Vel – det er ikke så mye av den ondskapen å spore i klatremiljøet. Uansett om målet er anerkjennende nikk på craget, spons til den neste klatrereisen eller noen likes på Instagram bør du til en viss grad vise fram at nettopp jo – du er noe. Janteloven står ikke spesielt sterkt i klatreverden, det å ta fete klatrebilder og dokumentere rutene du har gått har blitt en del av sporten.
For en drøy måned siden havnet den svenske proffklatreren Said Belhaj i unåde i klatremiljøet da han ikke kunne dokumentere eller bevise at han hadde gått ruta Action Direct – en legendarisk rute i Frankenjura, og verdens første med graden 9a – selv om Belhaj hevdet å ha gått den. Burde ikke det være nok? Er ikke klatring bygget på tillit og ærlighet, har vi kommet dit at vi må kreve bevis når noen hevder å ha gått en rute? Kanskje. Sikreren sto aldri fram, og Said forholdt seg taus. Situasjonen er litt ekstra komplisert siden Said er en sponset klatrer som i stor grad lever av å klatre harde ruter. Så er det opp til oss hva vi tror, hvilken side vi velger og hvordan vi forholder oss til hele problematikken. Said er ikke den første klatreren som har fått prestasjonene sine trukket i tvil, og han blir nok heller ikke den siste.
En som nok hadde vridd seg i graven over at problemstillingen i det hele tatt eksisterer er vår alles kjære naturfilosof Peter Zapffe. Han har gjort og ment mye, blant annet dannet han «Hold kjeft-klubben». HK-klubben ville holde lav profil om ruter, førstebestigninger, kart og rutebeskrivelser. «De hvite flekkene på kartet – det er hellige flekker det. Kartene og rutebeskrivelsene er blitt vår fiende» sa Zapffe.
Han hadde neppe brydd seg med å dokumentere bestigningene sine. Jeg mistenker at han ikke hadde vært nevneverdig opptatt av å få spons eller likes. Likevel skrev han om eventyrene sine, lange og detaljerte beskrivelser – men status må erverves på riktig måte: folk skal vite, men uten at man forteller. Det er litt komplisert, og å gjøre det på rett måte krever finesse og erfaring. Den gamle tradisjonen i Norsk Tindeklub handlet til en viss grad om å unngå publisitet og å være avvisende overfor journalister. Man måtte ikke finne på å skryte. Men kanskje det likevel skulle sive ut? Den brautende beskjedenheten finner alltid en vei.
Men så finnes det de som faktisk ikke bryr seg. Det er ikke mange av dem – men de finnes. De som kun interesserer seg for klatringen, og ikke alt det rundt. En av de få er han som pryder coveret av denne utgaven: Sindre Sæther. Det er uvant, både forfriskende og provoserende, med en som i så liten grad er opptatt av å fremme seg selv og sine prestasjoner. Klatringen han gjør er i verdensklasse. Det er nesten så han blir ekstra synlig av å holde seg så voldsomt i bakgrunnen – selv om jeg tviler på at er det han ønsker. I forbindelse med saken om Sindre snakket jeg med journalist og klatrer Iver Gjelstenli, som selv har forsøkt å intervjue Sindre. Han fortalte: «Det finnes jo noen legendariske historier om klatrere som stappet tauet i ryggsekken og gikk anmarsj med ei fiskestang i handa for at folk ikke skulle skjønne at de skulle på klatretur». Er det denne tradisjonen Sindre viderefører? Er det et ideal å holde lav profil? Er det en filosofi eller politikk bak som vi ikke har fått med oss?
Om ikke annet blir vi nok minnet på at vi må klatre for de rette grunnene. Det er fint at vi fortsetter å heve oss over den for lengst utdaterte janteloven. Du skal tro at du er noe. Det bør være greit å skryte og lete etter bekreftelse. Men hvis dette blir motivasjonen for å klatre hardt, må vi tenke oss om. Velg selv om du blir inspirert eller irritert av at Sindre ikke gidder å bry seg. Han viser oss uansett på at det går an å gjøre det på en annen måte.
Nå står snart utesesongen på trappene. Ha en fin sesong – enten du holder kjeft eller deler en selfie fra cruxet.