Er joikaens tid forbi?

Jeg kaster fyrstikken og tenner bålet til debatt rundt joikabegrepet.

Sist oppdatert 9. mars 2021 kl 11.20
Joika, Mari Salvesen, Paula Voldner
Mari Salvesen tar et oppgjør med joikabegrepet. Skal det forbli, eller er det for diskriminerende? Her fra en tur i Yosemite med Paula Voldner der artikkelforfatter er iført joika t-skjorte. Foto: Tellef Storebakken

Joika har blitt et helt nødvendig begrep i klatreres hverdagen for å klare og sette ord på følelser og omgivelser rundt oss.

Ordets opprinnelse fra norgescup 2000 og merkevaren joikakaker er ikke lenger like relevant. Joikabegrepet er for lengst levedyktig uten kjennskap til historien bak.

Men de samfunnsengasjerte av oss, som følger flittig med på joikakakenes utvikling, merker at det begynner å skurre. For joikakakene er nå under krass kritikk for å være diskriminerende mot den samiske kulturen. Produsenten har meddelt at både navn og logo etter hvert skal endres til noe mer tidsriktig. Joikakakene forsvinner. Bare kjøttet blir igjen.

Vår forståelse av en joika har åpenbart ingenting med minoriteter å gjøre. Snarere tvert imot. En joika er heller en beskrivelse av majoriteten man ikke vil identifisere seg med. Eller for andre, et navn man bærer med stolthet, en plass å høre til. Men ordet i seg selv kan allikevel oppfattes sårende, uavhengig av dens betydning. Skal vi da knuge joikabegrepet til vårt bryst, rope høyt om krenkelseshysteri og uanfektet fortsette som før? Eller skal vi klatrere, som subkultur, endre oss i takt med emballasjen og sømmelighetens utvikling. 

Personlig har jeg ikke vært klar for å gi slipp på joikabegrepet, men kan ikke la være å kjenne på en bitter bismak når ordet hyppig dukker opp. Og det er med en tristhet jeg føler at en joika aldri vil bli det samme igjen. Spesielt fordi jeg har en joika-t-skjorte som jeg ikke rakk å få full uttelling for, før Jenny Skavlan forsøkte å gjøre mote at tilsvarende bekledning, og havnet som en pøbel på førstesiden av samtlige norske aviser. 

Men hva nå? Hvilket samlebegrep kan vi bruke som selvforklarende beskriver disse entusiastiske klatrerne, som klirrer i bålpanner på cragget iført praktisk bekledning, har med ekstra kaffekopp for å dele, og melder seg frivillig til ryddegruppen på klatreklubbens julefest? Denne fantastiske gruppen som inklusivt rekrutterer og bringer klatresporten fremover, mens de andre sitter i ketose og filer fingertuppene. Ironien i at vi trenger et nytt ord for å fortsette å diskriminere denne gruppen i klatresporten, er ikke til å legge skjul på. 

Vi kan ikke bare finne på et ord, i et språk under kontinuerlig endring. Det må oppstå. Ta det som en utfordring. Hva blir det neste joika? Personlig prøver jeg for tiden ut «Gauda».

Kjør debatt.

Publisert 9. mars 2021 kl 11.20
Sist oppdatert 9. mars 2021 kl 11.20
annonse
Relaterte artikler
annonse

Norsk-klatring.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Tore Meirik

Kommersiell leder: Alexander Hagen