Men som historie ellers er ikke alt som har skjedd like imponerende – heldigvis kan gamle dagers syn på minoriteter kanskje unnskyldes med at vi mennesker vet mer i dag enn da forrige århundre – og den moderne klatrehistorien – startet.
Likevel har et knippe rutenavn fra tidlig på 2000-tallet nylig sendt tankene tilbake til gamle dagers usympatiske syn på andre mennesker, i en sport som stort sett utøves av vi som er hvite og privilegerte.
Da norske klatrere først organiserte seg i Norsk Tindeklub (NTK) 1908 var det en gjeng velbeslåtte menn fra overklassen i Christiania som gikk sammen i en klubb hvor kvinner ikke hadde adgang og ikke skulle få det på lang tid.
Landets andre klatreklubb, Tindegruppa ved NTH, ble etablert i 1959, og var av det mer åpne slaget. Men ikke mer enn at en av stifterne formulerer seg slik om kvinner på ei turisthytte i Innerdalen:
«Der gikk det rykter om at to damer i passende alder hadde kommet alene opp til Rendalssetra, en liten kilometer fra Innerdalshytta. Påskekåte mannfolk kranglet om hvem som skulle få banke på hos damene. Tor Johan og Ralph visste at dette ikke var snakk om rettferdig fordeling, men om førstemann til mølla. Etter en iskald dusj var det siste døgnets opplevelser vasket av og veien til Rendalssetra ikke lang. Det ble en ny natt uten søvn. Men det er en annen historie.»
(Tindegruppa ved NTH, granittballett og bratt beregning, TG kameratene 2014)
Makan til harry ting å skrive skal man lete lenge etter.
En av norgeshistoriens mest legendariske klatrere, Arne Randers Heen fra Åndalsnes, prøvde i mange år å bli opptatt som medlem av eksklusive NTK. Han drev litt med fjellføring på si, noe som stred mot klubbens regler for profesjonalitet. Men de stadige avvisningene fra Oslo handlet mest som at han var skredder fra landsbygda, og ikke overklassefyr fra hovedstaden.
Faktum var at Heen klatret skjorta av directeurene fra Oslo som dominerte klubben.
Siden det første seriøse forsøket på å bestige verdens høyeste fjell, Mount Everest, i 1922, har 308 mennesker omkommet på fjellet ifølge Wikipedia. 112 av disse, altså over en tredel, var nepalske sherpaer, som i hovedsak omkom fordi jobben til disse lutfattige menneskene var å hjelpe rike klatrere i gamle dager og turister i dag, med å bestige fjellet.
I 1975 klarte endelig NTK å åpne sin eksklusive klubb for kvinnelige medlemmer, etter at gubbene presterte å krangle i flere år om det «svake kjønn» skulle få være medlemmer i klubben.
Men hva er poenget her? Jo; klatrehistorien, både den norske og internasjonale, har sine pinlige flekker i historieboka. Klatrere har hatt en tendens til å heve seg over både det ene og andre opp gjennom åra, inkludert hverandre.
Men det er også et faktum at ting blir bedre. På verdensbasis blir faktisk det eller meste bedre – det viser legen og helseprofessoren Hans Rösling i boka si Factfulness, for å servere en liten avsporing.
Men det betyr ikke at alt er bra (som Rösling også poengterer).
Også vi som klatrer bidrar til at ting blir bedre, og vi rydder stadig vekk i vårt eget reir.
Sjefen i NTK er ei dame, klatring vokser nærmest eksplosjonsartet i Norge, minoritetsgrupper av ymse slag finner veien til gleden i bratte stup inne og ute, og klatre-filmserien Reel Rock har kjørt en slags George Floyd-spesial, hvor afroamerikanere rekrutteres til isklatring.
Jeg har sett det selv i klatreveggen der jeg bor: Klatring er litt som min andre hobby; rullebrett. Det appellerer og inkluderer all slags folk med all slags bakgrunn, kjønn, legning, hudfarge, skavanker, hjemsted, opprinnelse, hårsveis, kroppsfasong, bekledning, hodeplagg, religion, ferdighet og alt annet som kunne gi grunnlag for ekskludering og teite formuleringer på 50-tallet.
Derfor er det trist å se at forfatterne av den nye og ellers så flotte klatreføreren for Sørlandet ikke benytter den fine muligheten de hadde til å bidra til å gjøre klatresporten med sine historiske pinligheter litt mer inkluderende.
Verken eierskap til ruter eller rutenavn var noen hindring for å fjerne rasistiske rutenavn, og å revidere en klatrefører er en gylden mulighet til å gjøre nettopp det.
Men den muligheten valgte de bort. La oss håpe den tabben ikke gjentar seg neste gang en fører skal skrives eller revideres. Det var helt sikkert ingen rasistisk mening bak rutenavnene verken da de ble satt eller nå da de ble publisert på nytt, men det er likevel helt greit - og et tegn på styrke - å vaske bort gammal drit.
Kommentar fra forfatterne av den omtalte klatreføreren:
I etterkant av publiseringen av kommentaren har forfatterne av Sørlandet Rock vært i kontakt med redaksjonen og understreket at det var de som spilte inn debatten til redaksjonen. Forfatterne skriver:
– Vi la denne ballen åpent i hendene på dere i Klatring-redaksjonen, og forsøkte på ingen måte skjule eller holde tilbake noe som helst og svarte raskt på deres spørsmål. Der gjorde vi rede for hvordan vi som alle andre førerforfattere her i landet (i alle fall så langt) har fulgt de normer og den kodeks som finnes i klatremiljøet for hvordan man går fram når man dokumenterer klatreruter i førerverk. Det vi gjorde gjennom denne kontakten med dere var jo nettopp å benytte denne anledningen til å invitere til saklig debatt i klatremiljøet om dette kinkige temaet. Dette burde det være unødvendig å minne dere om og er noe "Klatring" må ta med og understreke i en redaksjonell kommentar til denne artikkelen. Jeg håper virkelig dere viser redaktøransvar og gjør dette. Lisa kan bekrefte at det var vi selv som tok initiativet og responstiden vår som du skulle være i tvil.
I kommentarartikkelen din avskriver du klatrehistorien med noen korte skisser og legger deretter hele klatre-Norge på våre skuldre og gjør oss til et sonoffer, og der lutringen av oss i klatreoffentligheten tydeligvis skal skremme fremtidige førerforfattere inn på den smale sti. Dette er ikke noe vi kan bære alene, og en slik outing og offentlig irettesettelse av oss tjener ingen hensikt. - det vil si i alle fall er dette nokså langt ifra hensikten vår om å bidra til å skape saklig debatt.
