykk. Analyser av bergartene fra Sensia-Lanzo ble utsatt for temperaturer mellom 500 - 600 grader og trykk mellom 13 og 20 kilobar. Høyt trykk og temperatur herja med bergarten, som oppfører seg plastisk ved disse forholdene, og kan bli folda og knøvra sammen. Det skaper litt mer spill og variasjon enn i klassisk uomdanna granitt. Selve bergarten som her har blitt omdanna eksisterte også før fjellkjedekollisjonen som dannet Alpene. Den har trolig vært gammelt grunnfjell, kanskje fra det europeiske kontinentet eller Adria - Afrika. Den opprinnelige bergarten kan være i overkant av 300 millioner år gammel, og dermed eldre enn Alpene, forteller Ida.
FETE FORMASJONER: På vei opp 300 millioner år gammelt fjell som har blitt herja med. Foto: Tore Meirik
Ok - alt dette her tenkte ikke jeg særlig mye på da jeg sklei på det glovarme krukset etter tre meter. Men jeg visste at etter tre taulengder kommer ei svær hylle med trær. Og trær betyr skygge! Der fikk vi en fin og litt kjøligere pause, før de fire midterste taulengdene jeg antok ville bli de fineste.
Og det stemte bra! Vi var høyt over bakken, elva Fiume Dora Bàltea var 300 meter under skosålene våre og noen usedvanlig behagelige vindkast justerte temperaturen innimellom. Cruxet på sjette taulengde gikk greit, og klatringen var usedvanlig fin hele veien. Masse formasjoner skaper gode tak og kule klatremoves. Noen steder var veggen ganske bratt, men skålete fjell ga gode tak, selv om riss og sprekker var så å si fraværende. Svaene hadde ok friksjon, og selv den temmelig enkle taulengde nummer sju serverte et overheng på svære jugs som var en sann fryd å klatre.
De to siste taulengdene er enkle, her flater veggen gradvis ut. Returen fulgte en sti og etter hvert en vei, som HELDIGVIS passerte en slags fontene hvor vi kunne fylle vannflaskene. En time senere satt vi på kafeen ved parkeringsplassen like ved innsteget og spiste gelato. Det var helt ok.
Hvis denne teksten ikke ble lang nok for deg, kan du her studere filmen med stønning, knoting og svetting på de tre fine taulengdene midt i ruta:
Aostadalen, Italia
Hvor: Aostadalen ligger omtrent mellom Torino i Italia og Geneve i Sveits. Øverst i dalen - i nordvest - ligger Courmayeur, som er Italias svar på Chamonix. Den kjente skibyen ligger ved foten av Mt. Blanc. Midt i Aostadalen ligger Aosta, som er den største byen. Hovedveien mellom Geneve og Italia går gjennom Aostadalen, veien består blant annet av tunnel gjennom Mt. Blanc.
Klatring: Hele Aostadalen er full av sportsruter, og mange av dem over flere taulengder. Det fins flere klatreførere, men den mest komplette og oppdaterte heter Valle d´Aosta Sport Climbing. I Aosta er det klatresesong hele året, men det kan bli litt kjølig midtvinters og temmelig varmt midtsommers. Hvis du vil til fjells så er det ikke akkurat mangel på alpinruter rundt Mt. Blanc, og da kan du velge og vrake i klatreførere for områdene rundt Vest-Europas høyeste fjell.
Reise dit: Både Milan, Torino og Geneve er ålreite utgangspunkt. Leiebil er en forutsetning for å komme seg til klatrefeltene, selv om det går både busser og tog til Aosta.
Fete alternativer: Chamonix er legendarisk og cirka en times kjøring fra Arnad (gjennom et hull i fjellet som får de 10 000 boreboltene i Aosta til å framstå som barnemat).
Mat, priser og folk: Bedre mat, kaffe og is, litt rimeligere og stort sett triveligere folk enn i Chamonix - og mindre folk på craggene. Men utsikten og fjellklatringa er bedre på den franske siden av Mt. Blanc.
DER FÜHRER: Du skal stå på hardt for å komme deg gjennom alle taulengdene i denne boka.
