På sporet av Sindre

Denne artikkelen sto på trykk i Klatring nr 155. Som abonnent kan du lese hele papirmagasinet i sin helhet i vår e-magasinløsning. 

Doseth herjet på 70- og tidlig 80-tallet, og har mange harde fribestigninger både på klippe og i fjellet bak seg. Han var en pioner i Trollveggen, med både sommer- og vinterbestigninger, og etablerte flere ruter i øvre del av graderingsskalaen. I 1982 innførte han graden 8 i Norge, og året etter gikk han 8/8+ i Frankrike. 

Robert Caspersen er også en av de beste klatrerne med bredest erfaring vi har hatt. På 90- og 2000-tallet var han blant de aller beste i Norden, både på klippe, storvegg, ekspedisjons- og konkurranseklatring. I -98 innførte han graden 8c (det vil si norsk grad 9+) da han gikk ruta Fryktelig i tvil på Planet Ø, og året etter ledet han en norsk ekspedisjon på fjellet Trango Pulpit i Trango-massivet i Pakistan – en enorm bragd. 

En annen som bør nevnes er sportsklatrer Magnus Midtbø, av den enkle grunn at han er den eneste andre norske klatreren som har gått grad 9b, norsk grad 10. Men der Magnus stort sett holder seg til sportsklatring på klippe og konkurranseklatring, er dette bare en av flere disipliner for Sindre.

Sindre kombinerer hard og eksponert storveggsklatring i inn- og utland med et uvisst antall harde bestigninger på kiler, is, miks og buldring. Kombinasjonen av stiler og nivået det skjer på gjør han til en eksepsjonell klatrer og plasserer ham i en egen liga. For noen år siden hadde Finansavisen en kåring kalt «Tidenes tøffeste nordmenn» der Sindre ble trukket fram med to bestigninger han hadde gjort i Trollveggen. Det han presterer er historisk, i Norge, og kanskje også i verden. 

Skulle vi forsøkt å sammenligne han med noen av de mer kjente internasjonale klatrerne er kanskje navn som Stevie Haston, David Lama, Dave Macleod, Nina Caprez og Hansjörg Auer relevante – disse er også ledende på hard sportsklatring og drøye ting i fjellet. Jeg har til og med hørt noen nevne Tommy Caldwell i samme åndedrag som Sindre – før de har lagt til «men Caldwell er jo ikke noe tess på is». Uansett. Det er på tide å prøve å summere opp noe av det han har gjort, og litt om hvem fyren er. 

Grunnen til at Sindre Sæther er aktuell i disse dager, er fordi han nylig gikk ruta Chilam Balam. Ruta er gradert 9b, og med bestigningen ble Sæther andre nordmann noensinne til å gå denne graden, etter at Magnus Midtbø gikk Ali Hulk sitstart i Rodellar i Spania i 2010. Midtbø har også prøvd seg på Chilam Balam og melder til Norsk Klatring:

– Jeg har prøvd den ja. Den er hard og evig lang, utrolig imponerende av Sindre å gå den!

Ruta ligger i en hule i Spania, der mange av vintrene blir tilbragt sammen med Henning Wang. Craget heter Villanueva del Rosario, og ifølge Henning er dette blant de beste cragene i verden for hard tufaklatring.

– De siste 6-7 årene har Sindre pleid å bli med hit i vinterhalvåret. Han jobber 80 prosent som tilkomsttekniker, så det hender han må dra hjem for å jobbe. Men stort sett er vi her i Spania og klatrer bratt kalkstein fra november til det blir snøfritt hjemme, forteller Wang.

I tillegg til den lille gjengen fra Norge som er der hver vinter er det stort sett to-tre faste lokale som er der om vinteren. Veggen har også fått besøk av proffklatrere som Adam Ondra, Chris Sharma, Jakob Schubert, Dani Andrada og flere andre. Det er også det eneste craget i verden hvor en kvinne har klatret 9b, med Angela Eithers bestigning av Planta de Shiva for noen år siden.

Sindre ønsket ikke å stille til intervju. Og ettersom han ikke svarte på meldingene mine var det naturlig å henvende seg til Henning:

– Vil han helst at jeg ikke skal skrive noen ting?

– Han syns nok det er hyggelig med annerkjennelsen, svarer Henning. – Så lenge det som blir sagt er riktig, og det ikke blir for mye mas.

Sindre Sæther har stort sett ikke ønsket noe særlig oppmerksomhet for sine prestasjoner. Da han gikk ruta Arch Wall i fri Trollveggen, en av de absolutte topprestasjonene i norsk klatrings historie, og ble kontaktet av engelske UK Climbing, hadde han bare to ord til dem før samtalen ble avsluttet: No comment. 

En annen som har forsøkt å intervjue Sindre er journalist og klatrer Iver Gjelstenli. 

– Jeg husker godt da jeg som journalist i Romsdal Budstikke prøvde å intervjue han da han ble juniornorgesmester, og fikk nei, forteller Gjelstenli.

–  Dette standpunktet har han holdt fast ved helt fram til nå, og så vidt jeg har forstått er han helt urokkelig. Likevel han har tydeligvis ikke noe imot at faren hans, Ole Johan Sæther, kan holde foredrag om turer de har hatt sammen blant annet i Trollveggen.

– Det er jo en viss tradisjon i norsk klatrehistorie for å være tilbakeholden i forhold til media. De gamle i Norsk Tindeklub og ellers i de små lokale klatremiljøene rundt om i Norge, hadde en slags uskreven regel om å unngå publisitet og å være avvisende overfor journalister. Det finnes jo noen legendariske historier om klatrere som stappet tauet i ryggsekken og gikk anmarsj med ei fiskestang i handa for at folk ikke skulle skjønne at de skulle på klatretur. Jeg husker godt at lokale klatrere i Romsdal, så seint som på slutten av 1970-tallet, ikke ville snakke med journalister. En av de som brøt med denne tradisjonen var Hans Christian Doseth, som gjorde avtale med VG i forbindelse med første vinterbestigning av Trollkjerringruta i 1982. De kastet ned poser med filmer til VG-journalister! Det er helt sant! 

Likevel kan vi ikke si at Sindre Sæther er en person som fullstendig skyr offentlighetens lys. Da den samme Iver Gjelstenli og Tore Lundberg i 2014 hadde boltet en rute på Klauva i Romsdalen, en rute de kalte opp etter den allerede mye omtalte Hans Christian Doseth, skapte dette kontroverser i klatremiljøet. Mange mente boltene var unødvendige, og at navnet ikke sto i stil med rutas karakter.

Mannen som tok vinkelsliperen fatt, fjernet boltene og med det plasserte seg i sentrum for debatten? Sindre Sæther. 

– Jeg synes ikke det er riktig at man skal bolte en hel rute og så etterpå håpe at det blir godtatt, uttalte Sindre til Romsdals Budstikke i etterkant av boltefjerning, og legger til:

– Jeg ble provosert av måten det ble gjort på.

Dette er en av de få gangene jeg har funnet at Sindre har uttalt seg til media. Og det handler om politikk, snarere enn klatreprestasjoner.

– Klatremiljøet har klare retningslinjer, og dersom man stille hadde akseptert at boltene skulle stå så hadde all debatt vært overflødig. Jeg har fått noen reaksjoner på at jeg fjernet boltene - og de aller fleste har vært veldig positive, sier Sæther 

I jakten på Sindre har jeg i stor grad vært avhengig av at venner og familie rundt han vil fortelle om hvem han er, hva han har gått og hvordan han trener, ettersom han selv ikke vil snakke med oss i Klatring. De aller fleste som kjenner Sindre snakker lett og uanstrengt om han, og signaliserer at det er på plass at han får annerkjennelse, og blir omtalt på en grundigere måte.

