Norges mest sorgløse klatrer?

Og videre: 

– Det er derfor han er så god. 

La oss forklare: 

Kristoffer Klev har aldri vunnet NM, aldri vært den første til å gå en ny grad, har ikke satt opp noen store førstebestigninger eller slått noen andre rekorder. Men han har et driv, en energi, som få andre kan henge med på. Han kan feste til fem om morgenen og dra uanfektet på craget dagen etter. Han har klatret is i Hemsedal og vært nede ved bilen kl 01, men kjørt tilbake til Oslo fordi han har en avtale på Damtjern dagen etter. Han går tre-fire ni minuser i Bohus på en helg. Teorien til kompisen min går på at Kristoffer bare elsker å klatre, det at det ikke så viktig for han å være best er et bevis på det. Han har ikke noe problem med å fortelle om ting han har gjort, men han har ikke et behov for det – det virker som han glemmer det, og alltid vil videre. 

Suser: Kristoffer faller på det siste flyttet på den utsatte ruta Savage Horse 9- R/X. To messingkiler i et grunt riss sikrer han.

–  Sommeren etter videregående prøvde jeg å klatre på egne sikringer for første gang. Etter at jeg hadde vært en tur på Vardåsen dro jeg til Lofoten og gikk Presten med en kompis. Vi visste ikke helt hva vi drev med, forteller Kristoffer Klev.

– Men det er jo ikke akkurat rakettforskning.

Vi er på Häller, hjertet i Bohuslän.  Det er 6-7 år siden den Lofoten-turen. Gjennom en liten treport, forbi noen store steiner, ligger det en blank, vertikal vegg. På denne veggen finner vi noen av Bohus’ – og dermed Sveriges – mest beryktede ruter. På et lite område ser vi testpiecene Dreadline, Minaret, Savage Horse, Rätt Lätt og Masculine. Alle 8+ eller hardere, og alle med en R eller X bak navnet sitt. Og som det står i føreren som forklaring til disse bokstavene: «Betyder att det finns risk för allvarlige skador även om man utnyttjat klippans säkringsmöjligheter».

Kaffe: Det har blitt påstått at Kristoffer drikker 18 kopper kaffe om dagen. Her er han i gang med èn av dem.

På toppen av Savage Horse (9- R/X) henger Kristoffer (24). Et riss stopper midt på veggen, der stopper også de fleste takene og alle sikringsmulighetene. Rundt oss er det barnefamilier, buldrere, klatrere som åpner sesongen med hjertet i halsen og jammesår på fingrene. Men når Kristoffer nærmer seg toppen blir det gradvis mer og mer stille på bakken. En filmer, en sikrer, vi andre sitter helt stumme og ser på han. Når Kristoffer begynner å brøle, for å gjøre seg klar til det siste flyttet, begynner vi også å heie fra bakken. 

«Det er klart jeg kunne ruslet en tur med stegjern liksom, men det er jo ikke det samme som å klatre.»

Seks meter under ham henger to messingkiler, dyttet inn i et grunt riss. Hvis han skulle falle, og messingkilene ryker, kan det være han blir fanget av de neste sikringene, nye tre meter under kilene. Det kan også være han vil treffe bakken – det er foreløpig ingen som har falt fra de to sloperne Kristoffer henger på nå, så det vet vi ikke. Kristoffer står og rister på annenhver hånd. Til slutt virker det som om han blir mer sliten av å stå og hvile, og han må bare gå for det. Betaen hans her oppe er: Klemme som faen og ta en pull-up uten føtter. Vi roper når han begynner å rope, heier, og han begynner på pull-upen. Skuldrene gir etter. 

Så faller Kristoffer. 

Masculine 8/8+ R/X: I føreren står dette om ruta: "Något för den modige klättraren uten familj eller näre vänner". Kristoffer har både familie og en haug med venner, men mener at heller ikke denne ruta er så aller verst sikret.

Savage Horse er en beryktet og tynt sikret ni minus, først gått av Leo Houlding i 1999. Oppkalt etter villhestene som gikk og gresset i bakhagen til bonden Bengt, han som eier Häller, og som klatrerne står i evig takknemlighetsgjeld til. Alle som har sett kultklassikeren innen klatrefilmer «Crackoholic» kjenner til ruta, og husker kanskje Houlding som lukker hendene rundt toppkrimpen. Før ble Savage sikret med en skyhook, et metallnebb lagt over en kant, nå er denne byttet ut med noen messingkiler litt lenger ned. To messingkiler, eller RP som det også kalles, i størrelse 2 og 3. De tåler opp mot 5 KiloNewton, det vil si 500 kilo, men de krever en presis plassering, for størrelsen på messinghodet er ikke mer rundt 4-5 millimeter – omtrent en halv lillefingernegl. De blir bare satt under teknisk klatring, eller når det virkelig er tynt sikra.

