Ulf Geir Hansen Født: 1945 Utdannelse: Siv.ing fra NTNU (NTH) i teknisk kybernetikk. Meritter: En rekke førstebestigninger i inn og utland og en rekke første fribestigninger – her er noen; Innerdalen: Tordenpillaren (6-, 12tl), Betzys rute (5+, 11tl) og Olavsveggen (6, 13tl). Kolsås: Bolterisset (6), Fandens Hekletøy (6+) og Peistaket (7). Romsdalen: Døntefossen (WI6, 11tl) og i Peru: Ranrapalca (6161 moh), sydtoppen. Topp tre minner: Turen til Ranrapalca, skitur alene fra Stuguflåten til Finse, fribestigning av Philipp-Flamm (6+/7-, 38tl) (Dolomittene). Beste klatrebok og/eller klatrefilm: Ingen spesiell bok, men NTKs fjellsportbøker var veldig inspirerende og artikler om klatring i gamle DNT-årbøker. Fineste fjellrute i Norge: Skagastølsryggen begge veier Anbefalte ruter: Å gå ruten Engeliweg (5b, 5tl) etterfulgt av Siebenschläfer (6b+, 9tl) i Handegg i Sveits. – I hvert fall var vi på Skogadalsbøen. Gikk opp på Gjertvasstinden, og Sentraltind, og vi så inn i Sydveggen på Storen. Vi satt og så på Torgeir Fosse og en til som klatret Sydveggen på Storen. Da var vi vel ikke NTK-medlemmer, men muligens hadde vi fått tillatelse til å bruke Skagadalshytta. Det var jo mange NTK-medlemmer som klatret på Kolsås – de kjente oss. Nei, dette blir bare rot. Det dukker jo opp ting hele tiden …Ulf Geir Hansen tar en lang pause i det han går seg bort i minnene fra en klatretur til Jotunheimen. Det er ikke rart. «UGH» har klatret siden det eneste klatreutstyret var et 30 meter langt bretau, og har ledet an i norsk klatring med brystsele, bankebolter og i stive fjellsko. Han har satt borebolter, og bruker Grigri, mikrokammer, deltatt i klatrekonkurranser og finner i dag adspredelse i moderne innendørs klatresentre med 3D-paneler.I et par tiår var han Norges ledende klatrer – «by far».– Jeg har ikke fått klatret siden august. Jeg brakk foten da jeg skulle ta inn båten på hytta i høst, ti meter fra bilen. Utrolig kjedelig. Ulf Geir Hanssen beklager seg da vi skilles etter fire timer med prat om klatring fra slutten av 1950-tallet, og frem til i dag.Vi avtaler at han ringer for å ta en innendørs økt, når foten har fått grodd og gått seg til. U.G.H er fortsatt nesten like klatrekåt etter snart 70 år med klatring!– Hva er den fineste turen?Ulf tenker en kort stund før han svarer:– Det er alle de jeg husker. En av dem var da jeg etter mange forsøk, endelig fikk fullført skituren fra Stuguflåten øverst i Romsdalen til Finse. Oppover Brøstdalen var jeg sikker på at denne gangen ville det ikke gå. Løssnøen var meterdyp. Jeg svømte i snø oppover. Da jeg kom opp på flyene gikk det enklere.Det som skilte Ulf fra hans jevnaldrende var at han klatret minst én hel grad hardere – og med en enorm fornøyelse – selv etter over 30 år med massive mengder klatring.Ulf tok toget til Stuguflåten om morgenen – planen var å overnatte på Torsbu, men siden snømengden forsinket Ulf så mye, måtte han rulle ut soveposen i en fiskebu på veien. Derfra gikk turen til Pollfoss, via Skjåk til Nørdstedalseter, Skogadalsbøen, Tyin, Breistølen, Iungsdalshytta og til Finse. Underveis traff han nesten ingen folk. Årstallet husker han ikke, men det var før 1986, da han sluttet som høyskolelektor og startet i det private næringslivet – uten pålagte vinterferier.Les også: Slik trener du pump til klatring1991: Nedre Silkestrå, OsloSom forspill til en svært ergelig periode i undertegnedes liv, bodde jeg i et merkelig kollektiv i øverste etasje i en blokk på Nedre Silkestrå, på baksiden av Frognerparken – man må vel kunne si på beste vestkant. Det tok litt tid før jeg fikk utlevert nøkkel, så vi hadde ordningen om at verandadøren alltid sto ulåst. Etter at jeg, på vei hjem gjennom Frognerparken, hadde ruslet av meg det meste av promillen knyttet til datidens utagerende natteliv, ventet ti meter 5-minus-klatring opp gjennom eføy og andre slyngplanter, via vaklevorne stakitter og håndfaste rekkverk før jeg rullet over det øverste rekkverket og kunne forsvinne inn i drømmeland på min egen hodepute.Da visste jeg ikke at bare et par blokker