Dalen Gud skurte – dette var tittelen på Arne Larsen sin artikkel om Nissedal i bladet Klatring nr 4 i 1994. Da jeg i leste artikkelen virket Nissedal like langt unna gutterommet som Yosemite. For ung til lappen drømte jeg og tvillingbror Marius oss bort til granittparadisene via klatrebladene.
Riktignok hadde vi lett tilgang til Husvikcraget nedenfor utepeisen, men det var et crag. Vi ville være skikkelige fjellklatrere. Og skikkelige fjellklatrere mente vi bestemt at klatret i høye granittvegger akkurat som Nissedal.
Da kamerat Øyvind returnerte fra DNT-klatrekurs i Nissedal kunne han fortelle om granittdomer, sandstrender og himmel så blå som i California. Vi slukte til oss alt Øyvind fortalte: Om ruter så lange at man gikk surr i antall taulengder, Sunshine Cliffs, run outs, Rapunzel, Lyngos und Lyngmyr, Einar Landmark og Via Lara.
Vi kjente igjen halvparten av name-droppinga og noterte oss resten - pionerene i dalen inspirerte stort. Vi innså at Nissedal lå rett bak solnedgangen. Bare to-tre timer i bil fra Tønsberg. Dit måtte vi.
Mamma og Pappa forstod hvor viktig klatringen var for oss. De lånte oss Fiat Unoen som vår eldre klatrekamerat Audun kunne kjøre. Vi hadde jo lest om roadtrips i de amerikanske klatrebladene, og nå var vi plutselig selv på en. Selv om vi bare satt i en bil var vi nå i en helt annen virkelighet, eller tilstand om du vil. En ekte klatretur!
Vi suste innover Telemarken med skylapper. Alt vi så var klipper og de ble bare større og større. Ved huset til Sputnik tok vi til venstre. Fiaten kokte da vi rundet krønet på Gautefall og snart rullet vi ned heia og inn i granitten.
I Treungen stoppet vi og tok inn granittpanoramaet. Jeg ble grepet av en panikkartet trang til å klatre all denne granitten. «Nå med en gang! Inn i bilen! La oss komme til Hægefjell! Vi må klatre noe nå i kveld!»
Veien fra Treungen til Hægefjell var lang. Men det føltes som å kjøre inn i Masters of Stone på VHS. På vei inn grusvegen bare vokste og vokste granittdomen über alles granittdomer: Hægefjell.
Klatrecampen var nittitallet på sitt beste. Gule og sorte ekspedisjonstelt, pastellfarger og Bulaluer. Vi steg litt usikre ut av bilen. Ikke bare på grunn av den skumle veggen.
Men også på grunn av alle de ekte klatrerne som hang rundt og lagde mat eller sorterte kiler. Vi hadde ankommet Norges Camp Four. En fyr hilste på oss. Han så litt lubben ut, men var sikkert kjempesterk. Han virket tøff bak Oakleysene og Kavuvesten.
Vi lyttet ærbødig på det han kalte beta mens han pekte mot veggen. Shit den er svær! Disen og ettermiddagssolen ga domen en mystisk stemning. Jeg kjente umiddelbart igjen Hägar og Mot Sola fra Gangdalboka.
Og rundt omkring i granitthavet hang bittesmå mennesker. Veggen trakk meg til seg samtidig som den var dritskummel. Vi småløp bortover høyresiden mot Sternschnupfes innsteg mens Hexene klirret i selen.
Før vi innså hva vi drev med var vi i veggen. Vi jobbet på helspreng, men alt tok tid for oss noviser. Dette var alvor. The real shit. Vi var tre og klatret med det vi da mente var den beste metoden. Det vil si at tredjemann kom cloggende etter. En teknikk vi for øvrig tok med oss opp Trollveggen senere den sommern.
Noen steder satte vi standplasser som vi syntes var skumle. Kanskje fant vi bare to kiler. Eller vi var usikre på om vi var på rett rute. Hardcore! Kommunikasjonen ble mer og mer kortfartet i henhold til taukommandoene vi hadde lært oss i instruksjonsbøkene.
Første mellomforankring! Andre mellomforankring! Slakk! Følg med! Pass på meg for føkk! Men vi var akkurat der vi ville være og det føltes uvirkelig. Vi hang åtte taulengder over bakken. Joa litt slakt var det nok – men hallo, det var en ordentlig vegg!
Hva i all verden holder du på med? Brodern stod ved siden av meg og så rart på meg. Han og Audun hadde gått lei av å vente da jeg forsvant over kanten av veggen. Jeg hadde vært så fokusert at jeg ikke hadde registrert at veggen tok slutt. I stedet hadde jeg «klatret» innover flat mark med tunellsyn.