Det er disse Kristoffer har satt nå. «På magisk vis så sitter de fast», forklarte han da han skulle dele sikringsbeta med en annen klatrer som også skulle prøve ruta.

Så faller altså Kristoffer.

Han faller langt. Suser. Det kommer også en rar, liten poffete, eksploderende lyd. 

Backupkila holder.  Men messingkila? Den lyden? Det var vaieren som røyk.  

Og Kristoffer? Han blir firt ned til bakken, og et kvarter seinere er han i ferd med å gi et flasheforsøk på naboruta Rätt Lätt (8+ R). Han går cruxet, men falt på et lettere flytt inne i diederet før han går resten av den 40 meter lange ruta i ett til toppen. 

«Men hvis det viser seg at den er våt og Kjerag er tørr så er jeg akkurat like gira på den. »

Racker opp: En vanlig dag på Häller. Statisk tau, tre-fire par med klatresko, rack.

Jeg hadde en plan om å prøve å få til et intervju med Kristoffer mens vi begge var i Bohuslän denne solfylte helgen i mai, men da jeg så han trave av gårde etter Rätt Lätt for å sette opp et topptau på ruta Swedenborgske Rummet (9 R/X), en nyetablert rute på enden av klippen, innså jeg at det nok kunne bli vanskelig. Jeg hadde planlagt å spørre han hva han ble motivert av og hva som driver han, men det er jo åpenbart at det er nettopp dette: Bohuslän i mai-sol, gira klatrere som støter på egne sikringer, i kombinasjon med bakst og kaffe fra nærbutikken Tempo. 

– Klatrere som Hannes Puman for eksempel, det driver meg. Klatrer som aldri vil dra hjem, som makser dagen og alltid har en rute til i seg. Ikke si at jeg blir inspirert, jeg hater det ordet. Men ja, du skjønner greia. 

Kristoffer Klev er 24 år gammel, født og oppvokst i Oslo, og tilbake i hovedstaden etter en tid i Tromsø. Han studerer sykepleie, han skrur ruter, han jobber også som vikar på Oslo Klatresenter med å trene juniorene som satser. Han er en av våre mest allsidige klatrere: han begynte som en av konkurranse-kidsa som trente hver dag og var det vi kan kalle seriøs. Men da han selv konkluderte med at han ikke var god nok til å gå over til senior, byttet han ut lange treningsøkter innendørs med lange klatredager ute, og etablerte seg raskt som en av landets beste både på bolt og etter hvert egne sikringer: han gikk Latvia (8b+ på Damtjern) på noen timer fordelt over to dager, han har gått flere andre 8b+’er, nedgraderer de aller fleste, men logger de ikke noe sted. Også på egne sikringer har han utmerket seg. For de andre seriøse klatrerne var uteklatring ferie og rekreasjon, for Klev ble det det som telte. 

Messing: Småkilene som holder Kristoffer av bakken på Savage Horse.

Vi har flyttet intervjuavtalen fra et solfylt Sør-Sverige til et regntungt Oslo dagen etter. I en leilighet i Sorgenfrigate – et gatenavn som kler ham godt – sitter vi i kollektivet han deler med tre andre klatrere, noe det ikke hersker så mye tvil om. Beastmaker (treningsplanke red. amn.) over døra, selvfølgelig. Klatretau og -utstyr ligger overalt på gulvet rundt oss, sammen med store grønne planter, musikkinstrumenter, en katt som smyger seg rundt. 

Når han skal fortelle om de siste årene for meg går vi begge surr i årstall, rekkefølge, men kort oppsummert har de gått ut på omtrent dette: jobbe på sportsbutikken Piteraq til han har greid å spare seg opp nok til en tur. Bli med de som tilfeldigvis skal på en tur, og være der til pengene er slutt. Dra hjem igjen, jobbe mer på Piteraq, så han kan dra på en ny tur. Det virker ikke som det er avgjørende hvor det er, eller hva slags stil. Men det må være gira folk.

– Is og trad kom litt senere. Jeg har aldri klatret mye is, men de gangene jeg har gjort det har jeg sørget for at det var bratt.

– Hvorfor ikke lett sva?

– Nei, når jeg først skal klatre vil jeg jo gjøre det. Det er klart jeg kunne ruslet en tur med stegjern liksom, men det er jo ikke det samme som å klatre.

Men han trives også i fjellet, han har løpt rundt i Jotunheimen og Romsdalen, «langt og lett» kaller han det. Mongjura, for eksempel, nevner han. En 24 taulengder lang 6+ i Romsdalen. Vi er i hvert fall enige om at det er langt.

