Koselig klassiker i Norges vakreste dal

Heldigvis har både klatreføreren, en kamerat med sin far og sønn pluss diverse google-resultater bekreftet at dette aldri skal bli vanskeligere enn grad 4-. 

Selv for meg er det innafor med god margin, men vanskelighetene ser mye verre ut. Hadde jeg sluppet en stein nå ville den falt helt fritt ned til bakken hundre meter under meg. Og vi er bare så vidt i gang!

Vestre Gjelkant er en av de mest populære og klassiske rutene i Innerdalen, i hvert fall hvis man utelukker rutene opp til de super-klassiske toppene Innerdalstårnet og Skarfjell.

Gjelkanten ender på Merrakammen, som rager 998 meter over havet - det er 900 meter lavere enn det høyeste fjellet du ser fra de luftige standplassene (Store Trolla). Dermed har ikke ruta den samme schwungen som Nordvesteggen på Tårnet og Sydøsthjørnet på Skarfjell, men Vestre Gjelkant er likevel er nokså legitim fjellklatretur. 

Hadde ruta gått til topps på et av Innerdalens mer ikoniske topper ville den garantert hatt status som en av Norges flotteste fjellruter for sin grad, men den er altså ikke på denne lista.

Ifølge Tindeklubens klatrefører for Innerdalen er Vestre Gjelkant på åtte taulengder. Men det er nok et tall som stammer fra tidligere tiders utstyr og vanlige lengder på klatretau. Vår første taulengde startet etter et kort parti med enkel klyving, før den skikkelige klatringa tok til. 

Noen trepluss-moves forbi de nederste overhengene førte oss opp til ei hylle, hvor vi traverserte ut i den høyeste delen av veggen for andre standplass. Her ble det skikkelig luftig, og den andre taulengden skulle vise seg å bli en ordentlig godbit.

Med 35-liters sekk på ryggen føltes klatringa tidvis overhengende. Men med masse tverrgående formasjoner som skapte stadige bøttetak og fine sprekker som gjorde sikringsarbeidet enkelt, var klatringen overraskende grei. 

Dermed får man overskudd til også å nyte de fantastiske omgivelsene. Et panorama som nesten mangler sidestykke på planeten holdt meg med selskap på venstre side hele veien opp. Kringlehøa, Innerdalstårnet, Store Trolla, Skarfjell, Kongskrona, Vinnubreen og Dronningkrona er alle fantastisk vakre. Sammen med dalene, elvene og vannene i nydelige høstfarger tror jeg dette ble muligens den fineste grad tre-klatreopplevelsen ever.

At omgivelsene her i Innerdalen er spekket med klatrehistorie er en fin bonus. Tanken på alt det tøffe som har foregått på fjellene rundt gjør liksom utsikten enda mer interessant. 

Taulengde nummer tre gikk opp fra en fin standplass med en gammel bolt (ja, gamle bolter var det før første stand også), og denne taulengden var like fin som nummer to. Riktignok bitte litt vanskeligere, men tre pluss er liksom til å leve med det og. 

Siden veggen er sørvendt var temperaturen fin, og øverst på denne lengden klatret vi langs eggen. Dermed fikk vi nyte sola på den ene sida, og fra siste standplass i veggen var utsikten til siste taulengde med krukset stilig. 

Stablene med blokker som er så typisk for Innerdalen serverte fortsatt vedvarende bratt klatring, men alltid formasjonsrike med gode tak og lett å sikre i.

Klatreføreren er ikke så veldig detaljert, og mange som har skrevet historier fra Vestre Gjelkant forteller om litt trøbbel med å finne ruta. Likevel syns vi det var ganske greit å navigere etter overhengene som er tydelig markert i føreren. Stadige funn av gamle bolter (og ei kamkile som var stuck i en sprekk) bekrefta at vi var på rett vei. 

Vannsig til høyre for ruta skaper en naturlig avgrensing i den retningen, og kanten til venstre skal man holde seg til høyre for. Skulle man likevel bomme på ruta er sannsynligheten god for at vanskegraden ikke endres så mye.

Siste taulengde er vanskeligst, og her måtte det til noen temmelig uelegante kne-opp-på-hylle-moves. Heldigvis hadde jeg utnevnt meg sjøl til joika på forhånd, slik at det ble godkjent likevel.

De siste ti meterne går langs ei slags plate med et flott riss, også denne med de tversgående «rillene» som gjør hele ruta så klatrebar selv om den er konstant bratt og luftig.

Fra toppen av veggen er det omtrent 40 høydemeter enkel men eksponert gåing på gresshyller opp til den store og flate toppen av Merrakammen, hvor det rett og slett er veldig fint å kose seg i ettermiddagssola med ei brødskive etter det som må være en av Norges fineste flertaulengders ruter med grad fire minus.

Vestre Gjelkant (4-)

• Går midt i sørveggen på Merrakammen (998 moh) i Innerdalen. Ruta følger den sørøstvendte veggen til venstre for gjelet midt på veggen

• Åtte taulengder ifølge føreren, men vi gikk fire lengder med gradene 3+, 3, 3+ og 4-

• Vegghøyden er omtrent 160 meter

• Førstebesteget i 1963 av Asbjørn Bræck og Tor Lund Nilsen. Første vinterbestigning i 1965 av Nils Faarlund og Richard Sinding-Larsen 

• Anmarsjen fra parkeringsplassen Dalen tar omtrent to timer, men sykler du til Renndølssetra går det betydelig fortere, og turen hjem blir atskillig mer komfortabel. Fra Renndølssetra brukte vi 1 time og 15 minutter til innsteget. Følg stien fra Renndølssetra mot Kårvatn, og ta til venstre mot veggen ved tydelige, hvite svaberg. Derfra må du være klar for en runde med myr, steinur og fonnaskog (aka trær som ligger på tvers av marsjretningen)

• Returen er enkel; gå mot øst til du treffer stien som går fra Renndølssetra til Kårvatn og følg den ned – dette er samme sti man følger i starten på anmarsjen

• Fører: Klatrefører for Innerdalen, av Norsk Tindeklub (utgitt senest i 2020)

Ruten tegnet inn med de fire standplassene. Foto: Siv-Elin Skogen