I mine 30 år som aktiv klatrer har jeg opplevd flere ulykker. Jeg har gått i bakken fra 10 meter, jeg har falt seks meter rett i en hylle i fjellet, og jeg har opplevd en rekke nestenulykker. En gang løste jeg ut en stor stein som landa noen centimetere fra min klatrepartner på standplass, og en annen gang opplevde jeg at min partner på led hadde sikret i en veldig stor stein som løsnet da jeg belastet den. Det var med nød og neppe jeg klarte å skyve den tilbake på plass. Hadde jeg ikke klart det ville jeg kanskje ikke sittet og skrevet det jeg gjør nå. 

Felles for disse hendelsene, som alle kunne hatt et fatalt utfall, er at de kunne vært unngått. Det handler om å ha et lite ekstra fokuspunkt i bakhodet, nemlig oppmerksomhet. Den gangen jeg gikk 10 meter, rett i bakken, på topptau, fra ankeret – en liten titt ned på sikrer ville vist at han ikke fulgte med. I stedet satte jeg meg i tauet akkurat da hans fascinasjon for Trolltindene fortryllet ham så mye at han glemte å holde i tauet.