Meningen med livet og alt det andre er et uslitelig tema – ikke bare blant klatrehistoriens aktive kverulanter og førstebestigere. Jeg har tenkt på det selv også. Som 21-åring møtte jeg ikke veggen slik dagens gemene ungdom ser ut til å ha gjort, jeg møtte kvinnen i mitt liv.
For klatrekarrieren sin del kunne jeg like godt ha møtt veggen. Etter at jeg først så min kone er det kun blitt gjort sporadiske og desperate forsøk på å kose seg i og ikke minst prestere i fjellet. Som om ikke kvinnen var nok fikk vi barn også.
Det fins mange grunner til hvorfor man får barn alt etter hvilket hode du spør. For min del hadde jeg vært kremert og kanskje glemt for lenge siden om jeg hadde vært like vågal med klatringen som jeg har vært med skarpladd i sengehalmen. Det er lettere å støte her når du først må stå til ansvar måneder senere. Tolv år og tre unger senere skriver vi 2014. Kropp og sinn minner lite om den som jaktet nye grader i Bergen under studiene.
Nå er fortvilelse over et røket ringbånd eller en soldag uten svasko en sagablott. Den er byttet ut med en blanding av resignasjon og kamplyst for igjen å skape gode minner fra i det minste én klatretur i året. Men hva skal jeg gjøre med barna, og hva er meningen med dem? Er det de som er selve meningen med livet? Eller skal man skaffe mest mulig barnevakt og hardnakket fortsette klatre-«karrieren»? Barna våre valgte verken foreldre eller det å leve. Det er på grunn av oss de er til. Hvilken rett har vi da til å ta oss et eneste minutt til egen forlystelse? Vi burde bruke all vår tid på å gjøre det til en god opplevelse å være våre barn.
Respekt! Aldri en tur uten tissepause, den ultimate avkobling. Foto: Stein Ivar Hopland
Vel, si at vi har kommet til den erkjennelse at barna skal det investeres i. Vi lærer dem selvfølgelig det vi synes er gøy. Gleden er stor når ungene presterer. Vi kjøper utstyr og kjører på treninger for å gjøre alt for barna, det vil si prestasjonene deres. Det hadde nok jeg også gjort om ikke 7-åringen hjemme var født med en genfeil og verken kan gå eller prate. Andre perspektiver og prioriteringer tvang seg på, for eksempel at det er hjemme det virkelig er bruk for meg. Det vil aldri bli noen prestasjoner verken på meg eller henne som vil få spalteplass i noe klatretidsskrift.
Jeg har vært inne på tanken å ha henne med i ei heisetønne opp en storvegg – min eneste mulighet til å gjøre noe som er lengre, høyere, vanskeligere, farligere, fortere eller dummere enn fornuftige mennesker ville vurdert. For jeg vil også være spesiell. Men hvor mye er det verd å risikere for en artikkel, eller i det hele tatt? Halsbrekkende historier om runouter på naturlig sikrede bolteruter, eller fosser som ramler ned samme dag de er klatret er absolutt fengende lesning, gjerne skrevet av forkjempere for sporløs ferdsel.
Men finnes det mindre sporløs ferdsel enn å miste livet på klatretur etter at man har stiftet familie? Hvem kan klage over sporene etter en borrebolt i denne sammenhengen? Det er nok av mennesker i alpinsporten som allerede strekker tauet vel langt, hvis de i det hele tatt har med seg tau. Jeg håper alpinsporten ikke er så snever og ønsker derfor å bidra litt i den andre retningen med denne artikkelen. Jeg vil skrive om spenningen man kan oppnå på klatretur uten å utsette seg for alvorlig fare. Om hvordan vi tidligst mulig kan overføre til barna den gleden og spenningen klatringen gir. Selv fikk jeg en slik opplevelse først i fjor sommer da jeg tok med min midterste på fem år til Nissedal sammen med en kamerat og hans sønn på seks.
Det var 14. juli og familien Sirnes var kommet over fra Bergen. Da ungene omsider klarte å sovne – proppfulle av forventninger til neste dag – var det fedrenes tur til å finne fram klatreutstyr, klær og mat. For en gangs skyld var pakkingen en ren fornøyelse uten den sedvanlige angsten som gnager når man pakker til en typisk over-evne-tur. Vi regnet med at ungene ville ha mer enn nok med de klatretekniske utfordringene samt høyden. Det var derfor uaktuelt å ta noen sjanser med menyen eller klærne.
Vi ville sørge for størst mulig komfort for gutta. Men gir man barn det de vil av klær og mat havner de imidlertid fort utenfor det komfortable – iskalde og med vondt i magen. Brødskiver med favorittpålegg, en 6-pack med kvikklunsj og camelback med vann ble løsningen. Klærne ble et kompromiss av barnas lyst og faktiske behov: Ullundertøy i sekken og vindbestandige klær på kroppen. Myggstiften og dopapir var selvskreven i sekken. Etter et mislykket forsøk på å skaffe klatresko i barnestørrelser falt valget på de gamle turskoene som endelig var passe i størrelsen.
