En hard dag på Kjerag

Ruta er Tsunami og Sindre Sæther og jeg skal forsøke å lede alle taulengdene – i fri. Vi starta tidlig på morgenen og har klatra hele dagen. En kjip taulengde lenger ned som ingen av oss hadde prøvd tidligere krevde et ledfall og tok litt lenger tid enn forventet. Nå har vi gjort unna den første av cruxtaulengdene, men fortsatt lyder de kommende lengdene: 9-/9, 8, 8/8+, 8/8+, 7+ og 6-. Det er med andre ord masse klatring igjen, og vi begynner å kjenne de godt og vel 600 meterne med klatring som vi allerede har tilbakelagt oss. Dette er siste dag med noenlunde godt vær på Kjerag. Siste mulighet for å realisere drømmen med andre ord. Siste mulighet til å friklatre Tsunami.

Sommeren 2010 hadde jeg mitt første møte med Kjerag i Lysefjorden ved Stavanger. Det var sammen med Andreas Klarström som egentlig ville ha meg med på ruta La Vida es Bella (9-/9). Andreas hadde nylig vært i Bohuslän og klatret sin første 9- på kiler og jeg hadde nettopp gått nierruta Marathon på Damtjern. Vi hadde store forhåpninger og ambisjoner, men virkeligheten trakk oss tilbake på jorda da vi ankom Geitaneset under veggen i båt, for tåka hang tungt over de massive veggene. I stedet hoppa vi på ruta Skjoldet (8), og begge toppet ut i fri etter en kald natt i øvre del av veggen.

Jeg hadde hatt en knalltur og forelskelsen til Kjerag var et faktum. Jeg fantaserte om nye ruter opp de steile veggene, og skisset ned mulige linjer på bilder av tilsynelatende blanke granittseksjoner. Aller helst ville jeg gå en førstebestigning, og det var den steile Skjoldet-veggen som tiltrakk oppmerksomheten min mest. En tilsynelatende blank, overhengende granittplate på godt over 20 vertikale mål, høyt der oppe. Ruta Skjoldet går i høyre kant av denne formasjonen og følger tydelige, markerte riss. Lenger til venstre blir veggen blank og formasjonsløs, og det var på denne delen at jeg ønsket å klatre. Å gå en ny rute i fri.

Dette var selvsagt bare rene og skjære fantasier, men jeg fikk rede på at i alle fall en rute allerede var etablert i denne delen av veggen. Tsunami var klatret av Trym Sæland og Stein-Ivar Gravdal i 2003, og fortsatt står den som den vanskeligste tekniske storveggsruta som er etablert av nordmenn i Norge. Totalt har den fem taulengder på grad A3 og A4 på et absolutt minimum av sikringsmuligheter og tilførte borebolter. Trym kunne fortelle meg på telefon at han kunne forestille seg at det ville være mulig å krimpe på noen av listene der oppe, men mer kunne han ikke huske etter at nesten ti år var gått siden førstebestigningen.

– Og vi hadde jo ikke friklatring i tankene, la han til.

Sommeren 2012 var en god sommer på Kjerag. Etter en snarvisitt på Hoka Hey i midten av juni fikk jeg overtalt Krøgern (Øystein Johnsen, red. anm) til å prøve Tsunami fra bakken. Vi begynte opp Hoka Hey, og traverserte siden inn i Tsunami der hvor det blir brattere. Jeg var bokstavelig talt redd inn til margen der jeg franskfriet (å bruke sikringene aktivt ved friklatring, red. anm) den første A4-taulengden. Uten hammer, bankebolter, stiger eller skyhooks, klatret jeg litt annerledes enn førstebestigerne i håp om å finne sikringer og tak. Noe slikt fantes ikke og da pumpen tilslutt bet seg fast i underarmene mine, sto jeg uten mulighet til å klatre ned. Fem-seks meter under meg hadde jeg noen dårlige sikringer, så å hoppe hadde jeg heller ikke lyst til. I desperasjonen dyttet jeg inn en blå alien, den nest minste av de små kamkilene, og på bare to kammer holdt den utrolig nok vekten min. Jeg turte nesten ikke åpne øynene i frykt for at den skulle poppe å sende meg ut i et eviglangt fritt fall, men de to kammene satt som limt mot fjellet. Jeg fikk pendlet meg forbi det vanskeligste partiet, og et diedersystem med gamle copperheads ledet opp til en god standplass et stykke over.

Men til tross for mine anstrengelser på den første A4-lengden, var det raskt stopp neste dag. Neste lengde av samme grad, lot seg ikke klatre uten storveggskit med hammer, bankebolter, stiger og lignende – og vi rappellerte av på Øysteins kiler.

En måned senere trengte jeg nye kiler, så jeg dro med meg Erik (Grandelius), og vi kom et lite stykke lenger. Vi hadde laget en fem meter lang clipstick, og med denne nådde jeg opp til bolten midt i neste taulengde via en gammel, korrodert copperhead. Jeg forsøkte å henge på glatte lister med skyhooks, men gang på gang skled jeg av. Det virket umulig. Og uten tak og sikring, hvordan skulle man da kunne friklatre ruta? Ved å jukse oss opp med cheatstick, franskfri og tvilsomme pendeltraverser hadde vi kommet oss halvveis – teknisk. Håpet om å friklatre ruta slukket brått og vi bailet en andre gang. Denne gangen på mine gamle kiler.