Nå fant de meg i en hengende standplass satt i den eneste skrenten man finner etter utsteget. Flau pakket jeg samme min hengende standplass og hoppet ned på stien. Vi kveilet tauene og fulgte de blå merkene ned fra fjellet.
Den natten lå jeg glad og redd under åpen himmel i soveposen. Glad for endelig å ha kommet dit jeg ville. Redd for morgendagens planlagte rute: Mot Sola. Jeg sovnet til suset fra elva og furutrærne.
Hva vi spiste til frokost husker jeg ikke. Men anmarsjen husker jeg i detalj. Vi var allerede mentalt i veggen, og stoppet innimellom på stien for å spørre hverandre om det gikk bra. Brodern mente det var viktig å finne sin egen gårytme på anmarsjen, og refererte til en av Ralph Høibakk sine bøker om høydeklatring.
Etter ti minutter var vi ved veggen. Vi startet med to taulengder som ingen går lenger, og sluttet oss til køen ved det egentlige innsteget. Taulengdene over oss så brattere og mer vedvarende ut enn gårsdagens rute. Sola varmet og vi hermet oss oppover etter de ordentlige fjellklatrerne.
Der de satte en kile, gjorde vi det samme etterpå. Granitten ble bare finere og finere. Nedenfra så den gjerne grå ut. Men når man kom nærme var den hvit og clean. En stor hylle ga oss en liten mental hvil.
Brodern ringte hjem fra pappas lånte mobil og fortalte at alt stod bra til med oss. Men da jeg hørte han si at vi var hundre meter oppe i veggen, seg alvoret inn på meg også. Shit! Neste lengde var min.
Og jeg følte at veien ut av denne nådeløse veggen var opp og ikke ned. Jeg fikk en ekstra trygghet av å kunne klippe en rusten bolt på den hengende standplassen. Jeg stolte fortsatt bedre på andres bolter enn mine egne kiler.
Brodern fikk cruxet gjennom henget. Alle var nervøse da han dro seg opp kun sikret av en kile. Går det bra? Ja, jeg tror det. – Vi har deg! Men han kom seg overraskende raskt videre og snart var vi forbi det store takoverhenget.
Vi hadde klatrere både over og under oss. Vi delte skjebne og det ga oss en trygghet. Som dumme sauer fulgte vi etter hverandre med klirrende hexer som bjeller. Og dermed klatret også alle feil på traversen og endte opp to taulengder i feil retning (inn i det som i senere tid ble avslutningen på ruta Hoph Zing).
Vi innså feilen og bailet ned to rapeller og inn i Mot Sola igjen. Kilene vi satte igjen kostet en formue for oss. De var kjøpt inn for penger vi fikk til konfirmasjonen. Men vi hadde ikke noe valg. Og den vissheten ga en slags tilfredshet.
Tilfredshet av å leve i en verden der man kun hadde to valg: opp eller ned. Et av taulagene over oss valgte motsatt og fortsatte rett opp et overheng. Han ene klatreren tok en såkalt heel hook og dro seg gjennom henget. I Gangdalboka hadde vi lest om heel hook. Men aldri hadde vi tidligere vært vitner til bruk av denne råe teknikken i en stor vegg.
Der hang vi to taulengder fra toppen og snart ville sola gå ned. Vi var fysisk og mentalt slitne nå. Men en vaktmester fra Oslo tok ansvar. Tre taulag ble slått sammen til ett. Og vaktmestern ledet oss ut av veggen i en fei.
Takknemlige dro en samling av seks klatrere seg inn på utsteghylla der vaktmesteren hadde bundet tauene i en busk. Selv navnet på ruta ga mening når vi rundet toppen av Hægefjell og så inn i solnedgangen.
Vi ankom Tønsberg tidlig mandag morgen. Jeg var solbrent, overtrøtt, gira og fingrene lukta granitt. Den dagen skulka jeg skolen for å hente meg inn etter storveggsturen. En ting hadde falt på plass i livet mitt: Bare to timer unna lå dalen Gud skurte.
I dag er Nissedal og spesielt Hægefjell en av Skandinavias mest populære klatredestinasjoner. Bare Hægefjell har mer enn 60 ruter, hvorav 54 er selvstendige. Du trenger med andre ord ikke klatre i kø, selv om parkeringen er full.
FAST: Øyvind Salvesen på Sunset Boulevards andre taulengde. Foto: Arild Mandfloen
Historie
Det er fortsatt noe usikkert om hvem som aller først klatret i Nissedal. Det var sikkert en gjeter jaget opp i veggen av en bjørn. Uansett klatret Bjørn Halvorsen sammen med en bergenser diederformasjonene midt på Hægefjell en gang på seksti eller syttitallet.
