Hvordan ser vi på vår egen klatreevne etterhvert som vi blir eldre? På Klatreverket i Oslo er det en gjeng 70- og 80-åringer som klatrer flere ganger i uka. De holder seg bra, og grunnen er kanskje at de ikke har gitt opp?

Her er lederen i Klatring 153:

Annonse

«Da jeg flyttet til Oslo for en god del år siden, tok det ikke lang tid før toppturski ble byttet ut med langrennsski. Slik måtte det bli, all den tid marka er et mekka for vintertrim på strikkepinner, og skikkelige toppturtopper var for langt unna. Jeg ble etter et par år med spurting og staking lurt til å gå et renn – det som da skulle være verdens hardeste – Grenaderløpet fra Hakadal stasjon til Jansløkka skole i Asker. Det er ni mil langt, og nesten 2000 høydemetre opp og ned i den kuperte Oslomarka. Joda, hvorfor ikke, hvor ille kunne det være? Vel, første tur var hard, i løse spor og med alt for korte staver, men jeg kom da stolt og utslitt i mål. Etter å ha trent mer og gjennomført noen ganger til, begynte tiden å bli ganske grei til en glad amatør å være.

Jeg følte meg sprek og kul som hadde landa dette rennet. Men da jeg begynte å sjekke tidene mine mot eldre klasser oppdaget jeg at det var noen som var enda sprekere og enda kulere. Jeg var nemlig slått av løpere helt opp i klassen 71- 75 år. Jeg var over 30 år yngre og trente som f... De knuste min tid.

Dette var en aldri så liten øyeåpner for hva våre kropper får til når vi blir eldre.

Jeg begynte å tenke på hvordan dette lot seg overføre til klatresporten. På meg virket det nemlig som at det så og si var opplest og vedtatt at alt fra grad 8 og oppover ikke lenger var tilgjengelig når man passerer 50. Og som 60-åring er det liksom ikke lenger noe vits i å trene pump. En vil aldri klare noe hardt uansett.

Dette så man også tydelig på klatresentre. Ingen «eldre» var på finne på annet enn 5'ere og kanskje en 6'er. Bare én mann våget å utfordre gradene selv opp i 60-70-åra. Han klatret grad 8 og jeg var imponert. Men da jeg traff han et par år senere, og spurte hvordan det gikk – om han fremdeles pushet gradene, var det ikke så bra med han. Nei, nå var han for gammel, kunne han svare. Kanskje det var en del av sannheten, men det var også noe annet. Han hadde nemlig lagt på seg mange kilo. Og er det noe som stopper oppdriften i veggen så er det jo vekt.

Det er nok lett å glemme at man også som eldre må trene, passe på hva man spiser og ta i skikkelig – akkurat som man må gjøre i yngre år. Gjør man ikke det så blir man sakte i dårligere og dårligere klatreform – og form generelt. Da er det forståelig nok lett å henfalle til aldersunnskyldninger – relevante ja, men altså bare en del av sannheten.

På Klatreverket i Oslo samles det flere ganger i uken en gjeng som til nå har hatt navnet Geriatrisk klatrekompani – et knippe 70- og 80-åringer, delvis bestående av gamle klatrelegender. Visst klatrer de aldri mer enn grad 6 og kanskje 7, men saken er at det fantes ikke hardere ruter den gang de var unge. Det fantastiske er at de klatrer den graden fremdeles, og matcher glatt langt yngre klatrere. Nå har de med rette endret navn fra «geriatrisk» – som betyr «legevitenskap rettet mot sykdommer hos eldre». Denne gjengen er nemlig ikke syke, de er friske som bare det, og en av dem, Ralph Høibakk, frisoloerte Nordveggen på Romsdalshorn forrige sommer, i en alder av 81. Slå den du! (Eller helst ikke, for bladet Klatring oppfordrer ikke til klatring uten tau). Det nye navnet er Gerontologisk klatrekompani, fra geront som er gresk og betyr klok, respektert og gammel. Gerontologi er læren om den friske alderdommen.

Jeg tror vi kan lære mye av disse eldre damene og herrene, som satser friskt mot nye år. Dropp derfor unnskyldningen om at du har blitt eldre – sannsynligvis har du nemlig mest av alt blitt slapp, tung og gitt slipp på motiverende målsetninger.

Forskning viser at trening, da særlig styrketrening borger for en mye bedre alderdom. Istedenfor å jekke ned gradskravene til deg selv, sett de heller opp!

Gjør i dine gamle dager slik du gjorde i gamledager!»