Nå har det gått en uke siden man stengte ned Norge. Nyhetsbildet fra Norge og resten av verden endrer seg fra dag til dag. Mange spørsmål går rundt i hodet på folk som sitter hjemme, i hvert fall på meg. Hvor mange er egentlig smittet? Er svenskene helt gale? Er det mulig å stanse, eller bare bremse? Hva er egentlig myndighetenes strategi? Burde man innføre portforbud som i Kina? Hvilket moralsk ansvar og muligheter har vi som enkeltindivider og klatresamfunn i den frie verden? Er det greit å klatre utendørs?

Annonse

Som matematiker har jeg satt meg inn i forskjellige epidemiologiske modeller, og det hjelper meg å orientere i det kaotiske nyhetsbildet (og nei, svenskenes strategi skiller seg egentlig ikke så mye fra vår). Min bedømming er at man bør ta situasjonen på ytterste alvor, og at vi som individer har et stort ansvar for hvor stor kostnaden blir i form av menneskeliv, arbeidsledighet og sosial utsatthet. Myndighetenes tiltak vil adaptivt forandres i forhold til hvordan vi oppfører oss som individer.

Gjennom å ta det personlige ansvar man kan for å minimere det basale reproduksjonstallet R_0 (hvor mange en gjennomsnittlig person fører smitten videre til), kan langvarige ødeleggende tiltak på for eksempel utdanningsvesenet unngås.

Les også: Klatrere reiser hjem fra Spania - i praksis er forbud mot klatring

Selv har jeg meldt som frivilligarbeider i et prosjekt for å utvikle en matematisk modell som forutser smitte ved hjelp av mobildata, hjulpet eldre naboer med levering av dagligvarer og startet et leksehjelpforum for elever med hjemmeundervisning. Jeg har også klatret utendørs nesten hver dag.   

 

Det håpefullt men naivt å tro at ting vil være tilbake til det normale om et par uker. Personlig gjetter jeg på at vi ser på minst et år i unntakstilstand.

 

Derfor stiller jeg meg skeptisk til at ledende klatrere skal komme med moralske påbud om hva som er lov og ikke lov. Klatrer er kanskje ikke til vanlig den mest samfunnsnyttige og bevisste gruppen, men akkurat nå er vi ekstra ubrukelige.

Det finnes en betydelig risiko for å overføre smitte til sin klatrepartner, siden en viss kroppskontakt og manglende håndhygiene er uunngåelig i både buldring og sportsklatring. Man bør holde seg minst et par meter ifra andre taulag eller buldregrupper. Så langt er alle enige.

Les også: Yngste bestigning av Maraton

Isolasjon og inaktivitet er også skadelig. Hvorvidt de positive konsekvensene av å klatre utendørs overveier de negative er bedømming man må gjøre selv. Den er sterkt avhengig av hvordan ens livssituasjon ser ut ellers, hvordan det sosiale nettverket til de man klatrer med ser ut, og hva som er de seneste anbefalingene fra FHI. Hvis man prioriterer å klatre med en person, må man kanskje droppe hjemmebesøk hos en annen. Hvis du bor med en famille har du kanskje allerede brukt din sosiale kvote (og fått ditt grunnleggende sosiale behov tilfredsstilt)?

Kampanjen #staythefuckhome som har florert på sosiale medier har kanskje hjulpet å vekke bevissthet i starten, men har også virket stigmatiserende og isolerende. Forholdene i Norge er veldig annerledes fra USA, der en stor gruppe lever uten sykeforsikring og økonomisk trygghet. Først og fremst bør man høre på hva myndighetene sier, og ikke hva innflytelsesrike klatrere sier på sosiale medier.

 

Et annet argument jeg hørt er at det er usolidarisk å nyte tomme crags når alle vil ut å klatre. Til det sier jeg at skogen er stor nokk til alle. Hvis det allerede er masse taulag på Damtjern kan man dra et annet sted. Bruk hodet og fantasien.

Et tredje argument jeg hørt som også i forbindelse med toppturer er at det er uansvarlig å gjøre farlige ting som eventuelle kan belaste helsevesenet i en situasjon av kritiske overbelastning. Til det vil jeg si at det har en betydelig større effekt på folkehelsen å kjøre 20 % langsommere og unngå alkohol. Sportsklatring og buldring er virkelig ikke høyrisikoaktiviteter for folk som vet hva de driver med.

 

Ses ikke på craget!