bortforbi lå Ulf Geir Hansen og drømte om åndenød på Mount McKinley, vill friklatring opp Dolomittenes råeste ruter og nye linjer på Damtjern.Da vi ble kjent med hverandres bopel, dro vi av og til sammen til Damtjern. Det var lite ved Ulf som tydet på at han var på alder med min far. Ei heller at han allerede hadde klatret hardt i en mannsalder. Og ingenting tydet på at klatrekarrieren var på hell.Ulfs klatrestil minnet om den jeg hadde opplevd hos andre som hadde startet med klatring før friksjonsgummi – trygge, myke fall og sikringer man raskt kunne plassere hvorsomhelst. Denne stilen er preget av grundighet, stoisk ro, systematikk samt konsekvenstenking rundt når man bare må støte på og når man må snu. Det som skilte Ulf fra hans likealdrede var at han klatret minst én hel grad hardere – og med en enorm fornøyelse – selv etter over 30 år med massive mengder klatring.– Hva er hemmeligheten bak den sterke klatredriften?Jeg sendte spørsmålet på epost etter intervjuet, og ringer Ulf etter et par dager for å få svar.– Jeg begynte å skrive ned et svar, men det ble bare rot. Jeg har ikke noe vettugt å si. Det er ingen hemmelighet. Det er ingen som har pusha meg, det er bare meg som har villet klatre, svarer Ulf i mobilen.Fra den tida jeg var i Tindegruppa (ved NTH i Trondheim, red.anm), begynte det å bli snakk om å bare bruke kiler. Jeg hadde imidlertid ikke noe dogmatisk forhold verken til kiler eller bolter.1958: Sør-Norge rundtUlf begynte med klatring i en veiskjæring i Konows gate i Oslo. Deler av veiskjæringen finnes fortsatt, men den var brattere og høyere da Ulf var barn. 12 år gammel, i 1958, dro familien avgårde på bilferie i Sør-Norge med stopp blant annet i Oppdal, Molde, Geiranger og på Juvasshytta under Galdhøpiggen (2469 moh). Ulf ville til topps på Norges tak. Han fikk overtalt faren og sammen ble de ført over Styggebreen og til toppen av Norges høyeste fjell.– Jeg husker at at jeg krabbet ut på kanten og så nedover nordveggen og tenkte at her kunne man klatre opp. Det tiltrakk meg veldig og skyldtes nok veiskjæringen, sier Ulf og forteller at han for første gang så et levende reinsdyr, som da var en attraksjon på toppen av Norges høyeste fjell.Neste stopp var Turtagrø, og der var det en engelsk fjellfører. 12-åringen prøvde å overtale foreldrene til å betale for føring slik at han kunne komme seg til topps på Storen (2406 moh), men foreldrene nektet.– Det var mitt første møte med bratte fjell. Jeg hadde ikke hørt om Storen, men jeg ville opp, fortsetter Ulf.Sommeren 1959 ble Ulf med en amerikansk medelev og hans far på sin andre fjelltur. Ulf var ivrig etter å komme seg på topper og breer han hadde sett bilder av, som Glittertinden (2457 moh) og Svelnosbreen, mens turfølget heller ville vandre nede i dalene.– Far hadde jo DNTs årbøker fra en stund før krigen. I dem hadde jeg lest klatrehistorier, sett bilder og tindebestigningslistene som den gang sto bakerst i årbøkene.Også den påfølgende sommeren ville Ulf til fjells, og denne gangen fikk han med seg faren på en større rundtur i Jotunheimen. Da kom han seg blant annet på Glittertinden, besteg Kyrkja (2032 moh) alene, og fikk «tittet ned i noen skikkelige bresprekker på Mjølkedalsbreen.»13 år gammel, inspirert av fjellturen, ville Ulf dra på brekurs, og tok turen til DNTs kontor i Stortingsgata 36 i Oslo.– Der traff jeg på Claus Helberg, som mente at jeg måtte vente i et år. Så i 1960, som 14-åring, kom jeg meg på brekurs.Der møtte han Erik Sinding-Larsen, lillebror til Richard Sinding-Larsen, som han hadde hatt et tilfeldig sykehusopphold med et par år tidligere. Etter brekurset begynte Ulf å klatre med Erik på Kolsås og på Hauktjern. Hauknebbet, som da ble kalt Zapffes Smørbrød, ble besteget fra baksiden, via rutene Zapffes Smørbrød (4-) Singer (5-) og Alleen (4).– Hvordan fikk dere tak i utstyr?– Mitt første tau kom fra Timms Reperbane. Det var samme type som man brukte på brekurs.– Statisk tau for klatring?