DETTE er Tuva Stavø

Arctandria er grad 8a+ (9- / 9 på norsk), 400 meter lang, nordvendt, 12 taulengder og plassert i Arktis. De aller fleste vil tenke at det ikke går an å friklatre opp der for en som er svak og foretrekker at ting er trygge.

– Seriøst Tuva, du er jo ikke svak. Hvor mange pull-ups klarer du?

– Øh, jeg har aldri testa det. Tjue kanskje?

– Der ser du. Det er ganske mange.

Tuva gliser:

– Joda, men fjellklatring er mye mer teknisk enn vanlig sportsklatring, så der kan jeg kompensere rå styrke med fotarbeid og balanse. Så fjellklatring passer meg ekstremt bra. Tror ikke man kan måle styrke i pullups.

CRUXET: Tuva i gang med kruxtaulengden på Arctandria. Foto: Vegard Lillebudal

FØLGER PÅ: Vegard Lillebudal følger etter på vei mot overhenget Tromsøflaket i fjerde taulengde. Foto: Tuva Stavø

Trønderske Tuva Stavø kom som en rakett inn i klatrenorge i fjor, da hun gjorde et slags comeback og friklatra stadig nye, knallharde ruter i fjellet. Og hun fortsatte i år. Riktignok etter en kjip mageoperasjon og tradpers uka etter operasjonen. Og altså fribestigning av Arctandria i midten av juli.

Ta en titt på denne faktaboksen om henne før du leser videre om sommerens tur opp Blåmannens nordvegg:

Tuva Stavø (25)

Hardeste tradrute: 8b - Sulualliansen i Snillfjord vår 2024

Hardeste fjelllrute: 9- / 9 - Arctandria på Blåmann

Hardeste sportsrute: – En 8b i Spania

Hardeste onsight: 7c

Hardeste bulder: 7c – Men jeg er ingen buldrer!

Favorittrute: – Klarer ikke svare på det.

…men på slutten av intervjuet kom det svar likevel:

– Via Mathis (7c) i Verdon. Ruta inkluderer en 40 meter lang tunnel med grad 1b uten sekk på ryggen og 1c med.

Favoritt-klatreområde: – Blåmann, selv om jeg bare har gått fire ruter der (Atlantis, Ultima Thule, Ikaros og Arctandria).

Favoritt-sikring: – Gul Totem-kam. Den holder alt.

– Hvior mange har du?

– En. Eller - jeg har ingen, den jeg bruker er pappa sin.

Mest oppskrytte klatreområde: – Jeg tror ingen klatreområder er oppskrytt. Men jeg misliker Hell. Hell er buldring med tau, og jeg er ikke glad i å buldre.

Mest undervurderte klatreområde: – Snillfjord er kjempebra! Hadde den klippen ligget i Bohuslän, ville den hatt sykt mye trafikk.

Vis mer

Etter å ha løst et av de vanskeligste utfordringene med å gå knallharde ruter i fjellet, skjedde omtrent dette på Arctandrias kruxtaulengde (den andre). Den er for øvrig felles med ruta Disco 2000, som ble gått i fri av Kristoffer Klev og Hannes Puman omtrent på samme tid. 

Tuva forteller:

– Vi venta på at ruta skulle tørke, og på første forsøk var første taulengde søkkvåt. Der tok jeg en suser. Fikk en del fall der, men den er godt sikra, så det var aldri farlig. På krukstaulengden hang to tjue år gamle kiler, og jeg ble litt psyka. Turte ikke ta fall på de kilene, selv om jeg rent rasjonelt visste de ville holde. Så fikk jeg heist opp en pecker (et slags metallnebb man kan banke inn i en liten sprekk, journ. anm.) og en hammer. Prøvde å stå i en tommelpress med den ene hånda og og banke inn peckeren med den andre, men det fikk jeg ikke til, peckeren bare falt ut. Da ble jeg litt psyka, for jeg er ikke så tøff av meg. Jeg mantla ned og tenkte at dette er ikke ruta for meg.

Men Tuvas klatrekamerat, Vegard Lillebudal, visste råd. Han klatra teknisk opp, banka inn peckeren som altså var en forutsetning for å øve på krux-flyttene, og Tuva kunne prøve.

– Da var jeg ganske redd, det var vanskelig å riste av seg opplevelsen fra tidligere. Jeg følte betaen var veldig desperat og at det ikke kom til å gå. Jeg ville bare hjem. Men vi rappellerte ned, og så fort vi kom ned ville jeg opp igjen, sier Tuva.

BLÅMANN: En mildt sagt legendarisk nordvegg på Kvaløya i Troms. Her klatrer Tuva på ruta Ultima Thule. Foto: Vetle Sevild

De venta ut noen dager med regnvær, og på runde to klarte Tuva å friklatre krukstaulengden på Arctandria.

– Jeg terpa betaen litt mer, og gikk taulengden på andre forsøk. Det er veldig teknisk og krever balanse, i et renskurt dieder med usannsynlig fin klatring. Et definert kruks etterfulgt av pumpende klatring til toppen.

– Hva tenker du om graden på krukslengden?

