Førstebestigeren

Juho først i tauet på førstebestigningen av Iliad på reka i Lofoten.

Reka i Lofoten.

Juho på toppen av Reka i Lofoten.

Men finnen som til stadighet snyter alpinklatrende nordlendinger for førstebestigninger er sulten på mer.

– Det er noen uker med guidejobbing her nå, før vi kjører til Alpene, sier Juho Knuuttila.

Her er i skrivende stund Romsdalen og vi er Juho og hans svenske samboer baki kassebilen; Sara Skoglund.

Hvem er egentlig denne Knuuttila?

Juho Knuuttila har praia ei kanne kaffe fra kjæresten som jobber på Hotel Aak og plassert den på et bord i lobbyen på det legendariske fjellklatrerhotellet i Romsdalen sammen med to kjeks.

Først skal jeg prøve å besvare mitt eget spørsmål fra forrige avsnitt:

Juho Knuuttila er ikke en sånn finne som er og ser ut som en slags blanding av pelsjeger og hockeyspiller med høyt toleransenivå for sprit. Han ligner mer på den fyren du håper dattera di skal ha med hjem: En atletisk type med rein skjorte, underarmer med definerte blodårer og ryddig sveis under en caps med logoen til en arbeidsgiver (mer om sveisen i en av bildetekstene).

Men idet jeg endelig klarer å stille riktig, ledende spørsmål får vi likevel et ørlite innblikk i ur-finnen som bor i Juho Knuuttila:

– Du er vel god på badstu og sånt?

– Neeeeiii… Eller. Altså. Jeg er ikke så verst hvis det er en kald innsjø i nærheten av saunaen. Og det må være minst åtti grader, hvis ikke funker det ikke.. Og vet du hva?

– Nei?

– Jeg har sett folk som har blader og bøker i badstua. Det er koko det!

Juho peker på tinningen sin samtidig som han roterer en nokså solid pekefinger.

— Javel?

– Ja, du veit, hvis det er så tørr luft i badstua at du kan lese, da har du gjort det meste feil. Det skal ikke gå an å lese i ei badstu!

I løpet av de to årene Juho Knuuttila har bodd i Narvik har han sikra seg en drøss førstebestigninger, både på lys, tørr klippe og kalde, mørke og lange alpinruter i nordnorske fjell. Han har også klatret kompliserte ruter i Himalaya, Patagonia, Alpene og Alaska.

På Mount Hunter i sistnevnte stat klatret han ei 2000 meter lang rute på tre dager med ei overnatting.

I nordveggen på Grandes Jorasses i Chamonix har han gått fem forskjellige ruter i tillegg til toppryggen fra begge sider.

I 2019 snudde han 100 meter under toppen av nordøstpilaren på Tengkangpoche i Nepal.

Juho først i tauet på Grandes Jorasses i Chamonix.

Juho i teknisk terreng på K 13.

Han har også klatret monster-alpinruta Peutérey Integrale på Mt. Blanc alene uten tau:

– Det gir en voldsom frihetsfølelse å klatre alene. Dette ble en veldig fin tur på den italienske siden av Alpenes høyeste fjell, sier Juho.

Hvordan har det seg at en kar fra en fjern del av flate Finland plutselig blir en av verdens beste alpinklatrere?

– Jeg vokste opp i Imatra helt sørøst i Finland. Det er tre timer til Helsinki den ene veien og et steinkast til Russland den andre. Det er ingen fjell, men klippeklatringen er fin. I 2007 var jeg på ferie til Madeira med familien, og der så jeg fjell for første gang. Jeg har alltid likt å være ute, men da jeg så de fjellene skjønte jeg at i slikt terreng hører jeg hjemme. Der vil jeg være, forteller Juho Knuuttila.

Moren hans fikk blod på tann av den gira sønnen, og tok han med på Kilimanjaro i 2011, Elbrus i 2012 og Aconcagua i 2013. Men ingen i familien klatret, og Juho skjønte at hvis han skulle på de spisse fjellene måtte han lære seg å klatre.

– Jeg tok et kurs en gang, men i praksis er jeg selvlært. Selv om Finland mangler fjell, er det mange små klipper med fine crag både for klippeklatring, is- og miksklatring. I 2013 dro jeg til Alpene og klatret noen av de klassiske 4000-meterne, og siden da har jeg bare reist rundt og klatret.

– Men de siste årene har du bodd fast i Narvik?

– Ja, jeg går den svenske tindeveglederutdanningen, og da må jeg prioritere pengene på det. Mange av kursene er i Nord-Norge, så det passer bra. Nå er jeg aspirantguide og etter planen ferdig med utdanningen våren 2025.

TYNT ISLAG: Juho leder på tynn is. Foto: Eivind Jacobsen

– Hva er de viktigste styrkene dine som fjellklatrer?

– Jeg er litt god i det meste. Ikke veldig flink på noe, men til alpinklatring er det viktigste å kunne litt av alt, og det er vel min største styrke.