– Tauet var tvinnet, så det ga seg noe ved belastning. Dessuten gjorde kroppssikringen at det ble en viss dynamikk.Den gang var tau det eneste man trengte for å klatre. Standplassene kunne lages med spenntak mot blokker, trær eller kanter. Taubremser fantes ikke. I stedet la sikreren tauet bak hoften eller over ryggen, i såkalt kroppssikring. Det ga nok friksjon til at man kunne holde et fall. Klatreseler brukte man ikke, i stedet bant man tauet rundt livet ved hjelp av et pålestikk.Ulf forteller at han hadde to karabinere, nyreformede stålkarabinere fra Marwa, og to slynger. Slyngene var av kordellslått tau.– Alt jeg ledet den første tiden, ledet jeg med to slynger og to karabinere, sier Ulf, og fremholder at de også topptauet mye de første klatreårene.– For noen år siden fikk en telefon fra noen som ville gjøre noe med Uhyre potent på Damtjern, jeg vet ikke helt hva, men jeg håper at noen av disse rutene forblir uboltet, sier Ulf. 1962: På Storen med eget tauI 1962 var Ulf på Tyinholmen med mor og far, og han visste at de han klatret med på Kolsås, Erik, Jon Bruskeland, Torbjørn Eggen og Knut Støren, var på Hytta på Bandet, ved foten av Storen.– Far hadde da fått kjøpt tau, uten mor visste om det. Vi hadde vært på SportCo og der hadde jeg fått plukket ut et 30-meters kjernemanteltau. Det var mitt første skikkelige klatretau. Vi skulle gå en tur fra Tyinholmen, og jeg tror vi begge, far og jeg, var innforstått med at jeg skulle på Storen. Den første dagen gikk turen til Skogadalsbøen. Den neste dagen til Hytta på Bandet.Den første dagen i Hurrungane fikk Ulf klatret tre av de fire Pinaklene på Midtmaradalsryggen sammen med Erik fra Kolsås. Den påfølgende dagen besteget guttene Storen.Les også: Buldring i Hampi – blant templer og steiner i India– Dagen etter gikk jeg og far ned til Hjelle i Årdal, via Avdal, hvor vi fikk nysilt melk på fjellgården. Det var fortsatt drift der. Vi startet fra Bandet og gikk opp i Lavskar (Lovskar) på Midtmaradalsryggen. Der er det ganske bratt. Far var ikke vant med så bratt snø, men han var ikke skvetten, og han ble med opp. Han var ganske tung, veide over hundre kilo. Vi gikk sammenbundet, jeg hadde isøks og jeg lagde noen solide standplasser i tilfelle han skulle skli ut. På vei ned fra skaret, sklei han ut. Så så han opp på meg: «Holdt du meg?» sa han overrasket.– Så gikk turen over Stølsmaradalsbreen. Det var ganske risikabelt, tenker jeg nå. Jeg hadde aldri greid å holde ham om han hadde falt i en bresprekk.Det var Ulf som hadde lagt opp turen, og kunnskapen kom fra brekurset, orientering og knuter hadde han lært i speider’n.– Vi brukte pålestikk og dobbelt halvstikk. Åttetallsknuten var ikke kjent i klatremiljøet da. Den kom senere. EB: De første klippeklatreskoene Første modellen ble laget i 1947. Gjennomslaget kom i 1968 med den ikoniske hvite/blå Super Gratton. Dog var friksjon og passform latterlig dårlig etter dagens standard, men den hadde samtidig latterlig god passform og friksjon i forhold til datidens stive fjellstøvler. 1964: Russetur til DolomitteneUlf og klatrekameratene Knut, Jon og Torbjørn dro på russetur til Dolomittene.– I Dolomittene ble vi introdusert for mer sportslig klatring. Vi klatret lange ruter og hadde med oss en del utstyr, som bankebolter, og fylte på med mer klatreutstyr i Sportshaus Schuster i München.På turen klatret han 6+, på én taulengde og flere 6’er-taulengder blant annet på de klassiske rutene Schober/Kleisl og Tissi, på Prima Torre del Sella. På denne tiden var 5’er klatring ballehardt, «nær grensen av hva et menneske kan klare,» som Arne Randers Heen karakteriserte 5+-klatringen på Sydveggruta på Store Venjetinden.På vei hjem var imidlertid klatrekarrieren nær ved å få en brå stopp, og Norge kunne mistet fire klatrere som skulle prege de kommende tiårene i Klatre-Norge. I Danmark sovnet sjåføren ved rattet og følget kjørte av veien. Til alt hell kunne de unge klatrerne krype stort sett uskadde ut av bilvraket.Russeturen til Dolomittene ga likevel mersmak og Ulf returnerte flere ganger til datidens sportsklatreeldorado, med lange og harde ruter høyt til fjells. Chamonix, datidens sentrum for