– Den stemmer nok, men er ikke en kjempehard 8a+. Den ble satt i 8b først, men det er den ikke. Taulengden etter er 7c, og den holder graden - veldig fin! Så en som står som 8a, men det er det ikke - den er mye lettere. Så er gradene 7b, 7c+ og 7b.

– Hvordan føltes det å klare krukset?
– Det var gøy, men det er jo en del harde taulengder igjen når krukset er over. Jeg var letta, men man må jo bare stå i det og klatre videre. Jeg var så gira på å gå ruta at jeg sa til Vegard at uansett hva som skjer må han ikke slippe meg ned etter kruxlengden, samme hvor mye jeg masa! Etter 13 timer nådde vi toppen.

Vegard Lillebudal ja. Tuvas klatrekamerat som fulgte alle taulengdene på jumar og nekta Tuva å fire seg ned er en slags representant på den vanskeligste utfordringen med å klatre knallhardt til fjells.

– Det største problemet er å finne folk som vil være med på slikt som dette. Jeg skulle gjerne gjort sånt hele tida, men ikke så mange er interessert. Det virker som folk heller vil klatre sport og buldre, sier Tuva.

– Hvorfor er det sånn tror du? 

– Fjellet er litt mer utilgjengelig. Og er man glad i å ta i, er det lettere å få gjort det på et crag.

PERS: Tuva Stavø i ferd med å gå Sulualliansen (8b) i Snillfjord i Trøndelag. Dette er den hardeste tradruta hun har gått, og det gjorde hun en uke etter å ha blitt operert for Crohns sykdom (kronisk betennelse i tarmsystemet). Foto: Mattis Gunnerud Husby

KONSENTRERT: På vei opp Sulualliansen (8b). Foto: Mattis Gunnerud Husby

Tuva Stavø har klatret mer eller mindre hele livet, og gikk sin første tradrute da hun var 16 år gammel. Hun konkurrerte for harde livet, men trappa ned etter at hun brakk ankelen i NM i 2019.

– Da slutta jeg å klatre mye. Var litt lei tror jeg. Drev i stedet med friidrett, fjelløping og konkurranser i skialpinisme (topptur på ski i konkurranseformat, populært kalt skimo, journ. anm.), og bodde i Frankrike. Var litt god og hadde ambisjoner, men så ble jeg overtrent i lårene på grunn av alt for mange høydemeter. Da begynte jeg å klatre igjen. Jeg startet for alvor i fjor vår, og fant fort tilbake til formen, selv om jeg var skikkelig dårlig i starten. Det var gøy å ta i litt, men jeg liker også å være i fjellet og gå langt. Hard fjellklatring er jo en fin miks av å ta i og gå langt.

– Hva kjennetegner bra klatring?

– Ganske vertikalt med tynne riss og ingen løs stein.

– Hva med risiko?

– Jeg er veldig opptatt av at ting skal være trygt og at man skal gjøre ting riktig. Jeg har nok en annen mentalitet enn de store gutta som støter på. De er nok sterkere i hodet, selv om de ikke nødvendigvis klatrer ting som er farligere.

– Mener du at du ikke er sterk i hodet?

– Eh, jo, jeg klarer jo å ta meg sammen.

ENDA EN FRA BLÅMANN:Tuva på Ultima Thule. Foto: Vetle Sevild

– Hva med farlige tradruter, det virker som det er status å gå ruter med X og R i graden?

– Ja, er det det? Jeg kom inn igjen i klatremiljøet i fjor, og føler at når jenter klatrer noe som er dårlig sikret eller farlig blir vi fort stemplet som gale eller uansvarlige, men når gutter gjør det er det bare kult. Mange jenter støter på på buldring og sport, men det er ikke så mange i fjellet - det er ikke ofte jeg klatrer med jenter. Men sporten er kanskje fortsatt litt mannsdominert, det henger nok igjen fra gamle dager. En del jenter tenker nok at de ikke kan.

– Hva med deg, hender det du tenker du ikke kan?

– Haha, jeg har en tendens til å ikke ha ærefrykt, og heller bare støte på. I vinter begynte jeg å klatre is, og jeg hadde aldri klatra WI5 før vi prøvde oss på Vinnufossen i Sunndal. Det gikk fint det, man må bare prøve, det er ikke sikkert alt er så hardt som man skal ha det til. Det verste som kan skje er at du må snu liksom. Men man må ha såpass ærefrykt at det ikke går galt, og skille mellom rasjonell og irrasjonell frykt.

– Hva er din beste klatreopplevelse?

– Den tror jeg ligger foran meg. Jeg har ikke vært på limit ennå, selv om det var nesten på Arctandria.

– Hva slags planer har du for resten av sesongen?

– Jeg leverte nettopp masteren min i fysikk, så nå skal jeg flytte til Tromsø for å jobbe. Jeg reiser til Yosemite i november. Har aldri vært der før og får sikkert juling!

Denne saken er skrevet av

Tore Meirik

Journalist

Tore Meirik er journalist, utstyrstester og (mye) mer på tur enn de fleste – med ski, klatretau og elvekajakk. Han er sentral i Fri Flyt når det gjelder alt fra skitesting til dekning av snøskred og reisereportasjer fra inn- og utland. Med bosted i Oppdal er skisenteret og Sunndalsfjella hans hjemmebane. Har du et tips Tore kan være interessert i? Send han en e-post: