Langt oppe i nord befinner vi oss. Der hvor dunjakka er med i sekken hele året. Der man alltid må løpe hjem i halvmørket en septemberkveld, etter å ha lagt igjen lykta hjemme i år igjen, ettersom man har glemt at det faktisk blir mørkt om natta etter en lang, lys sommer. Stadig flere lar seg friste av lovnaden om fabelaktig klatring, trosser prognosen om avskrekkende badetemperatur, og ruller på fire hjul de 1500-2000 kilometerne fra Sør-Norge til de nordligste fylkene i landet. Mange tar til venstre i krysset ved Bjerkvik, og kommer seg aldri videre fra den vennlige, velbeskrevne kvalitetsklatringa i Lofoten. Noen svinger kanskje innom Tysfjord for å berike instakontoen med en selfie eller to fra selveste Stetind. Bare et fåtall ser seg fornøyd med gleden over korte anmarsjer og punktkruks på Kalle og Gandalfveggen, og setter kursen nordover nok en breddegrad. Som i Lofoten har sjøfartskulturen her sørget for at selv de ytterste odder og nes er bebygd og bebodd, også plasser man tidligere bare kunne nå ved hjelp av båt. Moderne infrastruktur har sørget for at mange av de minste klyngene av kysthjem har fått veiforbindelse, om så av en karrig, kronglete grusbelagt vei der fjorårets telehiv er veiarbeidernes evige Sysifos dom. Disse veiene tilgjengeliggjør også vill og urørt natur. Øyene i nord er ikke som de rundlette sørnorske holmene, som stort sett hviler fredelig som små padder i havet like utenfor land. Øyene i nord serverer spisse fjelltopper, bratte klipper og en dramatikk som kan ta pusten fra noen og enhver, når lyset bryter i en horisont av evig hav. Her finner vi hval i fjordene om vinteren, molter på myrene om høsten, store flokker av beitende rein, og ryper som støtt flyr kurrende opp fra ura og som bytter farge i takt med årstidene.
OPP AV TÅKEN: Johan Swärd følger på den første, og våte, bestigingen av Nymånerisset. Foto: Eik Kolstrup
For snart et halvt århundre siden starta et klatreeventyr i en slik eventyrverden på Kvaløya utenfor Tromsø. Mens fastlandet i området har mye sedimentært fjell av nokså begrenset verdi hva klatring angår, finner vi på Kvaløya granitt av en kvalitet som vil gi stjerner i øynene på de fleste som noen gang har beveget seg vertikalt på stein. Sportsklatring i Ersfjorden har gitt mange sterke klatrere noe å bryne seg på. Et hav av store kampesteiner i Småbakkan lar lekne buldrere slippe fantasien fri for å løse små og store problemer med rå kraft. Den loddrette fjellveggen på Store Blåmann byr opp til dans for teknisk klatring, og kan servere utfordring selv for de aller sterkeste friklatrere. Likevel er det nok den knapt to timer lange vandringa opp ura fra Grøtsfjorden til Hollenderan som byr på det som er kjent som Kvaløyas crème de la crème. Her finner vi blant annet veggen som har fått navnet Baugen, som reiser seg som baugen på et enormt skip fra ura under. Mang en lofotklatrer har grått sine frustrerte tårer over pumpen den vedvarende loddrette veggen kan by på, med lange, bratte taulengder. Kvaliteten på klatringa er likevel udiskutabelt prima vare. Her har man også tilgang på ei lun lita hytte å sove i, satt opp i 1982, nedbrent tre år seinere, og siden satt opp igjen samme år. Kanskje var det denne utsøkte veggen som satte et av Kvaløyas mindre kjente klatreparadis, Storstolpan, i skyggen?