klatring i Europa, ble også besøkt, i tillegg til Jotunheimen, Romsdalen, Innerdalen på Nordmøre, som på 1960-tallet var sentrum for klatrekurs i Norge, og selvfølgelig Kolsås. Overalt pushet Ulf grenser og friklatret gamle ruter som var førstebesteget ved at man holdt i slynger og bolter og/eller sto på bolter eller i slynger der det var vanskelig. Utover 1960-tallet flyttet Ulf grensene for vanskelig klatring fra grad 5 til grad 6 og 6+. Med få unntak ble fribestigningene gått onsight, uten kalk, i stive fjellstøvler, med brystsele og langt mellom sikringene.I 1969 klatret han Fandens Hekletøy og Bolterisset i fri. 6+-rissene i Øvre Sydstup på Kolsås er fortsatt en testpiece, selv med kamkiler, kalk og superfriksjonsgummi. – Mange av rutene som jeg har gått i fjellet, og som jeg syntes var vanskelige, har jeg gått med stive støvler. Den eneste ruta jeg har gått i fjellet med EB (verdens første dedikerte svasko, red. anm), var Le Voyage Selon Gulliver (7a+, 11tl) på Grand Capucin (3838 moh) i Chamonix i 1985. Jeg syntes jeg klatret like bra med stive støvler som med EBs. Det var først når det ble mer heftig klatring at jeg gikk over til EB. Jeg husker ikke når jeg kjøpte mine første par.Dog hadde han et eget triks for å tilpasse fjellstøvlene til vanskelig klatring: – På nye støvler filte jeg ned kantene så de ble rundere.Les også: Slik unngår du å stagnere i veggenIfølge en oversikt Fritdjof Thokle Madssen har laget over førstebestigninger av sommer- og vinterruter i Jotunheimen, leder Ulf an med totalt 30, foran Carl Halls 28. I Innerdalen har Ulf totalt 10 førstebestigninger, og havner på tredje plass etter Ralph Høibakk (20) og Olav Innerdal (11). RP: Verdens første minikiler Utviklet av australeren Roland Pauligk (1938-2017) utover 1970-tallet. Roland startet å lage vanlige kiler i aluminium i 1969, men begynte raskt å eksperimentere med minikiler i messing. Fra turene til Alpene kaster Ulf frem rutenavn, vegger og topper i et rasende tempo. Sannsynligvis er det ingen nordmann som har klatret flere vanskelige, lange sportsruter i Alpene enn Ulf. En av dem, Phillip-Flamm i Civettas mektige nordvestvegg, opp til toppen Punta Tissi (2992 moh), var lenge den hardeste fjellruta i Øst-Alpene. Ulf ble interessert i ruta etter en kommentar fra en av hans mange klatrehelter, belgiske Claudio Barbier (1938-1977). Barbier var kjent for tøffe soloeringer i Dolomittene. Barbier sa at han heller ville soloere Comici-ruta i Civettas nordvestvegg enn å lede Philipp-Flamm.– Det var en veldig motiverende uttalelse. Da ville jeg klatre Philipp-Flamm, ler Ulf.Philipp-Flamm ble førstebesteget i 1957, har 38 taulengder, mange på 6’er-tallet, flere dårlig sikret.I 1974 Ulf teamet opp med polakken Marek Pronobis som også hadde den 850 meter lange ruta på sin ønskeliste. Ulf klatret med sekk, og friklatret alle lengdene helt til den 36. taulengden. Der hengte han fra seg sekken for heising på grunn av en overhengende, våt kamin, og brukte to bolter teknisk. Resten av ruta gikk han i fri.– Ruta var ikke overveldende vanskelig, selv om det var en del lange utklatringer. Med unntak av standplassene var det bare 10-15 bolter i hele ruta, forteller Ulf.Philipp-Flamm er bare en i rekken av lange, beryktede ruter i Alpene Ulf har gått. Frêney-pilaren, som ender like under toppen av Mont Blanc (4810 moh) på den italienske sydøstsiden, var på 1960-tallet velkjent i klatremiljøet. Det skyldes to ting. For det første rutas karakter med en krevende og lang anmarsj, 800 meter med klatring der det vanskeligste partiet er Chandelle-veggen helt på slutten av ruta, fra 4500 til 4600 moh.For det andre tragedien i juli 1961, der et italiensk lag tilfeldigvis teamet opp med et fransk lag for å klatre «den siste store ugåtte linjen i Alpene». De til sammen syv klatrerne er like under toppen av veggen, og dermed Mont Blanc, som vil gi trygg retur, midtveis i Chandelle-veggen, da et forferdelig uvær bryter løs med lyn, torden og snøstorm.