Langt oppe i nord befinner vi oss. Der hvor dunjakka er med i sekken hele året. Der man alltid må løpe hjem i halvmørket en septemberkveld, etter å ha lagt igjen lykta hjemme i år igjen, ettersom man har glemt at det faktisk blir mørkt om natta etter en lang, lys sommer. Stadig flere lar seg friste av lovnaden om fabelaktig klatring, trosser prognosen om avskrekkende badetemperatur, og ruller på fire hjul de 1500-2000 kilometerne fra Sør-Norge til de nordligste fylkene i landet. Mange tar til venstre i krysset ved Bjerkvik, og  kommer seg aldri videre fra den vennlige, velbeskrevne kvalitetsklatringa i Lofoten. Noen svinger kanskje innom Tysfjord for å berike instakontoen med en selfie eller to fra selveste Stetind. Bare et fåtall ser seg fornøyd med gleden over korte anmarsjer og punktkruks på Kalle og Gandalfveggen, og setter kursen nordover  nok en breddegrad. Som i Lofoten har sjøfartskulturen her sørget for at selv de ytterste odder og nes er bebygd og bebodd, også plasser man tidligere bare kunne nå ved hjelp av båt. Moderne infrastruktur har sørget for at mange av de minste klyngene av kysthjem har fått veiforbindelse, om så av en karrig, kronglete grusbelagt vei der fjorårets telehiv er veiarbeidernes evige Sysifos dom. Disse veiene tilgjengeliggjør også vill og urørt natur. Øyene i nord er ikke som de rundlette sørnorske holmene, som stort sett hviler fredelig som små padder i havet like utenfor land. Øyene i nord serverer spisse fjelltopper, bratte klipper og en dramatikk som kan ta pusten fra noen og enhver, når lyset bryter i en horisont av evig hav. Her finner vi hval i fjordene om vinteren, molter på myrene om høsten, store flokker av beitende rein, og ryper som støtt flyr kurrende opp fra ura og som bytter farge i takt med årstidene.

Storstolpan-Kvaløya-1
OPP AV TÅKEN: Johan Swärd følger på den første, og våte, bestigingen av Nymånerisset. Foto: Eik Kolstrup