KLASSIKER: Johan Swärd står i intet på andre taulengde av den umiddelbare klassikeren ‘Mats og Stians minnerute’, og speider allerede etter neste mulige førstebestigning. Foto: Eik Kolstrup
Storstolpan er slettes ikke i skyggen, mesteparten av dette feltet er tvert i mot stort sett i sola. Kanskje en ulempe for klatrefelt i sørligere strøk, men en velsignelse i nord, hvor man vanligvis ikke er veldig plaget av svette og klamme hender. Ytterst på Kvaløya finner man en liten grusvei mellom Tromvik og Rekvik som svinger seg opp til en høyde, før den snor seg ned til havet på motsatt side. På toppen av bakken går en liten sti opp mot fjellet Storstolpan. Skikjørere vil kjenne fjellet som en perle av en topptursdestinasjon, når solskinn fra nord og siste rest av snø skal nytes en sein kveld i mai. På sommeren er fjellet et av de mange man passerer på Ersfjordtraversen, den lange klyveturen fra Skamtind i vest til Store Blåmann i øst. Langt færre besøker fjellet ens ærend for å klatre. Historien sier at Sjur Nesheim hadde første tur opp søregga på Storstolpan i 1972, og ruta ble kalt Blåklokkerisset etter blomsterfloraen. Siden ble det gjort to klatreturer i området på 80- tallet. I 1991 ble området på nytt besøkt av Sjur, i følge med Øystein Cruickshank. De gikk en håndfull klatreruter her oppe, og så gikk de ned igjen. Sjur skriver: «Jeg klatret vel ca 6 sommerruter der pluss 4 vinterturer med traversene, deretter noen skiturer. Ellers er det ruter, med få unntak, på alt av bratt stein av noen taulengders størrelse på Kvaløya, mest 70, 80 og 90 tall. Mye står ikke i Mårten (Blixt) sin fører. Storstolpan ble bevisst unnlatt. Eventyr for framtid.» Og dette klatrefeltet skulle stå urørt i mange år, før en lokal klatrer, Eik Kolstrup, oppdaget området på nytt i 2006.
«Likevel lar sollyset som hviler på veggen det meste av dagen detaljer komme til syne, av estetiske riss og imponerende sekvenser av formasjoner som kan ta en noenlunde velutrustet klatrer fra bunn til topp.»
Eik skriver: «Så topo på nett i 2006. Hadde lyst på lang, lett rute. Så padlet ut Ersfjorden med Steinar Vatne. Vi gikk opp fra fjorden og så bare tåke. Måtte gjette oss til linja, da det bare var en strek opp Sydeggen på topoen, og alt va bare tåke. Så letta det og vi begynte klatringa. Steinar tok et syv meters fall rett i stand da han skulle starte å klatre andre taulengde. Alt gikk bra, og vi klatra til toppen, men han klatra aldri igjen. Det var første turen min, men så var Jonas Jakobsen og jeg på Ersfjordtraversen i 2009 på vinteren. Da jeg så gjennom bildene etterpå så jeg sørveggen på Storstolpan, og lurte på hvorfor ingen hadde klatra der. Vi hadde planer, men jeg brakk foten to ganger før vi fikk tatt turen dit. Da var det en tur med Randolph Rea i 2014 (eller 15), og vi så Fullmånerisset, men det så tungt ut, og det regnet, så vi gikk noe av det lettere i sørøstveggen i stedet. Det viste seg å være en av de gamle rutene til Sjur.»
En sørvendt gigant av en loddrett vegg utgjør det største feltet i området, og kalles 930 sydvegg, eller Måneveggen. Jeg må med ydmykhet medgi at for en joika av en klatrer som undertegnede, så framstår denne veggen relativt fryktinngytende. Likevel lar sollyset som hviler på veggen det meste av dagen detaljer komme til syne, av estetiske riss og imponerende sekvenser av formasjoner som kan ta en noenlunde velutrustet klatrer fra bunn til topp. Veggen Sjur Nesheim klatra på i 1991, som bare kalles Nesheim-veggen, er sydøstvendt, og befinner seg vest for Måneveggen. Denne er ikke like bratt som naboveggen. Her spretter noen åpenbare innbydende linjer i nedre del av den lyse steinen imot en, selv om den mørkere øvre delen av veggen ved første øyekast virker av mer usikker kvalitet. En av fortreffelighetene med dette feltet er at man kan klyve ned sydskaret under 930-toppen for å komme til disse veggene, klatre opp ønsket rute, og deretter gå eller småklyve seg ned igjen tilbake til utgangspunktet. Sånn sett en bra destinasjon om man ønsker å unngå motbakker og rappeller. Også vest for selve Storstolpen finnes det en håndfull etablerte ruter, i et virvar av dramatiske formasjoner og pinakler. Her finner man Renneveggen, Helmacks! og Storstolpan sydvegg. Disse veggene kan man komme til ved å rappellere ned det bratte skaret like under toppen, eller ved å gå ned sydskaret og rundt Nesheimveggen. Også her er returen smidig etter uttopping, med lett småklyving og rusling i ur tilbake til campen. Man går forbi skaret man kan rappellere fra på returen, og kan således hente eventuelt utstyr man har satt igjen. I tillegg til disse feltene, er det de siste par åra også gått flere ruter på klippene langs anmarsjen, som kalles Lillestolpen, og på vestveggen under den markerte egga nord for 930-toppen, hvor man finner Brokebakveggen.
