Jeg kom hit første gang med en fembøring på midten av 90-tallet. Vi seilte oppover fra Brønnøysund i det fantastiske arkipelaget (en kjede av øyer, red. anm) som Helgelandskysten er. En dag kom vi fossende inn i den beskyttede havnen på Sørfugløy og fikk roet nervene etter en hard seilas.

For å få strukket ut beina gikk jeg en tur over de lave sandvollene og ut på yttersida, og der lettet tåken. En lang svakt buet strand med hvit sand ledet øynene mot noe mørkt og grått som reiste seg fryktinngytende og steilt opp og inn i restene av tåken – som steg til værs og åpenbarte mer og mer av dette iøynefallende fjellet som ingen ende skulle ta.