Fjellklatring i Molladalen – pinaklenes dal

Ved et geologisk lykketreff har gneisen foldet seg, lag på lag, isen har skurt og skurt ved røttene – og linjer har erodert og karret seg frem gjennom millioner av år.

Tykke spir har blitt tynnere og tynnere, flak for flak. Etter hvert kom primitive livsformer, og dyrelivet. Primatene gikk stadig mere oppreist, fikk kortere hale, mere syngende, tenkende og dansende – men trolig mindre flinke til å klatre for hver generasjon. Som et mirakel i siste time, ganske så nylig, etter varm og kald krig, så ruslet noen opp i dalen med tau i sekken. For å klatre.

Det er mange bratte vegger i Molladalen også. Ikke så store som Trollveggen, ikke så reine som Presten, og ikke så kort anmarsj som på Fugløya – men de byr på et variert utvalg av nydelig og fast klatring i spektakulære formasjoner. Det som virkelig er spesielt med Molladalen er likevel de spisse tindenålene.

Litt om pinakler

Hva er en pinakkel? Ordet kommer fra det tidlige latinske ordet «pina», som betyr vinge eller punkt, senere pinnaculum. På engelsk kan man bruke ordet i mer overført og generell betydning. Som om pinakkelen i denne artikkelen er neste avsnitt – høydepunktet!

Pinakler finns som kuriositeter rundt om kring i dette landet. Noen spredte på Kvaløya, en her og der i Lofoten, Stauren på Fugløya, en taggete rad i toppen av Trollveggen, og ja – er det flere? Det er sikkert flere.

«Hvis Walt Disney skulle bygge alpene i miniatyr – så hadde han bygd Molladalen.»

I Molladalen er det en pinakkelskog. Det er bare et fåtall av veggene her som ikke ender på et spir eller en tårnformasjon. Som Eivind Eidslott sa en gang: «Hvis Walt Disney skulle bygge alpene i miniatyr – så hadde han bygd Molladalen.»

Hva er en perfekt pinakkel? Hvor stor er den, og hvilken form har den? Vi skal besøke et lite utvalg av pinakler, spir og tårn i Molladalen. Vi skal ikke gi terningkast eller rangere de fra 1 til 10 – vi tar heller for oss et utvalg av de som blir mest klatret, forteller en liten historie, og oppfordrer leseren til å klatre seg inn i pinakkelfølelsen på egenhånd. Her er det mye å velge mellom. Det ble også laget en ny fører for Sunnmøre for ikke så lenge siden. 

Mohns Pinakkel

«Her er det lov for meg å psyke ut», tenkte Tore Lundberg da han i pinsa 1984 stod ved foten av Mohns Pinakkel. Hans Christian Doseth bant seg inn i andre enden av tauet. Tore hadde lenge sett på den bratte sørsida av pinakkelen – nå hadde han muligheten med den desidert skarpeste klatreren i Norge på besøk.

Sørsida er rundt 150 meter høy med flere tiltalende lyse risslinjer opp mot den spisse toppen. Hans Christian var i storform, og trengte bratt rissklatring frem mot Trango-ekspedisjonen senere på sommeren. Hans Christian ledet første taulengde.

I slutten nærmet han seg et dieder. Det ble diskusjon om veivalget. Hans Christian var supergira på et kompakt dieder rett opp, snakket om messingkiler, men Tore var i tvil. De valgte rett vei, til høyre, og fortsatte i et dieder der Tore klatret seg fast oppe ved en hulklangblokk.

De byttet plass i tauet, og Hans Christian fant en dristig vei utenom – tynn gå-på-klatring i veggen til høyre. Begge var i ekstase. Det ble brattere og brattere, men mange flotte riss for kamkiler – eller «Friends» som det hette på den tiden.