RENE RISS: Andre taulengde på Nymånerisset til venstre, Fullmånerisset til høyre. Foto: Eik Kolstrup
Selv om mye av klatringa kan gjøres med et minimum av motbakker på anmarsjene, går turen fra parkeringa og opp til feltet relativt tungt oppover i ur, bratte gressbakker og over snøfelt. De fleste vil nok således ønske å tilbringe noen dager her oppe når de først tar turen. Camp Storstolpan består av noen store, flate steinblokker like ved sydskaret. Her er det plass til fem-seks klatrere som er gode venner, og ikke alt for kresne når det kommer til å sove på underlag som er i vater. Mer enn én gang har jeg her våkna opp i fotenden av liggeunderlaget, med beina utenfor et ministup. Det er mulig å sette opp et lite telt, men mest fristende er det nok å legge liggeunderlaget rett på bakken med himmelen som tak. Eiks lyntips er å sove med tauet under knærne for sklisikring av soveplassen. Undertegnede har også fått erfare at punkteringsfaren er reell, så ha det i mente når du velger liggeunderlag, og husk lappeutstyr. Avhengig av tid på året og snøvinteren året før kan det være mulig å finne rennende vann i nærheten av campen. Vi fant små bekker av vann på svaene et lite stykke nordover. Tidlig på sesongen kan nok snøsmelting være nødvendig. For de trengende er det vedtatt av Storstolpan velforening at det fornødne skal foretas på en slik måte at produktet ender opp utenfor stupet bak campen, for å holde camp og drikkevannskilde rent for ekskrementer. Et slags toalett er etablert i et skar et steinkast i retning Storstolpen, i form av et lite hull i bakken, og et noenlunde stabilt platå man kan stå på i prosessen.. For tida finnes det ei blå tønne her og denne er privat (skal for all del ikke benyttes som toalett). Papir som benyttes skal selvsagt brennes. Alt annet søppel skal man naturligvis ta med seg ned igjen.
«Patrick utbrøt entusiastisk etter å ha klatra risset at dette måtte være det fineste han hadde klatret den sesongen (og det var ikke lite).»
Mitt første møte med Storstolpan som klatredestinasjon fikk jeg dele med en flott liten gjeng i starten av august 2019. Patrick Stoll og jeg utgjorde kjernen i campen disse dagene, Mayeul Marcadella fikk seg en god tur opp etter endt arbeidsuke, mens småbarnsforeldrene Merrick og Anders Mordal, Lena Dahl og Øystein Stangeland rettferdig fordelte klatredagene mellom seg og gikk bakkene opp og ned opptil flere ganger for maks utbytte av disse vakre augustdagene. Merrick, Patrick og jeg starta opp stien en sein torsdag formiddag, og brukte vel omkring to timer fra bil til camp. Med Patrick som rope-gun fikk vi en smak av Måneveggen, med ruta Kaukopartio (7-, 5tl). Jeg fikk æren av å starte opp den nydelige førstetaulengden, hvor den ene flotte formasjonen etter den andre åpenbarte seg som små skatter. Etter et lite kort parti som trengte litt ryddearbeid på 2. taulengde, kom vi igjen opp til flott, rein stein. Men bratt var det! Patrick og jeg fikk dagen etter brynet oss på ruta «Ugler i mosen» (7-, 4tl) som først ble gått av Eik og Jonas Jakobsen i juni 2019. Etter litt kikking ble det til at vi gikk en ny start á tre korte taulengder med flott klatring, som vi kalte «Veien til uglas hjerte» (6, 3tl). Et tiltalende riss i håndjamstørrelse ledet oss opp til et lite tak, hvor vi traverserte ut til ei god hylle, og fra enden av denne hylla opp et velsikret off-width riss. Her gikk vi et dieder opp til et stort tak vi traverserte under for å komme til toppen av denne veggen. Herfra førte en eventyrlig travers over ei smal egg oss til det bratte risset på Eik og Jonas rute. Patrick utbrøt entusiastisk etter å ha klatra risset at dette måtte være det fineste han hadde klatret den sesongen (og det var ikke lite). Merrick og Øystein gikk samtidig det tydelige vertikale risset «Fullmånerisset» (6+, 4tl) på Måneveggen, og rapporterte også om flott, tung klatring. Mayeul kom opp på fredagskvelden, og Patrick fikk seg en bonustur med ham på ei ny rute på Brokebakveggen, «Super Flake» (6-, 4tl.). Dagen etter fikk jeg, Merrick og Lena