Men ironisk nok, på slutten av 2012-sommeren meldte yr.no en uke med godvær i Lysebotn. Slikt hører til sjeldenhetene og jeg fikk raskt med meg Sindre på tur. Tsunami dukket igjen opp som diskusjonstema i bilen, men Sindre var skeptisk til min beskrivelse av ruta. Jeg fikk bekreftet at vi hadde nok tau i bilen og hintet om rappell fra toppen, hvorpå han med ett ble mer interessert. Det hadde vært i hensyn til blant andre Sindre at vi tidligere hadde unnlatt å fire ned. Nå som vi plutselig var på samme lag fikk jeg følelsen av at alt var lov, og neste dag kaster vi tauene våre utfor kanten av Kjerag og rappellerer ned i tåka. For morgentåka henger tett over Kjerag den morgenen og det er først da den letter at vi merker oss den enorme eksponeringen vi plutselig befinner oss i. Høyden er svimlende og vi minner hverandre på å knyte knute i enden av rappelltauene.

Men det er mulig! I to dager øver vi på alle sekvensene, hengende på tau som strekker seg hele veien fra toppen og ned til midten av Skjoldet. Vi børster frem tak, finner sekvenser og øver på flyttene. Hva gjelder sikring er mer diskutabelt. Taulengdene er svært dårlig sikret i forhold til potensielle, lange fall, men vi konkluderer med at det bør være gjennomførbart å gjøre alle flyttene – og så får vi bare prøve etter beste evne ikke å kikke ned.

Sommeren 2013 går med til tilsvarende jobbing. Igjen lar godværet vente på seg og i tåka henger en utpsyka Thomas (Meling) og meg i tauene midt i Skjoldet. Jeg skjønner godt at han er psyka, for under oss synker veggen ned i et hav av tåke. Thomas børster litt mose av noen tak, og med håndbor bytter jeg ut tre av de totalt fem ekspansjonsboltene som ble plassert av førstebestigerne. De gamle boltene har en diameter på 8 mm og en lengde på 12 mm. I frykt for at disse skal gi etter for potensielle, lange fall, bytter jeg ut de tre viktigste med rustfrie 10 mm-bolter som går 50 mm inn i fjellet.

Sindre ankommer Kjerag i slutten av juli og vi gjør de siste forberedelsene før vi skal prøve ruta fra bakken. Sindre hamrer inn birdbeaks med snekkerhammeren sin på spesielt utsatte steder, og vi plasserer depoter med vann og mat på veggen sammen med en portaledge med overnattingsutstyr og fotograf i det bratteste partiet. 

Den 25. juli er siste dag med ok værmelding på Kjerag. Vi har overnattet på neset under veggen og er allerede i gang med klatringen klokken 06.30 på morgenen. Da har vi bare med oss ett enkelt tau og litt vann i tillegg til sikringsutstyr og det vi klatrer i. Mat, vann, et ekstra tau og portaledge henger strategisk plassert på toppdelen av ruta, og vi kan skimte et lite, rødt rektangel høyt der oppe, der vi vet at fotograf Henning ligger og sover. Portaledgen er ment å virke som en forsikring i tilfelle det skal begynne å regne. Et sted der vi kan slappe av og overnatte om klatringen skal vise seg å ta lenger tid enn forventet.

De første 300 meterne følger vi ruta Hoka Hey. Vi klatrer fort og opptil tre taulengder blir klatret i slengen. 45 minutter senere har vi klatret drøye 350 meter og er oppe der hvor Tsunami deler seg fra Hoka Hey. Vi tenker egentlig å følge den originale varianten av Tsunami herfra, men ser et rent og bratt dieder direkte under fortsettelsen av ruta. Dette ser vanskelig ut og ingen av oss har prøvd det før, men vi velger likevel å forsøke og klatre det. I føreren er det omtalt ved setningen: «Mulighet for mer direkte linjeføring opp nydelig men mer tidkrevende dieder til høyre».

Selve diederet går fint, men idet jeg skal passere et overhengende parti i toppen av lengden, sklir begge føttene. Øverste sikring ryker og jeg får et langt fall ned diederet og blir samtidig minnet på at enkelte av taulengdene lenger opp ikke tillater slike feil. Jeg blir firt ned til stand og setter lengden i neste forsøk. Vi beveger oss raskt videre og klokka 11.00 er vi oppe ved den lille hylla som markerer starten på den virkelig vanskelige og utsatte klatringen; den første A4-lengden, en taulengde vi tipper at er 8+. Denne taulengden er min, og etter en kort hvil på hylla fortsetter jeg klatringen. Det er diederklatringen i starten som utgjør det teknisk vanskeligste, men det er tanken på den lange utklatringen lenger opp som gjør meg nervøs. Jeg setter gode sikringer i diederet og dytter akkurat på de rette stedene for å holde balansen. Før traversen ut til høyre plasserer jeg godt med sikringer og gjør noen delikate svaflytt på dårlige tak. Jeg står lenge i toppen av lengden, med forrige sikring langt der nede under føttene. Jeg klatrer litt opp og ned for å finne en trygg måte å klatre en utsatt sekvens, men til slutt gjør jeg flyttene og kan juble lettet der jeg får satt en god, rød camalot og en god standplass lenger opp.