Juhos allsidighet kan tallfestes omtrent sånn - dette er altså persene hans:

• Sport (klippeklatring på bolter): 8a (norsk 9-)

• Trad (klatring på egne sikringer): 7c+ (norsk 8+)

• Is: WI 6 (skalaen går ikke lenger)

• Miks: M9+

– Hvilken klatretur er den kuleste du har vært på?

– Nei, det er umulig å svare på. Alle turene har sine kvaliteter, uansett om det er en dagstur i Lofoten eller en ekspedisjon i Himalaya.

Likevel er det vanskelig å komme unna nordøstpilaren på Tengkangpoche i Nepal. Her ble det både kolossal prestasjon og kontrovers. Sammen med kanadiske Quentin Robert prøvde Juho seg på denne gigantiske ruta i 2019. Bare hundre meter fra punktet hvor de tekniske vanskelighetene avtok støtte de på et blankt sva, som førte til at Juho og Quentin snudde. Året etter var Quentin tilbake, men uten sin finske kamerat.

– Vi var så nær toppen i 2019 og hadde klatret så mye at jeg mistet litt motivasjonen for å gjenta alt sammen bare for å klatre de siste hundre meterne og redpointe ruta, sier Knuuttila.

Heller ikke i 2020 nådde Quentin toppen, men de la igjen et depot med utstyr høyt oppe i fjellsiden med tanke på senere bestigning. Men dette utstyret ble brukt av Matt Glenn og Tom Livingstone da de førstebesteg pilaren på det 6 487 meter høye fjellet i 2021.

Ruta fikk klippegrad 7, teknisk grad A3 og miksgrad M7. Dette kan for enkelhets skyld oversettes til ekstremt vanskelig og komplisert fjellklatring.

Juho og Quentin Roberts blir små i den store veggen på Tengkangpoche i Himalaya.

Men det gikk ikke akkurat upåaktet hen at klatrerne brukte utstyr fra et depot som var plassert i veggen av andre.

– Det var kanskje ikke så snartenkt, men jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det, selv om jeg ikke ville gjort det selv med mindre det var en nødsituasjon, sier Knuuttila.

– Hvordan tenker du rundt etikk i fjellet - har du for eksempel brukt borebolter?

– Jeg har aldri boret i fjellet, og syns ikke borebolter hører hjemme til fjells.

– Hva med høyfjellsturisme og 8000-meterstopper?

– Tja. Det er ikke sånn at jeg drømmer om å bestige de høyeste fjellene bare fordi de er høye. Men skulle jeg klatre en 8000-meter måtte det vært via ei teknisk krevende rute, og selvsagt uten oksygen.

– Selvsagt?

– Ja, jeg vil aldri bruke kunstig oksygen for å nå en fjelltopp.

I 2022 var Juho i Karakoram i Pakistan sammen med norske Eivind Hugaas og den belgiske norgesvennen Nelson Neirinck. Målet var å bestige nordsiden på K13 (6 666 moh), men gjengen måtte snu i den bratte og utilgjengelige fjellsiden.

– Det ble varmt og for farlig fordi snøen rasa ned, så vi måtte gi oss. Jeg var nok litt mer motivert enn de andre for å komme opp, men det ble som det ble, forteller Juho.

Base Camp i Mingling-dalen på vei mot K 13.

Nelson Neirinck og Juho Knuuttila spiser middag på K13.

Eivind Hugaas og Juho Knuuttila på vei mot K13 i Himalaya.

Vinteren 2022 klatret Juho mikslinja som fikk navnet Entropi på nordvestsiden av Blokktinden (1 035 moh)  i Nordland. Sammen med Eivind Jacobsen var det først opp det Juho selv mener er en av de fineste linjene han har klatret. Ruta er 650 meter lang og geotags på Instagram var avgjørende for bestigningen.

– Fjellet er ganske utilgjengelig, samtidig som gode forhold er helt avgjørende for å klatre linja. Det er en veldig estetisk vakker linje, med is øverst og miksklatring nederst. Hele greia er temmelig komplisert, og det er vanskelig å få riktige forhold, forteller Juho.

– Hvordan klarte dere å treffe blink med føret i veggen?

– Instagram! Geotags på insta er rett og slett et fantastisk verktøy for å finne fete linjer og gode forhold. Jeg sjekka geotaggen og fikk kontakt med ei dame som bodde slik at hun hadde utsikt til veggen fra stua si. Hun holdt meg oppdatert og sendte bilder, slik at vi kunne dra da linja så bra ut.

– Hva er kjennetegner ei fin klatrelinje i fjellet?

– Drømmelinja er estetisk, bratt og inkluderer alle typer klatring. LInja på Blokktind var litt sånn; den er veldig vakker, bratt og vi måtte klatre is, miks og klippe med bare hender. 

