Har du stått 3 meter over siste sikring og ser at du får ikke sikra på kanskje 5 meter til? Du vet at den siste sikringa du satte er god, men uansett kommer det en frykt for å falle og skade deg. Du glemmer nesten hvordan det er å klatre, og du tenker bare på hvor forbanna langt du kan falle dersom du går de siste meterne før du får plassert en ny kile.
Hvordan klarer noen å håndtere dette bedre enn andre? Hvordan klarer noen bare å ta seg sammen stadig vekk, men noen møter på dette problemet oftere?
Folk er forskjellige, og noen har mindre frykt enn andre. Noen hjerneforskere målte fryktsenteret i hjernen til Alex Honnold, og det viste seg at han «produserer» mindre frykt enn andre. Mengden frykt vil jeg også anta kommer med mengde eksponering i samme terreng. Jo mer du klatrer i fjellet, jo tryggere blir du. Jo mer du klatrer sva, jo tryggere blir du på sva. Kroppen husker bevegelsesmønsteret. Men så er det slik at noen folk har kronisk høydeskrekk, og noen folk slutter å klatre fordi de er lei å være redde hele tida. Hvorfor er det sånn? Runar Dankel har prøvd å forklare dette mer grundig til verks, men samtidig varierer mengden frykt hos folk siden vi rett og slett er ulike individer.
Jeg elsker å være i fjellet og stort sett er det lystbetont. Jeg klarer å holde fokus på klatringa og selv om ting kan være litt skummelt klarer jeg å ta meg sammen. Samtidig er det noen ganger jeg ikke klarer det. Klatreturene blir ikke lystbetonte, men mer en brikke i prosessen for å komme seg over frykten for å falle eller bli truffet av stein. Jeg vet innerst inne at dersom jeg klatrer under margin klarer jeg jo å klatre det, men hodet sier noe annet og rullgardina går ned. Flere andre jeg kjenner i klatremiljøet kjenner på det samme; noen mer enn andre. Av og til ligger det en historie bak hvorfor noen ikke klarer å samle tankene sine når man er i den skarpe enden, men av og til er det uforklarlig for noen.
Jeg er stort sett glad når jeg er i fjellet, som her fra klatring i Sveits i 2013.
Jeg kan kun snakke ut ifra egne erfaringer, og jeg var en gira 16-17-åring da jeg begynte å klatre. Jeg ble fort gira på alt mulig fra sportsklatring, til tradklatring, til isklatring, og jeg begynte også å jobbe med breføring i en alder av 20 år. Da jeg var 21 år var tre venner og jeg i en rasulykke rett under Nebbskar på Styggedalsbreen. Vi hadde fri fra jobb i Jostedalen Breførarlag, skulle bare gå en «kort» 7-8 timers tur over Styggedalsbreen, opp til Nebbskar og ned Nordre Skagastølstind og så til Turtagrø. Midt i snøbakken rett under Nebbskar kom det et steinsprang som landet på snøen over oss, og vi ble truffet at dette løssnøskredet/steinspranget, kastet ned 100 høydemeter og over en klippe. Jeg fikk kompresjonsbrudd i ryggen, en annen fikk vridd kneet, og de to siste ble «heldigvis» kun forslått. Vi gikk i taulag, hadde på stegjern og gikk med isøks. Jakka mi var kutta opp ved magen og jeg fikk et overflatekutt på magen av noen sitt stegjern eller isøks. Det kunne gått skikkelig galt, og redningsmannskapene sa vi var heldige. Da jeg var inne i den «tørketrommelen» trodde jeg oppriktig at jeg skulle dø.
Kameraet mitt tok faktisk bilde når vi var inne i tørketrommelen. Foto: Lisa Kvålshaugen Bjærum
Du sitter igjen med en form for skyldfølelse og skam, samtidig som du er dritredd. I ettertid vurderer du alle aspekter ved ulykken, og lurer på hva man kunne gjort annerledes for å unngå det. Vi kunne droppet å gå løpende, og ikke være bundet inn i hverandre for å redusere eksponeringstida. Vi vurderte at vi ville være bundet inn i hverandre og gå løpende (sette mellomforankringer i form av snøankere mellom oss) med tanke på erfaringsnivået vi hadde da. Hadde jeg gått samme turen i dag hadde jeg nok gått uten tau. Samtidig var det en objektiv fare som vi ikke hadde kontroll over, og det er det som er frustrerende.