«På et øyeblikk ble Frêney-pilaren omgjort til en lynavleder,» skriver den italienske klatrelegenden Walter Bonatti (1930-2011) fra turen. Pierre Kohlman (25) blir truffet av lyn to ganger, blir trolig gal av dette og dør senere under returen. Etter tre dager med venting på bedre vær på 4550 meters høyde, bestemmer laget, nå under ledelse av Bonatti og Pierre Mazeaud seg for å snu. Det er gått fem dager siden de har startet på pilaren. Den sjette dagen, en dagstur unna rifugio Gamba (i dag Monzino) og sikkerhet, dør en etter en av klatrerne av kulde og utmattelse. Kun tre, Bonatti, Mazeaud og Roberto Gallieni, overlever.Ulf klatret Frêney-pillaren, sammen med Richard Horntvedt, i 1976. Richard skriver om turen i Norklatt nr. 6:«Ulf har den særegenheten at han på død og liv skal klatre med sekk. Både på denne og tidligere turer var det bare foraktelige fnys å få av mine antydninger om å heise i alle fall førstemanns sekk. Men nå fikk han svi (på cruxet, helt øverst i ruta, en slags vannrett trang kamin, gradert A2, red.anm).Med full sekk med stegjern og øks utapå var han nokså beklemt.»I dag forteller Ulf at han ville spare tid ved å unngå sekkeheising – og han syntes ikke Frêney var særlig vanskelig.– Valgte du bevisst ruter med ry?– Frêney hadde jeg sett på fra en tur over Peuterey-ryggen på Mont Blanc tidligere, før jeg visste om ulykken, svarer Ulf, men trekker fram en annen rute «som det gikk rykter om hvor vanskelig og dårlig sikret den var.» Ulf snakker om Brown-risset (7-, 35 meter) i vestveggen på Aiguille de Blaitière. Risset er en del av ruta som i Piola-føreren heter Voie Brown og som er 350 meter lang, med tre nydelige 6a-taulengder etter cruxtaulengden. Risset er oppkalt etter førstebestigerne, de engelske legendene Joe Brown og Don Whillans i 1954.– Det er for bredt til jamming, men for smalt for stemming, forteller Ulf om offwidth-risset som den gang var den vanskeligste ruten i Mont Blanc-området.Uten kamkiler eller andre store sikringsmidler, sikret Ulf i «en bolt som var crux-sikringen. Den kunne ikke holde hva som helst» og en slynge rundt en klemblokk litt lengre opp.Dag Kolsrud, representant for generasjonen med klatrere som virkelig flyttet klatrefokuset fra halvtekniske rute- og fjellbestigninger til klippeturning og harde bevegelser utover 1970- og begynnelsen på 80-tallet, forteller om Ulf skyhøye klatrenivå på den tiden.– Ulf er en av to–tre klatrere som har vært mye bedre enn sine samtidige. Da vi begynte å klatre og hang rundt på Kolsås på 1970-tallet, var han en legende. Vi så han ikke, men vi ble fortalt historiene, så førstebestigningene i førere og hørte om fribestigningene på 6’er-tallet.Generasjonen omfatter blant andre Bjørn Myrer Lund, Marius Morstad, Rune Thrap Meyer, Håkon Staver, Hans Christian Doseth, Kari Holst, Reidun Myklebust og Finn Dæhlie. Les også: Teorien bak pumpen«Da jeg begynte å klatre ble vanskelig friklatring holdt litt nede. Ulf Geir Hansen var på en måte den eneste som «fikk lov» av miljøet, for han hadde «alltid" klatret vanskelig», siteres Morstad i boken En historie om klatring i Norge.For å sette ting i perspektiv: På 1960-tallet startet graderingsskalaen på I og stoppet på VI, i romertall. Mange av fjellrutene Ulf har førstebesteget i Jotunheimen og Innerdalen, og gradert V+ og VI-, oppleves i dag som rimelig stramme på grunn av dette graderingstaket. Det tok om lag ti år fra 6+ ble etablert til ruter på 7- og 7 ble gått i Norge. Ulf etablerte Norges første grad 7, Peistaket på Kolsås, i 1979.At det tok så lang tid, skyldes både at graderingsskalaen først måtte åpnes, og at klatrestilen og -utstyret begrenset utviklingen. Det var ikke kutyme å topptaue eller øve inn ruter. Og det var ikke «lov» å falle som førstemann. Det var heller ikke videre behagelig eller trygt å falle som førstemann. Imidlertid, sørover i Europa gikk utviklingen mot mer sportslig klatring allerede på slutten av 1950-tallet.Kanskje fant Ulf likesinnede i Dolomittene, Chamonix og Verdon, med vanskelige ruter og klatrere som jobbet for å flytte grensene for friklatring – uten moralisme rundt metodikk og sikringsstil?I boka Norsk Fjellsport fra 1983, skriver Ulf følgende om klatringen i Verdon: «Mellom elven der nede og kammen der oppe finner du det du er ute etter: klatring så mye fingertupper og sjel er i stand til å prestere. [...] Hvor ville klatringen vært i Gorge du Verdon om «pietistene» hadde vunnet en varig seier? [...] engelsk sikringtradisjon i franske vegger. Konklusjonen er kanskje uhistorisk, men ikke uinteressant. Det måtte fransk stil til for å utvikle klatringen i Verdon-veggene."   