IKKE BEHOV FOR ISØKS: Denne sprekken krevde klatring uten isøks og hansker. Foto: Juho Knuuttila

– I tillegg til geotags på sosiale medier - har du noen andre utstyrs-tjuvtriks?

– Egentlig ikke, det gjelder jo å ha med det vanlige liksom. Når jeg jobber som guide ser jeg ofte folk som har med for mye ting eller noe som er unødvendig - sånn dedikert pose til stegjern er et klassisk eksempel. Om vinteren har jeg alltid med termos med varm drikke, og på alle slags vinterturer minst to par hansker eller votter. Paret jeg ikke bruker har jeg inni jakka, ikke i sekken.

– Hva med klatreutstyr?

– Ikke noe spesielt egentlig, men på sommerturene bruker vi ofte enkelttau og grigri. Det er kanskje ikke så vanlig, men grigrien gjør at sikreren også kan styre med andre ting siden den er selvlåsende. Ofte har vi med et ekstra tau hengende bak på klatreselen som vi bruker til å heise utstyr og eventuelt rappellere.

– Har du blitt skada noen gang?

– Jeg brakk hånda da jeg ble truffet av is på isklatring for noen år siden. Vi vurderte å ringe etter redning, men vi klarte å spjelke underarmen med en isskrue og bruke slynger til å holde den stabil. Da gikk det greit å rappellere noen hundre meter ned slik at vi slapp å ringe etter hjelp. Ellers har det vært noen skredsituasjoner, men ingen som har gått galt.

– Du utløste et skred i Nordreisa sist vinter som fikk ganske stor oppmerksomhet, selv om verken du eller andre ble tatt i skredet, som var godt synlig. Hvordan opplevde du perioden med voldsom skredfare og flere dødsfall i Troms i fjor?

– Tja, den perioden måtte vi holde oss i slakere terreng, noe vi også gjorde. Dermed opplevde jeg det ikke som særlig dramatisk for min egen del.

– Hvorfor tror du utenlandske skiturister er overrepresentert blant de som mister livet i snøskred i Troms?

– Tja, jeg har et inntrykk av at klimaet i Lyngsalpene er annerledes enn hva de som kommer fra Alpene er vant til. Maritimt klima forbindes gjerne med rask stabilisering av snøen, men i Troms er det mer komplisert enn som så. Det er en blanding av kontinentalt og maritimt klima som gjør det vanskelig å forutse skredforholdene. Stabiliseringen går ofte saktere enn mange tror. 

Les også

Alt om alpinklatring finner du her!

Alpinklatring foregår på fjell, snø og is. Her kan du lese reportasjer om alpinklatring i inn- og utland.

For å kvalifisere til tindeveglederutdanningen måtte alpinklatreren Juho Knuuttila også bli skikjører. Selv om han insisterer på at han ikke er så kolossalt god på ski, har han allerede kjørt den bratte siden av Sovende dronning ved Narvik.

– Jeg begynte med skikjøring for å komme inn på utdanningen, og skal ikke skryte på meg så store ferdigheter, sier han.

I motsetning til i Sverige er fjellguide ingen beskyttet tittel i Norge. Som aspirantguide kan Juho jobbe sammen med kvalifiserte guider i Sverige og Alpene, men i Norge har han jobbet mye allerede. 

– En gang hjalp jeg en kar med å klatre de siste toppene han manglet for å klare alle 2000-meterne i Norge. Han valgte listen med 10 meter primærfaktor, som betyr at lista blir veldig lang. Da han kontaktet meg mangla han 150 topper. Jeg var med på alle sammen, og det var artig å være med han da han nådde den siste toppen på lista, som var Midtre Skagastølstind.

– 150 topper? Det var ganske mye.

– Hehe, ja, jeg var litt sliten etterpå.

– Hva er drømmekunden?

– Jeg liker å klatre flere taulengder i fjellet, så en gjest eller to som kan være med på Presten eller Sydpilaren på Stetind er fint.

Etter å ha spandert kaffe på Aak satte Juho kursen mot Hurrungane for ei uke med jobbing som guide. Etter det kjørte han og kjæresten Sara til Alpene for høstsesongen i verdens mest lett tilgjengelige, store fjell. Til vinteren er han tilbake i Norge.

– Jeg gleder meg til å komme tilbake. Listen med linjer jeg er gira på å klatre i Nord-Norge er lang!

Les også

Se våre tester av sekker for fjellklatring!

Stor test av klatresekker beregnet for alpin- og sportsklatring: Hver klatresekk vi har testet for alpinklatring har elementer som feste for ski, isøkser og annet klatreutstyr, mens sekkene vi har testet for sportsklatring er mer beregnet for å ha plass til tauet, sela og ekspresslynger.

Les også

Hvilken kalkpose er best?

Kalkposen eller kalkbøtta er helt nødvendig når du klatrer og buldrer. Les våre tester av kalkposer og finn beste kalkpose til klatring og buldring. Vi skriver guider om hvordan du skal velge riktig kalkpose og kalkbøtte, og kårer best i test.