De fleste østlandsklatrere kjenner Den hvite stripa i Eggedal. Nesten like mange vet om islinja som formes her vinterstid.
Denne ble første gang besteget i 1982 av Hans Eidstuen og Sven Carlsen.
Tynn is i starten gjorde at klatrerne måtte ty til borrebolter på svaet, noe som ikke ble tatt pent i mot av Kolsåsmiljøet.
Hans Eidstuen forteller om førstebestigningen:
– Første gang vi gikk fossen var i januar 1982. Vi hadde klatret en god del is; hadde gått Ottafossen i desember 81 og Drøsja ved Vangsmjøsi i januar 82. Jeg hadde flere år tidligere kjøpt en bok av Per Hohle; «Manndreperen i Nerdalsjuvet» som hadde handlingen lagt til Eggedal. I boken var det et svart-hvitt foto av Andersnatten i vinterdrakt og man kunne tydelig se en hvit isstripe som strakk seg nedover svaene. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk.
– Vi kjørte opp sent en fredagskveld, overnattet på den lille høyden til venstre for Stripa og var selvfølgelig veldig spente når vi våknet til dagslyset neste dag. Men isen var der den og strakk seg helt ned. Vi gikk så høyt opp i snøen som det var mulig og deretter ut på isen, som ikke var mer enn 2-3 cm tykk. Det var umulig å få inn skruer så et sted mellom 1. og 2. standplass (på sommeren) slo vi inn en borebolt som standplass. Videre oppover ble isen tykkere og vi klatret til topps uten hendelser. Plasseringen av denne borebolten fikk forresten et etterspill og ble tatt opp som en alvorlig sak på årsmøtet i Kolsås klatreklubb. På begynnelsen av åttitallet var reglene strenge.
Den hvite stripa på Andersnatten om vinteren. Foto: Thomas Horgen
De beste klatreforholdene får man i kuldeperioder hvor det er sol på dagtid og kaldt om natten. Da vil isen mykne utover dagen og økser og stegjern vil sitte godt. De to første taulengdene er slake, men jevne, og det er først og fremst leggene som får kjørt seg. På slutten av første taulengde kommer man opp til en liten hylle, i den ellers polerte svaisveggen, hvor det er tilrådelig å ta standplass (ellers blir det hengende). På neste taulengde bratter det seg litt til før man kommer opp til nok en hylle. Herfra og opp kan man velge mellom flere forskjellige linjer. I venstre kant vil man kunne følge diederformasjoner til topps («den vanlige veien»), mens i høyre del vil man kunne klatre utenpå mer eksponerte isformasjoner. Det er standplass på gode hyller helt til topps.
Fossen blir som regel gått hvert år, men noen år kan isen på de to første taulengdene være lovlig tynn. Et alternativ kan da være å hakke seg inn til boreboltene som befinner seg et eller annet sted under isen. Fra andre standplass og opp vil det stort sett være rikelig med is. Det som i hvert fall kan være lurt å ha med er korte isskruer.
Les også om 10 klassiske fosser du bør klatre.
Isen kommer fra en liten myr på toppen av Andersnatten og værforholdene må være litt spesielle for at det skal bli nok is. Hvis det kommer en plutselig periode med barfrost og sprengkulde så vil tilsiget på toppen bunnfryse og det vil bli dårlig med is. Det beste er når det, først, kommer et lag med isolerende snø, da fryser ikke tilsiget, og deretter en stabil kuldeperiode.
Les også: Close call på Andersnatten
Den hvite stripa og Andersnatten sett fra avstand. Foto: Thomas Horgen
Den hvite stripa på vinteren
Sted: Andersnatten i Eggedal
Sesong: Sterkt varierende. Noen år er det så å si ingen is, mens andre år er ”stripa” fet og fin. Den får mye sol så januar og februar er de sikreste månedene. Noen år kan sesongen være på 4-5 dager, andre år kan fossen klatres i 4-5 uker.
Lengde: 4 taulengder og ca. 200 meter
Grad: WI4 (varierer fra år til med tjukkelsen på isen)
Førstebestigere: Hans Eidstuen og Sven Carlsen i 1982
Retur: Rappell fra trær et godt stykke til venstre for fossen.
Andersnatten er for øvrig vært et hett tema i hele høst, nettopp fordi det planlegges å bygge en via ferrata der.