Som da gutta fikk sludd på Trollryggen: Da tok Ulf resolutt teten og ledet de neste 30 taulengdene.Jeg legger frem en tese om at Ulf er lenken mellom fjellklatringen på 1950- og 60-tallet, og sportsklatringen som formet seg i Norge på slutten av 1970-tallet. Den feier Ulf bort med at han alltid har drevet med mer sportslig klippeklatring.– Til å begynne med ville jeg jo på Storen og slike ting, og da var klatringen på Kolsås god trening, men jeg føler at vi drev med klippeklatring helt fra starten, og for meg var klatring på Kolsås like viktig som klatring i fjellet, selv om det var litt forskjellig. For meg var det ikke sånn at fjellklatring var bedre enn klippeklatring. Antall taulengder på Kolsås, overgikk antall taulengder i fjellet, sier Ulf i dag.1981: Turtagrø - Andersnatten«Etter et par timers diskusjon på Turtagrø ble Ulf betenkt over min manglende alpine innstilling, dvs i dette tilfellet lysten til å gå på tur i pissregn. Det hadde han bestandig likt. Og det visste jeg jo! Historiene om ham, legenden UGH, hadde fortalt det. Som da gutta fikk sludd på Trollryggen: Da tok Ulf resolutt teten og ledet de neste 30 taulengdene. Eller som da jeg fortvilt benektet at han kunne ha gått et VI+ punkt i fri i regn, var svaret bare halvt fnysende over min uvitenhet: – Pst, litt regn stopper ikke U.G. Hansen, esse!»Slik beskriver Hans Christian Doseth Ulf i Norsk Fjellsport fra 1983, og turen da paret dro fra regnvær på Turtagrø for å førstebestige Stjerneskudd på Andersnatten. Ruta ble ikke fullført i første forsøk på grunn av regn.«Ukene etter ringte Ulf stadig og ville dra tilbake for å fullføre ruta. Like kåt etter 20 års klatring!» fortsetter Doseth.Ulf og Hans Christian kom seg til slutt tilbake og fikk fullført ruta, 6 taulengder med 6’er, 7’er og 7+-klatring.Mens Ulfs likealdrede valgte å konsentrere seg om familieliv og arbeidsliv, ble Ulf inspirert av den nye generasjonen og ble med på utviklingen av blant annet Fjell og Damtjern på begynnelsen og slutten av 1980-tallet, og pressingen av gradsskalaen.Samtidig som ungdommen gikk nye ruter på borebolter, etablerte Ulf harde og marginalt sikrede ruter; som RP2 (7), i hovedsak sikret med minikilen RP2, på Nedre Sydstup i 1988, Uhyre potent (7+) på småkiler og én borebolt på Damtjern i 1987 og Harde tider (8-), der cruxet gås et par meter over en minikile, på Fjell i 1982.For å sette bestigningen av Harde tider i perspektiv; Hans Christian Doseth etablerte 1984 (8-), Norges første 8- året før, også på Fjell. Ti år eldre Ulf var altså helt på høyde med 20-åringene som da pushet grensene for klatring i Norge.– Øvde du inn Harde Tider på topptau, eller var det stadige ledeforsøk fra bakken?– De fleste av forsøkene jeg hadde, de var nedenfra. Jeg jobbet mye med den, men husker ikke hvor mange dager jeg brukte. Det bildet der jeg er på vei ut. Der er det en av de minste RP-ene som tar meg, selv om jeg jo hadde flere kiler som backup, forteller Ulf Geir.– For noen år siden fikk jeg en telefon fra noen som ville gjøre noe med Uhyre potent på Damtjern, jeg vet ikke helt hva, men jeg håper at noen av disse rutene forblir uboltet, sier Ulf.Telefonen kom i 2006 og Uhyre potent ble fullboltet og er i dag oppgradert til 8-.Ulf virker likevel ikke veldig indignert over boreboltenes utbredelse. Kanskje fordi interessen for å klatre er så sterk at selve klatringen skygger over stil- og moraldiskusjoner.I boken En historie om klatring i Norge siteres han i forbindelse med overgangen fra klatring med fjellbolter/bankebolter til kiler og etterhvert kamkiler: «Jeg hevdet ikke meninger så sterkt, jeg var bare interessert i å klatre. Fra den tida jeg var i Tindegruppa (ved NTH i Trondheim, red.anm), begynte det å bli snakk om å bare bruke kiler. Jeg hadde imidlertid ikke noe dogmatisk forhold verken til kiler eller bolter.»Ulf var også med i de første klatrekonkurransene i Norden og Norge. Helt presist deltok han i den andre klatrekonkurransen i Norden sammen med Leif Magnussen. Konkurransen gikk på Stuguberget et vanlig, velbrukt klippefelt fem mil nord for Östersund i Sverige i 1987. Ulf kom på tredjeplass.