utforsket et par ruter på Nesheim veggen, Baal (6, 3tl) og Dionysus (5+, 3tl). Vi er litt usikre på om vi har holdt nøyaktig samme linjer som originalrutene i toppen, ettersom skissa av disse rutene er litt knapp på detaljer, men starten er nok lik. Denne veggen er ikke like bratt som hovedveggen, men har også mange fine formasjoner og flotte riss. Patrick og Mayeul fikk samme dag gått første fribestigning av ruta «Det gylne hjørnet» (7-, 7tl). Søndag linka jeg opp med Patrick og Mayeul, og vi gikk ei ny rute lengre vest på Nesheim veggen. Ruta fikk navnet Minttu-tur (6, 6tl) etter drammen vi feira nye ruter med, noe det altså ble rikelig av disse dagene. Denne ruta topper ut på en av pinaklene mot vest, tegnet inn som Qs pinakkel på Nesheims skisse. Her tok vi en kort rappell på nordsida, for derfra å kunne spasere den korte veien tilbake til campen. Patricks stålbørste ble ivrig brukt, og et par store løse blokker ble sendt trygt avgårde ned til breen. Alt i alt synes vi også denne ruta har god kvalitet, med et par riktig fine partier underveis. Øystein og Anders gikk samme dag ei ny rute på østre del av Måneveggen som verken har fått navn eller beskrivelse, og som i følge førstebestigerne var av variabel kvalitet.
SOMMER I NORD: Merrick Mordal leder an opp det vakre risset på første taulengde av Baal, sikret av Lena Dahl. Foto: Kjersti Hervik
De vakre kveldene på Storstolpan er etter min mening i seg selv verdt turen opp. Ei lita sittegruppe og et bord av steiner er stabla opp med galleriutsikt mot rekka av små fjell ytterst på Kvaløya og selveste storhavet utenfor. Dette er altså utsikten man sovner og våkner til. Campen er plassert slik at sola titter fram rundt hjørnet av Storstolpan-toppen i akkurat riktig tid til middagslaging, røverhistorier og kveldshygge i campen etter endt klatredag. Som om ikke det var nok, om man er av den typen som ikke forakter en litt lang morgenstund i soveposen og minst én kopp kaffe, så titter også morgensola inn i campen gjennom sydskaret og gjør det en smule enklere å krype ut av posen en kjølig morgen.
«Campen er plassert slik at sola titter fram rundt hjørnet av Storstolpan-toppen i akkurat riktig tid til middagslaging, røverhistorier og kveldshygge i campen etter endt klatredag.»
Det var et litt vemodig øyeblikk den dagen jeg måtte rulle sammen liggeunderlaget, som nå hadde fire nye lapper på, for å rusle ned igjen til bilen. Likevel føler man seg bra heldig som har dette fantastiske området i bakgården. Det er heller ikke vanskelig å anbefale området til andre klatrere. Jeg vil avslutte som det hele begynte, med det lille diktet som er skrevet på den første nedtegnede føreren fra området, fordi jeg synes disse linjene oser av den begeistring du blir etterlatt med etter noen dager her oppe:
«Den magiske nordnorske sommer – du finner den på Storstolpan. Den magiske nordnorske granitt – du finner den på Storstolpan. Den magiske nordnorske anmarsjen finner du også, ca 3 timer fra vei. Men heller ikke søppel fra de tre sommerbesøkene i sydveggene, Et i 81, et i 89. Første forsøk sydegga 72. Magisk.» (Sjur Nesheim)
Topo og beskrivelse av rutene kan du finne på brattelinjer.no
Kvaløya / Storstolpan
Storstolpan
Parkering på samme sted som for Gullknausen. Anmarsjen tar omtrent 1 time og 45 minutter med lett sekk fra veien. Det er vardet en slags sti langs vestsiden av vannet, bare hold høyden fra Rundheia. Anmarsjen er hyggeligere når det ligger snø siste stykket opp mot toppen. Man kan og bør overnatte før skaret, og finner vann hele sommeren og høsten fra smeltende snø. Det er en fin teltplass rett ved anmarsjskaret, der det er det sol praktisk talt hele døgnet. Toalett er i det sørvendte skaret som er hakket øst for anmarsjskaret, for å unngå forurensning av drikkevann. OBS: Det er ingen telefondekning i veggene, men bra dekning på teltplassen.
Ingen behov for rappell på retur.
Lillestolpen
Anmarsj på omtrent en time, med noe klyving på gressrampen under veggen, der en bør bruke tau. Veggen er omtrent 120 meter høy. Lett retur til fots.