Dalen har med andre ord en lang og delvis ukjent historie som ingen har tatt skikkelig tak i å dokumentere. På Langfjell har det blitt funnet et veldig gammelt kordelltau rundt en blokk der hvor isruta Svalto går på vinteren.
Og på Ufshomfjellet fant Arne Larsen på nittitallet en gammel kile, trolig produsert på syttitallet. Denne hang på linja som senere ble Buestrengen etter at tyskerne boltet seg oppover. På åttitallet førstebesteg Øivind Moss og Hanne Lykkja klassikerne Mot Sola og Hägar på Hægefjell.
Rett etterpå kom tyskerne med boltene sine og gjorde området internasjonalt kjent ved å etablere størsteparten av rutene og gi ut klatrefører. Det var for øvrig de som ga rutene til Moss og Lykkja navnene Hägar og Mot Sola.
Først utover nittitallet ble Nissedal allment kjent blant norske klatrere. Artikkelen det vises til i starten av denne saken bidro til det. Da hadde tyskere og svensker klatret der i årevis.
Etter hvert ble også ruter etablert av nordmenn som nå innså verdien i sin egen bakgård. De siste årene har det vært stor nyturkativitet. Spesielt på Hægefjell har klatrere fra Bohuslän vært aktive og gått en rekke nye linjer.
Jeg vil rette en takk på vegne av alle klatrere til Bjarne Reime som har vært en viktig lokal støttespiller for klatrere i Nissedal. Bjarne og resten av Reimefamilien har gjort at man som besøkende klatrer føler seg ekstra velkommen i dalen.
Sesong
Solklippene kan ofte klatres fra mars og langt ut i oktober. Baremlandsfjellet egner seg bra tidlig og sent på sesongen. Veien inn til Hægefjell åpner når den er tørr etter snøsmeltingen. Dette varierer men kan ofte være rundt 17. mai. Høysesongen i Nissedal er fra mai og ut august.
En del av de klassiske sommerrutene er gått om vinteren. På Hægefjell gjelder det Mot Sola og Hägar. Mannen i Månen på Ufshomfjellet kjenner jeg også til at er blitt vinterbesteget. Det er naturlig nok de mer risspregede linjene som har hatt aktivitet på vinteren.
Nissedal er vinterstid først og fremst en isklatredestinasjon. Ingen har prøvd å holde dette hemmelig. Arne Larsen skrev en artikkel om dette også i Norsk Klatring for lenge siden. Men det er veldig få som tar turen dit på vinteren.
Et lite antall klatrere har gått et massivt antall isruter der. Mikslinjene i dalen har nesten ikke blitt utforsket. Jeg mener mange av de bratte linjene som sommerstid er litt for begrodde eller våte, vil kunne vise seg å bli fine mikslinjer for de som er villige til å utforske potensialet.
Kort oppsummert kan man si at så lenge man er allsidig, vil man kunne klatre året rundt i Nissedal.
Camping
Det er fint å campe over alt i Nissedal. Landskapet av strender, odder, flat furuskog og svaberg er perfekt for camping. På enkelte badeplasser er det ikke ønsket at man camper. Respekter dette der det er satt opp skilt.
Mange bor i Norges svar på Camp 4 under Hægefjell. Der kan man henge med klatrere fra mange land. Ut i juli blir det gjerne en til to uker med knotthelvete og da er det best å bo inne.
Nisser Camping er en trivelig plass drevet av den gjestfrie Reimefamilien. De har flere typer hytter man kan leie rett ved vannet. Disse kan også leies vinterstid.
Buldring
I tillegg til tauklatring er det også mye fin buldring i Nissedal, Fyresdal og på Gautefall. Det er kort veg mellom alle disse plassene.
Runout på sva
Nissedal er en trivelig klatredestinasjon med masse snille ruter. Men svaklatring kan være runout. Ta deg tid til å venne deg til svaklatringen. Ligg unna runoutsene om det er utrykk for regn. Skal du komme opp er de beste rådene jeg kan gi deg disse:
1. Gå en taulengde av gangen. De fleste rutene er enkle å baile fra i Nissedal. Ikke la ting over deg ta fokus fra der du befinner deg.
2. Sett bena høyt, men hold hælen lavt. De fleste fall på sva skjer når hælen løftes for høyt og foten sklir av. Dette skjer typisk når folk prøver klippe en bolt, eller strekker seg opp mot et tak.
3. På sva rekker man ofte å dra inn masse slakk mens kompisen faller. Ikke dra på tur med uoppmerksomme sikrere.
Fører
Her er link til NGUs tredimensjonale kart over området.
hegar