Kristoffer har vært i Spania, Frankrike, USA, Chamonix. Klatra is, trad, sport, hva enn som har vært i nærheten og tilgjengelig, og han syns alt er gøy. Han poster ikke så mye på Instagram, for han vil ikke være med på å bidra til at andre skal kaste bort tida som han selv føler han sløser bort på det. Han hadde planlagt å begynne å poste litt igjen, men så glemte han det, for han vil egentlig bare klatre. 

Han forteller at han har forsøkt å begynne å studere hvert eneste år, men at det har blitt avbrutt av en tur som frister mer. Nå er han snart ferdig med første året på sykepleien – kanskje skal han fortsette med en master, sier han. Men hovedprioritet er fortsatt klatring. 

Jeg spør om planene framover, og regner med det er Bohus som står på tapetet. Men får til svar at han faktisk er veldig gira på Verdon – en dal i Sør-Franrike kjent for luftig bolting, eksponerte flertaulengder og stramme graderinger. Før han ombestemmer seg, nei egentlig storvegger, det hadde vært fett, sier han. Blåmann nordvegg i Tromsø. 

– Men hvis det viser seg at den er våt og Kjerag er tørr så er jeg akkurat like gira på den. Også skal jeg jo til Rocklands i sommer og buldre. Og hvis det hadde blitt noe av den Canada-turen jeg har planlagt med Jo så lenge… 

«Det er egentlig rart jeg ikke har hatt flere nesten-ulykker.»

I tillegg til aktivitetsnivået er det en annen ting som som skiller Klev fra de fleste andre klatrere. Han virker helt uredd. Uberørt av lange runouts og dårlige sikringer.

– Hvilken rute har du vært mest redd på?

Lang tenkepause. 

– Det må nok ha vært Minaret.

Det er to grunner til at denne tynt sikrede og eksponerte 8+’en på Häller i Bohuslän var den mest psykende for Kristoffer. Som begge på hver sin måte understreker hva slags type han er:

Både det at han er sosial type, som får energi og drives av andre klatrere. For å komme til innsteget på Minaret må man gå opp og rundt halve veggen alene. Gjøre en liten nedklatring, sette noen sikringer og kaste ned tauet til sikreren som står på bakken. Sitte alene på den vesle hylla halvveis oppe i veggen og ta på seg klatreskoene. Da får man god tid til å tenke.

Men også delvis at han var dårlig forberedt. Han gikk på led relativt raskt, andre ville nok øvd mer på den usikrede areten og ha stålkontroll på den klatringen. Kristoffer hadde ikke betaen helt klar for seg. Han gjør stadig et poeng ut av han ikke har gått rutene han støter på, på topptau først, nettopp fordi han vil bevare et element av usikkerhet eller eventyr, for å forstørre opplevelsen kanskje.

– Går du ikke glipp av ditt eget fulle potensial når du ikke forbereder deg til ruter og turer? 

– Nja.. 

Han trekker på det 

– Jeg vil heller si at det tilfører noe. 

Det å dra på en tur litt dårlig forberedt er en del av opplevelsen, forteller han meg. Og legger til, nesten mest til seg selv: 

– Det er egentlig rart jeg ikke har hatt flere nesten-ulykker.

Han har hatt en del treningsrelaterte skader, som ringbånd og krangete knær, men det nærmeste han har vært en ordentlig ulykke er en gang han gikk i bakken på isklatring, med Erik Grandelius. Et langt fall og en isskrue som røk resulterte i seks brudne ribbein. Det stoppet dem ikke fra å fullføre ruta og Kristoffer ledet en taulengde høyere opp «for ikke å få skrekken» som han sier. Tilbake på hesten igjen. 

Klubbstugan: Det sosiale samligspunktet i Bohuslän. Hytta tilhører Bohuslän Klätterklubb, men er åpen for alle, og ligger midt i vakre Bärfendal, midt i vakre Bohuslän.

Og så tilbake til Savage Horse i Bohus. Fem forsøk har han hatt der nå. En gang falt han på en travers litt lavere på ruta, fire ganger har han falt fra toppen, nå siste gang da han var i ferd med å toppe ut, på rutas aller siste flytt.

– Jeg syns ikke den er spesielt skummel, det er heller ikke den ruta som klatrer best der, Kristoffer Klev.

Litt bråkjekt om en R/X rute kanskje, men ifølge Klev er den så godt sikret at den ikke fortjener X-en, knapt nok en R.

Det virker nesten som om han bare vil bi ferdig med den ruta nå. At han er litt lei, og han har jo veldig mange andre planer virker det som. 

– Hvis du hadde fått 50 000 kroner og to måneder fri, hva hadde du gjort nå?

– Åh, det er så vanskelig, for jeg kan ikke legge planer, og jeg ombestemmer meg hele tida, prøver han seg. Tenker i tre sekunder til. 

– Men det hadde nok fort blitt en tur til Bohus, sier han. 

Tenker litt til. 

– Kunne kjøpt messingkiler for de 50 000.