Riss: Både layback og svatassing virket til å ligge i ryggraden til guttene. Foto: Stein Ivar Hovland
Naturlig nok gikk avreisen kl 0630 mye smidigere enn en vanlig barnehagedag. Det er ca tre timers kjøretur fra Stavern til Nissedal. Skal man forbi en trailer bør det skje på E18 mellom Langangen og Porsgrunn, en strekning på ca 5 kilometre. Ellers er veien kupert, smal og svingete. Forsøk på å spare tid her straffes med oppkast fra baksetene.
Vi tok det derfor rolig og beholdt den gode stemningen hele veien. Litt verre ble det på parkeringen ved Hægefjell hvor vinden blåste surt og enkelte regndråper kom susende. Både vi og ungene ble hustrige og måtte frem med alle klærne. Vi skyndte oss av gåre etter at guttene hadde lekt seg lei med å låse meg inne på utedassen. For å spare vekt, over 100 gram, la jeg igjen myggstiften. Som kuer på vårslepp snublet og sprang ungene ivrig foran. Inntil Sverre parkerte skoen sin i et myrhull. Trusler om en snarlig retur var å høre i skrikingen hans, men sjokolade ble redningen.
Vinden løyet, været lettet, og fremme ved innsteget var det i tillegg til andre taulag minst en million mygg. Behovet for å hive av seg svette klær ble vurdert opp mot myggeksponeringen. Dette var ikke noe blivende sted, selv om det virket som om de to svenske taulagene foran oss hadde all verdens med tid til å komme seg oppover i veggen. Jeg så ingen annen mulighet enn å klatre parallelt med dem. Klatringen er lett, men første taulengde traverserer en del, og jeg var spent på hvordan ungene ville håndtere det, både klatreteknisk og i forhold til høyden.
Både teknikk- og høydetrening hadde i hovedsak foregått i køyesenga. For å redusere faren for pendelfall for guttene klippet jeg ikke inn tauene deres på noen mellomforankringer. Dermed kunne de fordele traverseringen over hele taulengden, men dette hadde de visst ingen interesse av. De suste rett oppover og sparte all traverseringen til de var på høyde med standplassen min. Eivind klippet dem da inn på tauet sitt slik at de hadde en slags løpestreng mellom han og standplass. Frykten for klatreimpotente og høydesyke barn var foreløpig gjort til skamme. De stolte like mye på skofriksjon og små håndtak som på at det er mat i kjøleskapet.
Fullkommen glede! Fra venstre: Sverre Urnes Hovland, Stein Ivar Hovland, Eivind Sirnes og i front Jona Sirnes. Foto: Stein Ivar Hovland
Men 50 meter klatring var ikke nok for dem og standplass et alt for lite sted til å få utløp for kribling i spente guttekropper. Tre 60 meter tau på standplass blir dessuten fort en vase om ikke ungene holdes i ro. Vi så fort at tålmodighetene til guttene kunne bli en utfordring dersom vi skulle holde oss bak svenskene. Vi ga derfor gass og forsøkte oss på en vennlig passering, noe i alle fall ungene synes var stor stas.
Når sant skal sies var vel ikke fedrene mindre fornøyd. Svenskene tok det med et smil og delte ut sjokolade til forbipasserende smågutter. Etter hvert begynte imidlertid høyden å gjøre inntrykk på guttene. Vi hadde forberedt dem på dette og de var derfor bevisste på å se oppover og tenke på andre ting når frykten kom snikende. Men både klatringen og opplevelsene gjorde dem etter hvert slitne og mindre motstandsdyktige mot utfordringene. På 6. taulengde begynte mismot og tårer å få overtaket. Mer kvikklunsj hadde ikke lenger effekt.
Vi var nå over det vanskeligste og hadde to lette taulengder igjen. Selv om vi hele tiden hadde vært innstilt på å snu ved behov vurderte vi det forsvarlig og mest effektivt å fortsette. Det var to gråtende, men samarbeidsvillige gutter som truet seg opp de to siste taulengdene. «Klare selv» var ikke lenger så viktig og de tillot stramt tau og et puff i baken. På toppen rakk de ikke engang sette seg før fortvilelsen var glemt og de energisk hoppet rundt med seiersrop. Gleden og energien varte nesten hele veien ned fra fjellet. Det var overveldende å se hvor mye energi de hadde igjen etter åtte taulengder og fire timers klatring. Bare den siste kilometeren før bilen trengte de et par skuldre å sitte på.
Via Lara viste seg å være et ypperlig sted å klatre med barn. Klatringen er lett nok og ikke særlig høydeavhengig. Vi klatret med tre tau slik at alle hadde eget tau. Den ene voksne klatret rett bak guttene og passet på at de ikke dro seg opp etter tauet og risikerte slakt sikringstau. Guttene var kjappe og sikreren hadde mer enn nok med å trekke inn tau og sikre tre stykker. Vi lot guttene være med å bestemme i størst mulig grad slik at de ikke skulle gå lei. Det hadde vært fornuftig å ta med mer klær, og kanskje et ekstra skopar til ungene. Det tar ikke mye ekstra plass i sekken og barna er i mye bedre humør når de er tørre og varme. Det gikk fint for oss denne gangen, men om været hadde slått andre veien ville de blitt kalde. Etter en slik herlig opplevelse med ungene lurer jeg på om jeg med god samvittighet kan dra på klatretur igjen uten dem hvis de vil være med? Turen ga meg i alle fall et helt nytt perspektiv på det å ha barn!
