Klev om sommerens største klatresnakkis

– Det er bøttekrimper, liksom. Man må bare finne veien.

Disco 2000 ble første gang gått teknisk av Mårten Blixt og Bjørn Krane i februar (!) år 2000, gradert A2+. I 2015 fikk ruta sin første fribestigning av skotske Dave McLeoud sammen med Calum Muskett og Jacob Cook. Halvparten av taulengdene er gradert 8- eller hardere, med de to hardeste på graden 9- eller 9-/9.

I juli fikk Kristoffer Klev og svenske Hannes Puman (26) den andre fribestigningen av ruta - i hakket bedre stil enn de første fribestigerne. Veggen er omtrent 400 meter høy, bratt og nordvendt. Klev og Puman gikk ruta i 12 taulengder, og brukte 25 timer fra bil til bil. 

Karene under veggen før bestigningen. Foto: Vegard Breie

Hannes Puman. Foto: Vegard Breie

Kristoffer Klev. Foto: Vegard Breie

Puman er kanskje mest kjent som konkurranseklatrer – tidligere i sommer kvalifiserte han seg som 33. beste utøver i den olympiske uttakskonkurransen i Budapest – men han er også en svært merittert og erfaren utendørsklatrer. Kristoffer Klev er en slags potet i klatrenorge, med mange harde og kjappe bestigninger både på naturlige og boltede ruter. Han har konkurrert som yngre, gått flere ruter på 8b+, og på egne sikringer har han også utmerket seg.

Klev forteller videre om bestigningen:

– Andre taulengde er nok den hardeste på ruta. Den er kanskje rundt 9-/9. Et veldig tynt og teknisk dieder, men utrolig fint. 

De to første taulengdene deler ruta med naboen Arctandria (9-/9), som blant annet ble gått i fri av Tuva Stavø tidligere i sommer. Taulengden er sikret av kiler og beaks som blir banket inn, noen sitter der permanent. Resten av ruta er godt sikret ifølge Klev. 

De klatret ruta med et heltau, et heisetau, rack og en heisekk full av mat (hovedsakelig godteri), litt for lite vann – de gikk tom fem taulengder før toppen.

– Det blir ofte sånn med Hannes, nok mat, men det går på bekostning av andre ting som for eksempel klær, melder Kristoffer.

De hadde vært opp de første taulengdene noen dager tidligere, men etter å ha brukt lang tid på å finne ut av hvor fjerde lengde egentlig gikk, ble bestigningen satt på vent noen dager. 

Både Hannes og Kristoffer fikk gått andretaulengden i fri, altså den hardeste på ruta. Flere av taulengdene måtte ha flere forsøk før de ble gått i fri. Stilen var «team free», det vil si at hver av taulengdene ble ledet i fri av minst en i taulaget, og andremann fulgte også i fri. De vekselledet stort sett oppover ruta, men det er første gang ruta blir gått i fri «ground up». 

Klev får seg en hvil. Foto: Vegard Breie

Hannes Puman. Foto: Vegard Breie

– Jeg hadde beregnet at vi skulle bruke et sted mellom seks og 20 timer. Men selv med et så vidt estimat bommet jeg!

De begynte å klatre klokka 14. Klokka fire på natta fulgte Kristoffer på fjerde taulengde – de hadde altså brukt 14 timer og var ikke mer enn en tredjedel opp veggen. Men moralen var høy, det var midnattssol, og de klatret i shorts og baris nesten hele veien. Bestigningen ble filmet med drone av fotograf Vegard Breie sammen med Vetle Sevild og Martion Andersen. Breie planlegger en film fra ruta. Det er bare å glede seg.

Vegard Breie henger i tau og lager film om bestigningen mens Kristoffer Klev holder på. Foto: Drona til Vegard Breie

Hannes Puman gønner på. Foto: Vegard Breie

– Hvorfor var det denne ruta dere ville på?

Jeg har vært gira på Disco veldig lenge. Det finnes en kort video på Vimeo av Dave MacLeod på ruta, og den ser bare helt sinnssykt drøy ut. Det var egentlig all beta vi hadde. Men ruta i seg selv er veldig åpenbar, og kanskje den fineste linja på veggen

Klev summerer opp hele opplevelsen ganske greit:

– Vi hadde med oss mye utstyr, og tolv taulengder er ikke så mye liksom. Det er egentlig bare som en kjempelang dag i Bohuslän.

Da de kom ned fra veggen satt de seg i Grøtfjorden og grillet litt, forteller Kristoffer, før de dro ned til Lofoten. Der fikk de andrebestigning av ruta The Corner Kick (9-), på Storpillaren på Vågakallen i Lofoten. Denne ble første gang gått av Adam Pustelnik og Andreas Klarström i august 2014, og bestigningen ble blant annet nominert til alpinprisen Piolet d´Or («den gyldne isøks»), en svært prestisjefylt pris. 

Ruta deler de 13 første taulengdene med naboruta Freya (8), før den går ut til venstre for fem harde taulengder til toppen. Veggen er totalt 900 meter høy. Andreas Klarström skrev om ruta i Tidsskrift for Norsk Alpinklatring i 2015, utgitt av Norsk Tindeklub. Han beskriver deres første forsøk, gangen før de gikk ruta, på denne måten:

«Da Adam hadde kommet en 5-10 meter over standplass, hadde han fortsatt ikke funnet en eneste sikring å stole på. Jeg begynte å tvile på standplassen. Var den god nok for et fall? All lyst til å klatre var for lengst borte. Nå ville jeg bare kjenne trygg mark under beina. Adam klatret videre og kom til et punkt som ikke kunne reverseres. Vi så hverken sikringer eller tak ovenfor. Han sto der og nølte. Det kunne kanskje gå. Bare 20-30 meter til toppen nå. Men innsatsen var høy. Et fall ville bli stygt. Vi hadde begge en dårlig følelse og bestemte oss for å snu. På det tidspunktet følte jeg at eventyret var blitt langt større enn jeg hadde ønsket meg. Det var en lettelse å gi opp.»

Klev har besøkt denne ruta to ganger tidligere. En gang gikk han og Erik Grandelius i fransk fri til toppen, og en annen gang snudde han tidlig på ruta med Julie Lykke. 

– Første taulengde (8+) er «portvokteren til ruta». Den er seriøs, og gir ruta et heftig rykte, forteller han. 

– Etter det er ting egentlig ganske bra. Og klatringen gikk fint, vi gikk rett opp, og ingen fall. Jeg hadde jo vært på alle lengdene før, så det kan jo ikke kalles onsight, sier Kristoffer.

Da han var der nå i sommer satte han og Puman en bolt på det mest utsatte stedet, og de mener nå den er akseptabelt sikret. 

– Uten den bolten bør man ha med en hammer og beak. Og sånn den den sto før blir ikke ruta repetert, sier Klev, og mener det kan skyldes den første harde taulengden. 

– Og det er synd, for det er en av de beste storveggene i Norge. Det er så sinnssykt bra klatring hele veien. Alle de fem lengdene er helt unike, veldig forskjellige fra hverandre. Og absolutt trestjerners klatring.

Klev og Puman i aksjon på Blåmannen i Troms. Foto: Vegard Breie