– Man kunne klatre alle rutene før konkurransen, slik at det ble likt for alle. Det ble jo ikke etablert nye ruter til konkurransen. Det var veldig trivelig. Jeg var også med i Linköping, i Vågå, på Sunndalsøra og deltok i et studentmesterskap i klatring i Horten, sier Ulf og holder opp et diplom fra sistnevnte.1970: Stuguflåten – Turtagrø – Jotunheimen fjellstue– Hvordan har det vært å leve med en så aktiv klatrer?– Hvor lang tid har du? svarer kona Kristin Sæther, som har levd sammen med Ulf gjennom hele voksenlivet.– Jeg har fått kommet meg på turer jeg ellers ikke ville kommet meg på, fortsetter hun og forteller om den første turen paret var på et halvt år etter at de møttes første gang. Det var i påsken 1970. Paret tok toget til Stuguflåten og gikk på ski til Turtagrø via Sota sæter, Nørdstedalseter, over Liabrekulen, over Skålavatnet og ned til Turtagrø.– Vi kom oss i land, sier Kristin om turen over det regulerte Skålavatnet.– Ja, det kan du godt si, ler Ulf. – Isen gynget. Vi gikk i land like ved kraftinntaket. Jeg skjønte at vi ikke måtte gå sammen, så jeg løp som bare rakkern og ropte til Kristin at hun ikke måtte stoppe.– Vi kom frem på Turtagrø på langfredag og hadde hviledag med å gå opp på Store Ringstinden (2124 moh) på påskeaften. Man møtte jo opp til påskemiddagen på Turtagrø i smoking den gangen, men vi ble jo feiret, selv om vi ikke var pent kledd, for vi hadde vært på en så lang tur, forteller Kristin.Søndagen startet hjemturen, via Keisarpasset, Smørstabbrean, Leirbrean, Storbrean og ut Leirdalen til Jotunheimen Fjellstue. Derfra tok paret buss hjem.– Sånn gjør man det på Østlandet, tenkte jeg. Da jeg kom tilbake til instituttet hvor jeg jobbet, på NTH i Trondheim, fortalte jeg hva jeg hadde gjort i påsken. At jeg hadde vært på skitur med Ulf Geir Hansen. En student ved instituttet holdt på å besvime, før han fikk summet seg og sa: «Han er jo en av de sterkeste vi har i norsk fjellsport.»– Det er denne turen jeg husker best. Siden har vi vært på mange fine turer, fortsetter Kristin og forteller om den neste turen – til Giklingdalshytta i Innerdalen pinsen samme år. Da gikk kjæresteparet Sydøsthjørnet på Skarfjell, en solid 5+-rute på 6 taulengder.– Ulf hadde tatt med tau, uten å fortelle om sine planer. Han lurte bare på om jeg ville være med opp der, og pekte oppover et tåkelagt Skarfjell. Jeg så jo ikke hva som ventet, og takket ja, forteller Kristin om sin første fjellklatretur – hun hadde prøvd klatring som au pair i England. Hun kom seg opp med stramt tau et par steder, uten frykt.– Jeg var ikke redd, for jeg tenkte at Ulf redder meg hvis det skjer noe. Flere år senere kom jeg på: men hva hvis det skjer noe med Ulf?1983: Ikke til Denali– Men det er klart, i perioder har det vært upraktisk å kombinere klatring, turer og familieliv, fortsetter Kristin og snur seg mot Ulf:– Du har vel ennå ikke kommet over at du ikke fikk reise til Denali (6190 moh)? Det er den eneste store turen jeg har stoppet. Jeg måtte bidra økonomisk om Ulf skulle dra, og fikk kanskje ikke råd til å ta sommerferie selv. Det var et for stort offer, sier Kristin i dag.Ulf ler med sin karakteristiske, humrende latter. Vi snakker om Den Norske Denali-ekspedisjonen i 1983 opp den 3000 meter lange Cassin-ruta/-ryggen i sydveggen på Nord-Amerikas høyeste fjell. Ulf skulle egentlig vært på turen sammen med Gunnar Aksnes, Bjørn Myrer-Lund og Stein P. Aasheim.– Jeg var en slags sekretær, i hvert fall til å begynne med, forteller Ulf.