Etter denne ulykken var jeg naturlig nok redusert en periode, og da jeg begynte å klatre igjen var jeg bare redd og hadde vondt i ryggen. Samtidig tenkte jeg at jeg må klatre og dra på tur for å bevise for meg selv at det hører bare med de sjeldne gangene at man havner i slike ulykker. Dog hender det at jeg får tilbakeblikk til denne ulykken selv 7 år senere, og det skjer når jeg minst venter det. Jeg får en seriøs dødsangst og frykt for å falle. Noen perioder har jeg ikke det og konsentrerer meg bare om å klatre og har det gøy. Noen ganger kommer den irrasjonelle frykten tilbake igjen og rullgardina går ned.
Andre jeg har snakket med sier at ofte sitter slike ulykker i kroppen. Andre som har tatt bakkefall eller lignende sier at de sliter med å ta seg sammen av og til. Frykten kommer sigende fra intet, selv om kroppen din vet at du får det til. Men hodet sier noe annet. Hodet sier at dette er ikke trygt, og du må ned. Jeg har også tatt et bakkefall på kiler, og det er noe som jeg tenker på hvis jeg ser at det er dårlig sikra i starten f.eks. Jeg var på New Zealand, klatra med en kompis og vi skulle finne et nytt crag. Linja jeg så meg ut var ikke så vanskelig, men det var dårlig steinkvalitet og da dårlige sikringsplasseringer (som mange plasser på New Zealand utenom the Darrans). Samtidig tenkte jeg at dette er klatring langt under margin og ikke noe stress. Så knakk av et tak, sikringene poppa en etter en, og 6 meter ned falt jeg på bakken. Jeg slo heldigvis bare ut pusten og det var det. Men det er den følelsen av å miste kontroll, du faller og lander på bakken. Det er faktisk helt for jævlig.
Mengden eksponering i slikt terreng er et vesentlig aspekt man må ta høyde for. Man kan jo tenke at jo mer du eksponerer deg, jo mer sannsynlig er det at noe vil skje. Vi setter oss ganske ofte i bilen, og det er en større sannsynlighet for at vi havner i bilulykke enn en klatreulykke. Samtidig er det noe med at bilkjøring har i større grad blitt «ufarliggjort», og mentalt kan man være mer redd når man klatrer enn når man kjører bil.
I tillegg vil denne frykten for å falle eller bli skadet tydeliggjøres dersom det skjer dødsulykker. Hvorfor døde en så erfaren type som Iver Gjelstenli for litt sida? Eller Håkon Hansen på vei ned svaene fra Storen? Det er på marginene det skjer, og det er det som er skummelt. Uansett erfaringsnivå. Da jeg var 18 år døde Arne Moe, som var en kjent figur i føringsmiljøet i Sogn og Jotunheimen. Da jeg var tenåring, gira på fjell og jobbet på Fondsbu, da jobbet Arne der også mye som fjellfører. Jeg ble med på turer og han lærte meg mye om forskjellige ting vedrørende fjellsport. Han var en inspirator. Plutselig døde han i klatreulykke i Molladalen; fyren som var så sikkerhetsorientert og reflektert. Av et steinsprang som slo han ut av fjellveggen og ned 200 meter til innsteget på ruta.
Frykten for disse objektive farene bør være absolutt til stede hos alle som driver med klatring og fjellsport, men det må for all del ikke bli altoppslukende. Da mister man gleden ved å være ute. Disse menneskene døde i et element som de elsket, og det er viktig å reflektere over.
Hvordan man håndterer denne frykten for å falle og de objektive farene er høyst individuelt. For øvrig er det viktig at mange omfavner denne, og bearbeider denne frykten. For noen er det sterkere enn andre, og det er like individuelt som alle er ulike individer. Din database med erfaring vil også definere i hvilken grad man må jobbe med det.
Men hvorfor fortsetter man å klatre? Personlig gjør jeg det for det gir meg en fantastisk mestringsfølelse å gå en rute, gå på et fjell, men nesten like mye bare det å være ute i fjellet. For meg er det i fjellet jeg trives aller best, og det vil alltid være opp- og nedturer i fjellet som mye annet i livet.