Vel forbi cruxet heiste de sekken. Den tok en pendel ut i pinseluften. Borte fra Holtanna hørte de hoying og tilrop fra Arnstein Myskja og Kristian Flovikholm. Synet av sekk som pendla ut i dalen var noe nytt. Den første ruta på sjutallet hadde blitt gått i Molladalen.

Nå er det fire flotte linjer i sørveggen på Mohns Pinakkel. Rappellruta går ned Minneruta (7-, 4 tl.), ei rute som Tore Lundberg etablerte i 2010 til minne om Hans Christian. Ruta går rett opp det kompakte diederet der de gikk til høyre i 1984.

Først opp: Hans Christian Doseth klatrer Sørveggen, Mohns Pinakkel (7-). Foto: Tore Lundberg

Kruttårnet

«I 1986 leita vi frem reine riss på figuren som vi kalte Kruttårnet. Kanskje det største og beste minnet i dalen var å være først opp ruta Iriss, sammen med Tore Lundberg.» – Helge Standal

Helge gav i 1989 ut den første klatreføreren for Molladalen. Jon Hagen var medforfatter og illustratør. I veggen under Kruttårnet tegnet han en kronglete bilvei som snodde seg opp veggen, og en bil med snakke-boble fra førersetet: «Marvellous!» I dag går det tre perleruter opp sørsida av denne 200 meter høye tårnformasjonen.

Her er den granittiske gneisen i storform. Bombefast, klokkereint, riss på riss, og en velkomponert klatreopplevelse med jevn stigning i dramaturgien. I toppen reiser selve Kruttårnet seg med et spennende veivalg: A) Loddrett litt tynnsikra sekserklatring i et dieder. B) Offwidthen rundt hjørnet til høyre, og C) Bomb-bay som Tore kaller det.

Det er ikke alle som har en referanse på dette, men har du sett hvor bombene kommer fra på en B-52, da har du sett Bomb-bay. En horisontal offwidth – åpent overheng ut i dalen – og et loddrett dobbelt riss opp til spiret på toppen. Marvellous! 

Skal du klatre her, så må du ta med jammehansker og et fotoapparat! 

Kruttårnet: Åsmund Vaage klatrar i S-risset, Iriss (6+) . Foto: Kjetil Mo Solbakken

Raudetårnet

Det var en sommerdag i 1975. Tore Lundberg var en ganske fersk og lovende ung klatrer. Han var med den erfarne Knut Festø på tur i Molladalen. De hadde vært på fjelltoppen Råna samme dag, og kom seint opp i dalen. Kveldssola farga tårnet mørkerødt, og det ble rett og slett for fristende å prøve.

Ruta er i dag en av de mest klatra rutene i dalen – kanskje på grunn av sin lave grad i gamleføreren. Det de ikke vet er at 5-erklatring var solide saker den gangen. Det var 6-erklatring neste – og der stoppet skalaen. Her får en virkelig pinakkelfølelsen. Raudetårnet er smalere enn både Mohns Pinakkel og Kruttårnet.

Cruxet er en eksponert passasje i andre taulengde – en klatrer et stykke opp i et dieder, før en runder kanten og ut på et nervepirrende sva til standplass. Videre er det loddrett, litt vanskelig å lese, og så er det topptårnet i siste taulengde.

Et nydelig spir med et perfekt riss. Selve toppen er på størrelse med en pianokrakk, og rappellen ned går dinglende i fri luft.

Profil: Arne Litlere på en lufig variant (6) av Sørveggen, Raudetårnet (5). Foto: Tommy Skeide

H3-nåla

Det er oktober 2018. I Ålesund sitter jeg – en ivrig fører-entusiast og plotter inn klatreruter på H3-nåla. Denne pinakkelen hadde lenge bare normalveien som eneste rute, en lett 4-er, korteste vei opp på baksida.

Jeg har funnet noen skriblerier av en ny rute som er tegnet inn i gjesteboka fra klatrebivuakken Reiulf Steen. Ruta heter Edderkoppgrisen og ble gått av Henrik Burvang og Sara Thommesen i 2016.

