Jeg er på vei opp Sydveggen på Store Skagastølstind. Det er varmt og strålende sommervær. Ruta er lang, hele 18 taulengder.
Terrenget er noe rufsete, men klatringen lett og tempoet høyt. Utfordringen ligger i å finne optimalt veivalg, samt å ikke rive ut løse steiner. Jeg speider etter et sted å sikre.
Plutselig ser jeg en svart skygge over meg. Instinktivt krøker jeg meg sammen og dukker litt. Det smeller like ved siden av meg i det en stein treffer fjellet. Den traff meg heldigvis ikke, men rikosjetterer videre ned fjellsiden. Jeg skriker «STEIN!» så høyt jeg bare kan for å varsle makkeren min. Det gikk bra denne gangen. Heldigvis ble ingen av oss truffet, og tauene er uskadde. Den svidde lukten av ferskt steinsprang henger i luften.
«Vi blir selvfølgelig forbanna, mumler vel noe om «jævla amatører» og «føringsfaenskap», men har ingen mulighet til å gjøre noe med saken da vi befinner oss noen hundre meter lenger ned enn der hvor normalrutene går opp.»
Vi fortsetter raskt oppover. Det tar imidlertid ikke mange minutter før det samme skjer igjen, og denne gangen hører vi også stemmer over oss. Det var ingen foran oss på klatreruta, men vi innser at det er likevel folk over oss. Det er klatrere som er på vei opp en av normalrutene – Heftyes eller Tandbergs renne – som river ned stein som ender i Sydveggen hvor vi klatrer.
Vi blir selvfølgelig forbanna, mumler vel noe om «jævla amatører» og «føringsfaenskap», men har ingen mulighet til å gjøre noe med saken da vi befinner oss noen hundre meter lenger ned enn der hvor normalrutene går opp. Heldigvis trekker ruta i Sydveggen snart mot høyre, og vi kommer inn i mer beskyttet terreng. Her er vi ikke lengre skyteskiver for klatrere som mangler erfaring og evner til å ferdes i rufsete terreng uten å rive ut løs stein.
Man trenger ikke så mye fantasi for å skjønne at steinsprang kan være fatalt for klatrere som er på tur og blir rammet. Treffer steinen en klatrer fører dette til personskade. Alvorlighetsgraden avhenger av steinens størrelse, fart og hvor den treffer. Steinen kan også kutte eller skade tau og slynger dersom den treffer disse. Kort oppsummert: Steinsprang er en farlig uting når man er på klatretur.
Fjellheimen er et resultat av titusenvis av år med erosjon og forvitring. Disse prosessene har skapt nydelige riss og diedre hvor vi kan turne med klatresko, sette sikringer og bygge standplasser. Selve arenaen vår er møysommelig og langsomt formet av moder natur, og vi må utvise respekt både for hvordan vi tilrettelegger og hvordan vi ferdes i dette komplekse terrenget.
De samme prosessene som danner klatrebare formasjoner og riss hvor vi kan sikre, vil også danne løse steiner og ustabile blokkoppstablinger i fjellet. Hver vinter vil vann fryse til. Vann som fryser vil som kjent ekspandere, og når volumet øker i fryseprosessen, presser dette med krefter på lagene i fjellsiden. Resultatet blir løst gods på fjellklatrerutene våre. På dager med nattefrost og varme dager gjentar denne prosessen seg en gang i døgnet, og denne gjentatte fryse/smelteprosessen fører til stadig nye løse elementer i veggen.
Noen ganger faller løsgods ned av seg selv som et resultat av gravitasjonens utrettelige drag. Når isen smelter, klarer ikke steinen å holde seg på plass, men må ufrivillig gi seg tyngdekraften i vold. Vi klassifiserer dette som selvutløste steinsprang.
Les også mer om hvorfor det er mer steinsprang på våren og på høsten.
Ikke alle løse steiner faller ned av seg selv. Noen ligger som udetonerte bomber og venter på at en mer eller mindre intetanende fjellklatrer skal komme og belaste den eller tråkke på den slik at den løsner. Vi får da menneskeutløste steinsprang.
Det er litt ulike valg man kan gjøre for å redusere risikoen for de to typene steinsprang. Skal man unngå de selvutløste steinsprangene bør man velge en årstid eller en tid på døgnet hvor isen ikke smelter slik at steinene løsner. Alpin start er vanlig i alpene, og kan også være fornuftig her hjemme for å unngå selvutløste steinsprang.
