Ja, jeg vet at det er stor forskjell:
Fluor handler om å skape god glid, mens kalk handler om å skape god friksjon.
Fluor koster like mye for grammet som kalk koster for kiloen.
Fluor er kreftfremkallende, mens kalk foreløpig er forsket lite på.
Likevel: Likheten mellom hjelpemidlene er større enn forskjellene. Både på det praktiske og det filosofiske nivået. Det skal jeg komme tilbake til.
Først: Mine hender er hvite av kalk. Jeg var en erklært antirøyker før røykeloven kom, men jeg er på ingen måte en neverchalker.
Jeg har i lang tid hørt andre klage over kalkskyene i lufta på innendørssentrene, men jeg har selv ikke vært synderlig plaget etter at jeg opererte øyene og kastet kontaktlinsene. Kanskje med unntak av de gangene jeg har gått kveldstur med støvsugeren på Oslo Klatresenter.
Men her en dag havnet jeg i treningsrommet med en kompis som var nyoperert. Det skjer jo titt og ofte. Fingre og knær må ofte under kniven etter at de er blitt tvunget inn i rare vinkler eller har krasjet mot harde ting.
Det nye denne gangen var at kompisen min hadde blitt operert i bihulene. Ikke nok med det: Det var for andre gang!
«Kirurgen var oppgitt. Han mente jeg måtte slutte å jobbe som snekker», ler kompisen min.
«Men du er jo ikke snekker?»
«Neida. Det samme sa jeg til legen».
«Og hva sa han?»
«Han sa: Jeg ser iallfall at du er håndverker. Tilstanden i bihulene dine er helt uforenlig med alle andre forklaringer enn at du jobber på et ekstremt støvete sted».
Kanskje unødvendig å si, men: Min kompis er temmelig overbevist om at det finmaskede magnesiumstøvet han har pustet inn på klatresenteret tørker ut luftveiene og gjør immunforsvaret dårligere. Kroppen hans har vært okkupert av basiller de siste sesongene.
Jeg er ikke den som har satt meg grundig inn i forskningen på området, og jeg mistenker at det kanskje ikke er så mye å sette seg inn i. Hva vet vi egentlig om langtidsvirkningen av å dra kalkstøv inn i neseborene og ned i lungene i 10-20 timer i uka?
Leo Ketil Bøe hadde ikke kalkpose på seg da han ble norsk mester på led på Oslo Klatresenter i november.
Janja Garnbret klatret uten kalkpose da hun toppet ruta i semifinalen under varme forhold i verdenscupen i Villars i sommer.
Kan Norges sterkeste mannlige klatrer og verdens sterkeste kvinnelige klatrer toppe rutene uten kalk, kan vi antakelig gjøre det alle sammen. Men vil vi det? Og er vi villige til å vurdere det – hvis alle andre gjør det?
Hvis kalk ble forbudt å bruke inne, ville gradene gradvis(!) tilpasses at friksjonen ble et hakk dårligere. Folk som svetter mer enn normalt i hendene ville selvfølgelig ha en ulempe av et forbud, men ulempen er jo der uansett, ettersom de allerede må stoppe for å kalke mye mer enn andre underveis.
Sentrene ville tape penger på at de ikke lenger kan selge kalk til kundene sine, men kanskje tjener de det igjen og vel så det på utgifter til renhold? Buldreverket i Oslo prøvde en periode å fase ut bruk av løskalk ved å sette ut gratis flytende kalk til kundene, men det førte bare til at de fleste brukte flytende som grunning og pøste på med løskalk utenpå.
Oppfordringen om å bruke kalkball er også et forsøk på å begrense støvskyene på innendørshimmelen. Appellene til selvjustis på dette området ser foreløpig ut til å virke omtrent like godt som oppfordringer om å ta hensyn til hverandre når startskuddet går utenfor et varehus på Black Friday.
kalk
Se også: Test av kalkpose
Så over til det filosofiske: Hvem av oss har ikke opplevd følgende? Vi er på konsert. Alle sitter, alle har bra utsikt til scenen. Så er det et par idioter som reiser seg. De vil se enda bedre. Vi som er bak prøver å hoie dem ned igjen, men de ignorerer oss. Til slutt må vi reise oss, vi også. Noe som gjør at de bak oss også må reise seg. Og de bak der igjen.
Til slutt står alle.
Ingen ser bedre enn før.
Men alle har det mer ukomfortabelt.
Dette er en omskrevet variant av spillteorien kjent som «Almenningens lov». De som reiser seg først tar isolert sett et rasjonelt valg. De ser bedre, så lenge ingen andre følger deres eksempel.
Problemet består i at når alle andre gjør det, har ingen noen fordel lenger. Det er en ulempe for alle. Og om noen på trass er blitt sittende, fordi de mener det ville vært til fellesskapets beste om alle gjorde det, så ser de absolutt ingen ting.
Denne logikken er utbredt blant idrettsutøvere som bruker doping. Noen forsøker å skaffe seg en fordel. Så følger mange andre etter, ikke for å jukse, men for å utligne en urettferdighet som andre har skapt. Resultatet: Mange ødelegger helsen sin. Og det er nesten umulig å vinne med rene midler.
I 2008 ble det satt over 100 verdensrekorder i svømming, de fleste av dem i en heldekkende ny superdrakt. Norske Alexander Dale Oen nektet å bruke den, selv om han så at den ga fordeler. Han mente likevel at om alle brukte dem, så ville ingen ha fordeler, bare ulemper. Det ville gjøre svømmingen mer ressurskrevende og gå ut over rekrutteringen. Delvis takket være nordmannens motstand ble superdraktene forbudt, og dagens svømmere kan stille i noe som er tilnærmet naturens egen drakt.
Den samme diskusjonen ble ikke tatt om kondomdraktene i skøyteløp og vektløfting - like usexy fra en estetisk synsvinkel som de er gunstige for resultatene. Saken er at alle idretter har noen definerte regler for hva som er lov og ikke lov, ettersom idrett handler om å måle hvordan ulike kropper presterer ulikt under mest mulig like forhold. At man i klatring må lede i stedet for å topptaue er en slik regel, helt på linje med at det er lov å bruke kalk. Det er vi som klatrer som har bestemt begge deler – og alt som er bestemt er selvfølgelig mulig å ombestemme. Hvis mange nok blir enige om det.
Selv er jeg ikke engang enig med meg selv. Jeg kalker fortsatt, til tross for alt jeg har skrevet over her. Og jeg vil nok neppe slutte å gjøre det med mindre et senter tar formynderrollen og sier at det er forbudt.
Denne artikkelen kan sikkert leses som en oppfordring om at så bør skje. Men mest av alt er jeg ute etter å virvle opp støv og skape debatt om et problem som tydelig plager kompisen min