Jeg stipler inn ruta – først opp flotte formasjoner ved foten av nåla, så opp et langt offwidth-riss (også kalt breiriss), og siste taulengde langs vestegga mot toppen. Jeg fester blikket på det blanke og bratte kakestykket av fast gneis til høyre for Edderkoppgrisen.

Er det riss der? Det er for ille at en slik blank og fin gneisbiff skal stå der og lyse på bildet uten rutestrek! Det ser bratt ut, og på andre bilder ser jeg noen tynne, flotte riss på den luftige toppyramiden. Supereksponert. Det er oktober, og bare noen få plussgrader nøler igjen i dalen.

«Jeg har fått med meg Jon Hjorthaug – en sterking fra Volda. Han er den eneste jeg kjenner som har trent seg opp til grad 7C i buldring etter at han passerte førti.»

Neste morgen står vi der ved foten av H3-nåla og varmer fingrene i lomma. Jeg har fått med meg Jon Hjorthaug – en sterking fra Volda. Han er den eneste jeg kjenner som har trent seg opp til grad 7C i buldring etter at han passerte førti.

Vi håper på litt pinakkelbuldring i toppen av nåla! Han gliser bredt og gyver løs på første taulengde. Opp litt vekslende riss som snurper seg sammen til et offwidth-riss, som igjen blomstrer ut i en vertikal kamin lenger oppe. Flott klatring!

Jeg gjør meg klar til andre taulengde. Et nytt breiriss starter rett over meg. Slikt må man være i humør til, tenker jeg, og gjerne ha med noen haidregger. Jeg går utenom, ut på et lite teknisk sva, stiger opp på en vaglete blokk, og inn i et annet skjult breiriss bak en skive.

Hjelmen skraper opp i et overheng. Jeg bøyer meg ut og ser på topplata. Fy søren! To flotte diagonale riss mot toppen! Jeg blir i gnistrehumør, og roper oppøst til Jon. Jeg strekker meg ut, setter to gode sikringer – og er klar for litt pinakkelbuldring. F

lytta er kjempefine, små fotlister på rette plass, alt er i rytme. Jeg klatrer sakte og sikkert for å spare kreftene til cruxet som snart må komme. Men plutselig er jeg på egga, og noen meter senere på toppen. En liten kvadratmeter.

Jon er supergira han også – kjempeflott klatring! Det er nesten helt stille i dalen. Eneste lyden vi hører er vingeslag fra 100-vis av hvite ryper som gjør seg klar til vinteren.

Utsikt: H3-Nåla fra øst. Foto: Tommy Skeide

Giganten

«Man kan si hva man vil om sommeren 1962, men for oss, to fjellinteresserte trondheimsgymnasiaster ble det en – utvilsomt – idealsommer! To hele måneder tilbrakte vi som landmålerassistenter i Sunnmørsalpene, med overveiende godvær og reale klatreturer både i embeds medfør og i fritiden. Trianguleringsarbeidet var meget interessant, fordi man liksom fikk bidra til å klargjøre et lite stykke av Mor Norge, som til nå har vært mer eller mindre «dunkelt» i geografien. Jobben var tilstrekkelig original og luftig ved at alt arbeidet foregikk på toppen av disse ville fjellene» – Nils Engelstad

Nils og kameratene hadde en drømmesommer på Sunnmøre. De var oppe i Molladalen for å klatre Bladet, da de ble helt bergtatt av den ubestegne Giganten. Med hampetau og bankebolter ruslet de ned til den slette bautaen.

Denne pinakkelen har noe sjeldent ved seg – den er en anelse tynnere ved rota enn lenger oppe! De oppdaget raskt at pinakkelen var «ubestigelig» – det var ingenting å banke bolter i, og ingenting å holde i. Her forteller de hva som ble løsningen på problemet: 

«Vi rekognoserte et par timers tid, og fant da ut at den nederste delen var nærmest utilnærmelig, det fantes hverken tak eller boltefester. En av oss fant imidlertid en mulig løsning.