For å unngå menneskeutløste steinsprang må vi alle som klatrer i fjellet bruke hodet og alle medfødte og tillærte sanser, inkludert øyne og ører. Vi må vurdere hver eneste hånd- og fotplassering, og hele tiden spørre oss selv om takene er faste eller løse. Et lett dunk med hånda på klatretaket før man belaster det kan avsløre hul lyd eller lett vibrasjon. Da må man være på vakt. Vi må også tenke på hvilken retning takene belastes, ferdes lett på tå med teknikk og ikke bruke rå makt for å dra oss opp. Videre må vi tenke på tauføringen. Løs stein som ligger fritt på hyller eller lignende kan bli flyttet på av klatretauene og bli satt i bevegelse nedover fjellsiden. Dette krever at man er i stand til å analysere konsekvensene av tauets påvirkning på terrenget.
Evnene til å vurdere både klatretak og tauføring utvikles med erfaring. Men selv erfarne klatrere bommer dessverre på vurderingene noen ganger, så erfaring er ingen garanti for suksess. Når steinspranget er et faktum er første bud å varsle andre med et høyt og tydelig rop: «STEIN!». Det gir andre muligheten til å søke beskyttelse eller dukke unna for prosjektiler som er på vei ned fjellsiden.
Hjelm er moralsk påbudt å bruke om man klatrer i løst fjellterreng, og vil kunne beskytte hodet mot alvorlige skader. Dersom steinen er stor nok vil heller ikke en hjelm gi nok beskyttelse mot skader. Om steinspranget treffer klatretauet, vil tauet med stor sikkerhet bli skadet, og kanskje helt kappet av. Bruk av dobbelttau er med på å redusere risikoen for ulykker dersom tauet blir truffet av steinsprang. Hvis tauskaden er et faktum, vil det som oftest være begrenset til det ene tauet, og man kan bruke det andre uskadede tauet til å klatre videre eller gjøre retrett fra turen. Det skal imidlertid nevnes at det har vært en steinsprangulykke i Norge så sent som i forfjor som medførte total kapping av begge tauene, men det hører til sjeldenhetene.
Når flere taulag klatrer samme rute, er de bakerste taulagene mer utsatt for steinsprang enn de øverste. Det er rett og slett flere personer over en i veggen som kan løse ut stein om man er bak andre taulag. Det er følgelig risikoreduserende å være første taulag på en rute, men ikke alle taulag kan være først på ruta. Er det andre ruter å velge mellom, eller varianter av ruta, lønner det seg å vurdere å endre hvilken rute man skal klatre. Det er også tidsbesparende å klatre ulike ruter fremfor at flere taulag står i kø på én og samme rute.
Sommerdagen i Sydveggen på Store Skagastølstind ble etterfulgt av en dag over pinnaklene på Midtmaradalsryggen. Det varme været vedvarte. Selv rundt midnatt var det t-skjortetemperaturer, noe som er høyst uvanlig i Hurrungane. Vi sov i telt på Bandet og nøt sommeren. Neste morgen våknet vi av kraftig buldring oppe i fjellsiden på Store Skagastølstind.
Et par timer senere fikk vi vite at det hadde skjedd en dødsulykke. Et tremannstaulag som hadde gått over Skagastølsryggen var på vei ned etter en lang tur. Klatringen var unnagjort, og de fulgte stien ned mot hytta på Bandet. Den ene klatreren hadde tråkket på en stor steinblokk som begynte å vippe mens klatreren var på den. Klatrer og blokk hadde rullet videre sammen nedover og utløste et større steinras. Klatreren ble truffet av flere blokker og omkom momentant. Det kom helikopter med politi og brannvesen, og vi ble bedt om å assistere ved uthentingen av den omkomne. Etter aksjonen fulgte debrifing på Turtagrø. De flotte dagene i Hurrungane ble avsluttet på en trist måte. Alle i mitt turfølge var uskadet, men ulykken som skjedde gav oss minner som vi ble preget av og gjerne skulle vært foruten.
Når du skal på tur i fjellet i sommer, ta deg tid til å tenke og vurdere terrenget underveis – både for din egen og andre klatreres sikkerhet! Med ønsker om en kanonfin og «kanonfri» fjellklatresommer!