– Det var jeg ikke klar over, repliserer Kristin.– Nå kommer jeg på noe, jeg fikk laget brevpapir til ekspedisjonen, for jeg skulle prøve å få inn litt midler, og ville gjøre det ordentlig. Jeg var etter Hans Petter Fernander (som jobbet som økonomisjef i Norrøna, journ. anm.) for å få spons. Brevpapiret måtte se ordentlig ut. Det var en mørk, brun skrift, med seriffer. Antikva var det.Men Norrøna lot seg ikke imponere, og åpnet ikke lommeboken.1971: Ranrapalca, Peru– Hvis du skulle plukke ut noen turer, hvilke ville det bli?Ulf plukker frem en reise til Peru, som en av de fineste. Sommeren 1971 reiste syv norske klatrere til Peru, hvor målet til slutt ble å førstebestige sydvestveggen/sydøstflanken på Ranrapalca (6150 moh), i fjellkjeden Cordillera Blanca. Gjengen nådde ikke helt til selv toppen, men til sydtoppen, som ikke var besteget tidligere.Ulf trekker frem klatringen som spesiell og krevende, og omgivelsene som utrolig vakre, og trekker frem turen som en av sine flotteste.– Vi gikk opp i hardpakkede rasrenner. Vi hadde med massive mengder tau, som vi strakte høyt opp, så vi kunne sove lavt. Sikringene var stort sett lange snøbolter. I ryggene mellom rasrennene gikk det an å grave snøhule, som ble vår øverste leir på nesten 6000 meter. Jeg husker jeg ledet opp en bratt snøvegg der jeg brukte snøbolter som jeg stakk inn i snøen i stedet for isøkser. Det var veldig spesielt og uaktuelt å snu før vi nådde opp på ryggen.Jeg prøver igjen:– Du var et bindeledd mellom den tradisjonelle fjellklatringen og den mer moderne klippeklatringen som vokste frem?– Jeg skjønner hva du sier, men jeg er usikker på hvor mye det har for seg. Hvis du mener at jeg skulle overført noe til den nye generasjonen, må jeg ha klatret med dem. Jeg klatret mye med Dag Kolsrud i Verdon, men da var han jo like god som meg. Og jeg klatret en del sammen med Hans Christian Doseth, siden vi bodde nært hverandre en periode. Min opplevelse er annerledes enn din vinkling. Jeg har ikke tenkt noe sånt på det selv.– Men hvordan opplevde du overgangen fra klatringen på 1960-tallet og fremover mot 1990-tallet?– Ambisjonene steg, men det er vel ikke noe spesielt, svarer Ulf.– Du har klatret i en mannsalder – og overlevd. Hvordan?– Ja, jeg har ikke følelse av å ha hatt en «narrow escape» noen gang.Sikkerheten er ivaretatt særlig av to ting: Ulf har klatret mye nedover. Og han har lagt sikringer der det har vært lett å få inn gode sikringer også når han ikke har trengt dem.– Jeg har klatret mye nedover. Når jeg har kommet til et vanskelig sted, som jeg har vært usikker på, har jeg klatret ned igjen, for å sjekke om jeg klarer å returnere, før jeg har gått på.Til slutt, myten om at Ulf Geir Hansen aldri snur i regnvær, er ikke sann:– Jeg prøvde meg på Svenskeruta en gang, sammen med Gunnar Aksnes, i øsende regnvær.Paret klatret stort sett beskyttet for romsdalsværet helt til de kom gjennom de store takene etter 15 taulengder, to tredjedeler oppi Trollveggen.– Da jeg kom ut gjennom takene møtte jeg regnværet og alt vannet som rant nedover veggen. Jeg ble gjennomvåt med det samme. Min umiddelbare tanke var at nå snur vi, forteller Ulf.Imidlertid skyldes ikke returen bare regnværet. Svenskeruta var en helgetur, både Gunnar og Ulf måtte være på jobben i Oslo mandag morgen. Dette var før mobiltelefoniens tidsalder. Om de snudde rakk de jobben helt sikkert. Om de fortsatte, ventet først en usikret 6-travers. Deretter seks–syv taulengder klissvåt vanskelig klatring opp til grad 7-.Ulf forteller at han alltid hadde med seg en hammer i storvegger der det kan stå bankebolter.– Slik fikk vi både ryddet opp i ruta og fikk fine rappellfester.Denne saken står på trykk i Klatring 150, med historiske bilder.KilderNorsk Fjellsport 1983, Tinder og tanker, Norklatt, Aftenposten, En historie om klatring i Norge 1900-2000*, Jotunheimens Stortopper*, Tindegruppa ved NTH og en rekke klatrereførere.* I disse bøkene har Ulf Geir Hansen fått stor plass.Les også: Sikkerhet ved rappelleringLes også: Amatørenes mesterLes også: Sikkerhet og klatring