En joika på Størenhammeren

– Fjordland jeg da? Eller Snurring kanskje – det vil jeg heller være, sa Joakim før han begynte å orge med rappellering.

Først: Hva er en joika? Jo, det finner du ut ved å lese dette. Og det bør du gjøre, for Jo Gjedrems artikkel er både kjempeartig og lærerik. Selv er jeg en selvutnevnt joika, som klarte å få med min taulagskamerat fra slutten av 90-tallet med opp Lyneggen på Størenhammeren. Jeg skrev øverst at den er fylkets råeste flertaulengders rute. Det er muligens litt overdrevet, men bytt ut råeste med mest gåtte og/ eller mest klassiske, så stemmer det nok. Lenger ned skal jeg blant annet sammenligne ruta med klippeklatringa i Verdon i Frankrike. Men denne ligger altså et steinkast fra hjembygda til Marit Bjørgen.

Men før det: Joakim og jeg. Vi var på noen fine turer i fjellet på slutten av forrige årtusen, og gjorde som mange andre klatrere gjerne gjør i starten: Masse idioti i bratt lende som heldigvis gikk bra. Men da jeg begynte med andre ting fortsatte Jokken å klatre, og ble etter hvert en råskalle uten like, med (såvidt jeg vet) en førstebestigning på Blåmannen, en drøss førstebestigninger av is- og alpinruter i Norge, et forsøk på Cerro Torre som stranda på grunn av kalde tær, flere storvegger i Norge (selv om han ikke røyker) masse herjing i utlandet og den slags. Men siden han ikke er en joika, så nekter han å si så mye om det.

– Dette med å holde kjeft hele tida, er det falsk beskjedenhet, eller ekte?

Jeg tar en råsjans og spør.

– Haha, tipper den er falsk, gliser Joakim.

HELTEN MIN: Joakim Eide er på ingen måte en joika. Foto: Tore Meirik

Han klarer i hvert fall å imponere meg i første taulengde på Lyneggen, som egentlig ikke er med i ruta. Denne lengden heter Motorveien, og er en skikkelig godbit på grad fem. Fjellet er halvbratt, fast og fint. Joakim suser opp, sikrer ofte og betryggende, og får det til å se lett ut. Ifølge de fleste klatreførerne jeg har lest er også denne graden lett. Men jeg knoter fra første bevegelse, faktisk så mye at jeg må begynne å unnskylde meg med at jeg sprang en ufrivillig halvmaraton i Bymarka to timer tidligere og derfor får krampe i leggene. 

Joakim roper fra toppen at han tar første taulengde på Lyneggen i samme slengen, og dermed er vi i gang. Dette er nokså grei, men likevel bratt og fin klatring i et definert dieder. Det er grad fire minus og jeg syns det er tungt.

Så er det min tur. Siden vi gikk de to første lengdene i en, så har vi kommet til både vår og Lyneggens andre lengde. Denne er kjempelett, men går i litt sånn sikksakk rundt en slags pillar. Jeg får tillatelse til å lede og må bare innrømme at jeg koser meg veldig på vei opp. Selv om jeg roter med tauene, så er det enkelt å sikre og det begynner å bli noen meter ned til E6 under oss. Der jeg står og pønsker på grad tre moves får jeg oppbyggende ros fra mannen på standplassen, som altså er en som har førstebesteget storveggsruter på Blåmannen. Som joika er det veldig hyggelig (denne informasjonen kan dere som er flinke men på tur med joikaer noen ganger ta med dere videre).

TRYGG: Joakim turte ikke lede denne taulengden (haha), så han måtte gå som nummer to bak en joika. Foto: Tore Meirik

På standplassen tar jeg meg ikke en røyk og beholder skjorta på. Jeg sikrer opp Jokken, og tenker at jeg er glad han skal lede neste og siste taulengde – som er selveste Lyneggen. På slutten av 90-tallet gikk jeg denne ruta en drøss ganger, men denne dagen (22 år senere) har joikafaktoren gjort sitt, og jeg er glad Joakim skal lede den øverste løypa. Nei, taulengden mener jeg. 

Og da skjer det noe som faktisk er litt rått. Idet Jokken begynner på selve Lyneggen (5-) så begynner det bættre meg (trønderdialekt) å tordne. Vi ser ikke lynene, men tordenskrallet herjer rundt oss, og det hele er ganske tøft. Joakim springer opp eggen, og deretter går han løs på svaet i toppen, som altså støtt blir sammenlignet med fransk kalkstein. Derav sammenligningen med Verdon. Selv om den grønne elva i Frankrike møter sitt motstykke i E6, en kornåker og brunt flomvann i Gaula i vårt tilfelle, så er det fascinerende klatring i bombefast fjell.

MYE SOM SKJER: Joakim i aksjon på Lyneggen med ei dame rappellerende i bakgrunnen og tordenskrall i lufta. Foto: Tore Meirik

Da jeg fulgte etterpå tenkte jeg på hvordan det var for isklatrelegenden Kjell Ivar Knutsen da han førstebesteg ruta i 1980. At det støtt åpner seg muligheter i form av hull på svaet som gjør at den er grad 4-5 i stedet for sju eller noe sånt må ha vært veldig spennende og veldig tøft å oppdage. Fjellet er kompakt, men det er stadig små lommer og hull som gjør det greit å både sikre og klore seg opp.

På toppen har tordenværet passert, vi deler en alkoholfri IPA og kommer oss ned med bare en rappell. Det går egentlig ikke, men 60-meters tauet strakk seg såpass at tærne våre nådde ned til ei steinblokk på ei hylle. Vel nede er vi skjønt enige om at det må bli mindre enn tjue år til neste gang, selv om jeg er en joika og Joakim absolutt ikke er det.

STØRENHAMMEREN

• 90 meter høy hammer som ligger ved E6 like nord for Støren i Trøndelag. Kjøreturen fra Trondheim tar tre kvarter.
• Anmarsjen er ekstremt kort, og Størenhammeren har mange klatreruter i forskjellige vanskegrader, inkludert flere ruter med opp til fem korte taulengder.
• Brattveggen har bolta sportsklatring opp til grad 7+/8–, men Størenhammerens hardeste rute ligger litt lenger ned, og heter Nylagt egg (7b). De lengre rutene til topps på hammeren ligger rundt grad fire til seks.
• Veggen er vestvendt og får dermed sol på ettermiddag og kveld. Sesongen er lang, her kan det klatres både sent og tidlig på året.
• Den mest oppdaterte føreren har Norges tøffeste klatrefører-navn, nemlig Trønder Rock. Selv om musikksjangeren trønderrock har sitt utspring i Namsos langt nord i fylket, dekker føreren klatring i hele Trøndelag. 

Foto: Tore Meirik