Over oss er cruxtaulengden. Henning dingler i et 200 meter langt tau festet på toppkanten, og derfra knipser han bilder av oss. Jeg gjør meg klar til å lede cruxtaulengden. Jeg memorerer beta og forsikrer meg om at de få sikringene jeg har er i rett rekkefølge på selen. Været har endret karakter den siste timen. Det som hadde vært lyse godværsskyer er blitt til mørkere skyer, men med skyene følger det også en kjølig bris, og dermed er friksjonen og forholdene blitt perfekt – så lenge det bare ikke begynner å regne.

Taulengden starter med en lang utklatring fra standplass der jeg ikke får satt en eneste sikring. Etter dette følger tre adskilte crux der det tredje er det absolutt vanskeligste. Da har du til gjengjeld en borebolt fem-seks meter under føttene slik at akkurat det skulle føles relativt trygt. Verre er det første cruxet, og jeg er ganske stressa der jeg nettopp har klippet en pecker (et lite fuglenebb som er banket inn i en sprekk i veggen, med tyggegummi rundt for å sitte fast) og finner ut at jeg har merket opp feil håndtak før vi jumarerte ut to dager tidligere. Fylt av usikkerhet kaster jeg meg etter det første og det jeg tror er det beste taket. Jeg er rimelig lettet da dette viser seg å være riktig, og kan klippe bolten midt i taulengden med en lettere anstrengt grimase. De neste sekvensene klatrer jeg som om de skulle ha vært helt på limiten, men jeg klarer så vidt det er å holde igjen på taket som markerer slutten av cruxet.

Et ruvende takoverheng over portaledgen sørger for god beskyttelse for regn. Og i det samme jeg mantler opp på legden, faller de første regndråpene. Sindre er i gang med å følge lengden, men regnet virker ikke å stoppe ham. Han drar seg solid gjennom de første cruxene mens regnet vasker ham i håret. Henning er klissvåt der han henger og tar bilder, men heldigvis for oss treffer regnet verken veggen eller takene, og heller ikke meg som ligger på ledgen og drar inn tau med en hånd. Etter en kort hvil over bolten, klatrer Sindre inn i cruxet. Stemningen er nervøs, for vi vet at et fall vil sette hele prosjektet på vent. Han forsøker å krimpe de ørsmå listene, men fingrene hans ser ut til å rulle av de tynne listene. Henning og jeg holder bokstavelig talt pusten mens Sindre klatrer tilbake ned til hvilen.

Han forsøker igjen, og denne gangen – langt mer målbevisst og fokusert – setter han sekvensen uten problem og klatrer lett opp de siste meterne til ledgen. Ettersom det regner finnes det ikke noe bedre sted å være på hele Kjerag enn akkurat her: Under et takoverheng, i en portaledge midt i selve Skjoldet. Vi feirer taulengden med en pose potetgull mens vi venter på at det skal slutte å regne.

Resten av ruta tørker relativt fort, og før Henning har rukket å stille inn kameralinsa har Sindre kastet seg ut taket med bena dinglende rett ned mot fjorden. Han leder de to neste taulengdene som begge er på åttertallet, før jeg leder den aller siste av de virkelig vanskelige taulengdene og kommer opp på den siste hylla i solnedgangen. Herfra er det bare to lettere taulengder til toppen, men også disse to skal vise seg å by på utfordringer. Og det særlig ettersom vi har glemt igjen hodelyktene lenger ned på ruta.

Men vi topper ut en halvtime før midnatt, etter at begge har klatret samtlige taulengder i fri. Det blir ikke så mye tid til feiring, for alt av mat og sovesaker ligger igjen nede i portaledgen 200 meter ned i veggen. Sindre rappellerer utfor og nyter etter sigende et godt Real Turmat-måltid der nede. Henning og meg – som nekter plent å rappellere tilbake ned i veggen – hutrer hele natten på toppen av Kjerag. Men det er til stor glede at Sindre morgenen etter kommer jumarerende opp med mat, klær og alle sekkene.

KJERAG

Kjerag er navnet på platåene som ligger innerst inne i Lysefjorden, øst for Stavanger. Et utvalg loddrette klippevegger stuper ned i fjorden og etterlater rene riss, diederformasjoner og blanke veggplater. Mens basehopperne roper ut i elleville jubelhyl idet de bykser utfor klippekanten rundt 1000 meter over fjorden, henger vi klatrere på tynne lister langt over forrige sikring. Mest aktivitet så Kjerag på 90-tallet da de fleste av rutene ble førstebesteget teknisk. Superklassiske Hoka Hey (7+) ble første gang friklatret i 99, og senere er en rekke av de andre tekniske rutene klatret i fri. Tsunami er foreløpig det siste skuddet på stammen av tekniske ruter gått i fri.