Omtrent øverst oppe på dette omtrent åtte meter høye partiet så vi en smal hylle. Sjansen lå i å få slengt tauet opp på – og rundt denne. Så kunne vi entre oss opp. Etter det andre kastet la kveilen seg til rette der oppe.

Men vi visste ikke egentlig hvor bred hyllen var, eller hvor fast tauet var fortøyd. Det var ingen grunn til unødvendig uforsiktighet. Derfor bestemte vi oss for å gjenta tautrikset med nok et tau. Da forstår vi hvor heldige vi hadde vært med det første.

Denne gangen måtte utallige forsøk til før tauet fikk feste. To mann hang seg fast i enden av tauene, mens sjefen, landmåleren, fikk æren av å foreta første forsøk på å gå armgang opp. Man kunne bare stole på armene. Hvis vi forsøkte å spenne fra med bena, ville tauet trekkes ut, og kanskje glippe fra hyllen.»  

De kom seg til slutt opp ved å knyte løkker i tauene som de tråkket seg opp i. De ble nokså betenkt da de så hva tauet hadde festet seg i. Det var ikke stort. I dag går det fire ruter opp denne majestetiske pinakkelen. Den flotteste ruta går opp fra øst. Her er det faste og flotte riss, og et pumpende overheng helt i toppen (6+).

Retur: Øystein Dahl på vei ned frå Giganten. Foto: Stig Petter Driveklepp

Bladet

På egga ovenfor Giganten står Bladet (1290 moh) og strekker seg litt beskjedent helt alene. Det er nesten slik at en ikke legger merke til det helt i starten. Men så nærmer du deg breen fra Mohns Topp, og kommer i god synsvinkel.

«Er det mulig», tenker du kanskje. Tykkelsen på Bladet er rundt 1,5 meter på midten. Med en høyde på knappe 20 meter, så blir dette en pinakkelfaktor i en helt egen klasse. 

Klatringen er overraskende nok ganske rett frem. En klatrer bratt opp på gode tak til egga, og setter en håndfull sikringer i gode riss underveis. Like før toppen kommer kruxet, et lite opptak ut til venstre, og så er det blå himmel neste.

Selv erfarne klatrere kan kjenne det godt i knærne her oppe. Det er som en plutselig har fått virus på balansenerven. Som en seierspall, så har toppen på Bladet også tre nivå. Hederlig omtale blir det til alle som setter seg skrevs over salen på toppen.

Bronse går til de som reiser seg opp. Sølv får du hvis du står helt oppe på øverste pynten – men gullopplevelsen går til de som kan fokusere stødig ut i sunnmørslufta og stå rolig på en fot.

Nytt i Molladalen

Molladalen har hatt en renessanse de siste ti årene. De lengste veggene har fått mange nye ruter der Tore Lundberg har vært den desidert ivrigste. Geir Arne Bore åpnet et nytt kapittel da han med Camilla Sørby i 1994 gikk ruta Super tross alt (7-, 4 tl.), gjennom overhengene i toppen av Superveggen.

Etter dette har lokale klatrere som Kristian Sørensen og Åsmund Vaage gått flere ruter i samme bratte vegg. I 2018 fikk to relativt ukjente vegger mer fokus. Diederveggen hadde et par ruter fra før, men fikk nå noen nye seriøse godbiter etablert av Tore Lundberg.

Djevelveggen – en kort to taulengders vegg ved Kruttårnet, fikk også et knippe kvalitetsruter gått, av Kristian Sørensen og Aslak Flem. I alt er det nå 115 registrerte ruter i Molladalen – mot 55 ruter i føreren fra 1989.

Granitt: Åsmund Vaage på topprisset, Raude Orm (6+). Foto: John Einar Larsen

Pinaklenes_dal_Kart