Det er likevel ikke uproblematisk å skrive om han, når han åpenbart ikke har noe eksponeringsbehov selv. Bidrar jeg nå til å pushe prestasjoner og harde grader framfor klatreglede? Er det sånn at alt skal snakkes om, deles, løftes opp og fram, uansett? Jeg vet ikke. 

Om Sindre 

Sindre ble født i 1985 i Isfjorden i Romsdalen. Det er en liten bygd på Vestlandet, med 1300 innbyggere. Faren hans, Ole Johan Sæther, er også er stødig klatrer, og har klatret mange og lange ruter sammen med sønnen. Jeg bestemmer meg for å prøve han, jeg vet at han har holdt noen foredrag om klatreturene deres før, og håper ha vil fortelle meg litt om sønnen sin. Jeg sender en mail, og det tar ikke lang tid før han svarer, en lang og hyggelig mail med utfyllende svar på alle spørsmålene mine.

Når jeg spør om hvordan Sindre kom inn i klatresporten kan han fortelle at dette var noe de begynte med sammen da Sindre var liten. Da Sindre var åtte år var de på toppen av Romsdalshorn, sammen med onkelen til Ole Johan, som var fjellfører. Som tiåring var han på Store Venjetind. Året etter ble Store Skagastølstind besteget, og så har det utviklet seg videre derfra, forteller han.

– Han har noe av den drøyeste fysikken jeg har sett, mye av det må utvilsomt være medfødt.

– Vi klatret mye sammen, og da han var 15 år, begynte han å dra på turer på egenhånd med kamerater. Han klatret konkurranser innendørs fra ganske tidlig av, både i inn- og utland. I dette miljøet fikk han mange venner som delte den samme interessen. Han fikk også påfyll av inspirasjon til å mestre nye ting og pushe grenser. Sindre har selv valgt hvor mye han har villet klatre. Som foreldre har vi støttet som best vi kan og gitt han frihet under ansvar.

I tillegg til faren er også søsteren til Sindre en ivrig klatrer. Moren er mer glad i å gå tur, fortelle Ole Johan meg, og medgir at det sikkert kan være bekymringsfullt å ha mann og sønn i dagevis oppe i Trollveggen. Men faren legger også vekt på at Sindre tenker sikkerhet. Og det er noe som dukker opp til stadighet gjennom denne saken, alle jeg snakker med som har klatret med Sindre trekker frem nettopp dette: han forbereder seg godt og gjør researchen som kreves.  

– En av de viktigste egenskapene til en klatrer er at det tenkes sikkerhet, sier Ole Johan. 

– Selv om mye av det Sindre foretar seg virker vågalt, er det gjennomtenkt og vurdert. Jeg føler meg sikker når jeg klatrer sammen med han. Han er også flink til å gi teknikktips, beta for en rute og motivere når ruta begynner å bli hard.

Sindre begynte altså som liten sammen med faren sin. Han var relativt ung da han var med i sine første konkurranser, og dro på turer som 15-åring. Han gjorde det også bra i konkurranser. Da han var 19 år gammel i 2004, vant han han kongepokalen i NM i klatring.

– Den fysiske styrken hans er eksepsjonell

Og herfra og ut kan dessverre ikke denne artikkelen bli kronologisk lenger. Historiene om Sindre kommer fra ulike kilder, og de følger ulike spor. Hver gang jeg har snakket med noen har jeg blitt henvist videre til en annen som har en annen innfallsvinkel, noe annet å trekke fram, og det er umulig å skjønne hva som har skjedd når. Men jeg må støtte meg litt mer på Henning Wang. Han er av dem som har klatret mest med Sindre gjennom mange vintere i Spania, og vet mye om hva han har klatret av harde sportsklatreruter.

 – Chilam Balam er sannsynligvis Sindres sjette rute som er grad 9a eller hardere, sier Henning. – De andre som har gått Chilam Balam er dessuten betydelig lettere enn Sindre, og det er nok vanskelig å finne en større mental utfordring i sportsklatring.

Til sammenligning er det bare Martin Mobråten og Thilo Schröter av norske klatrere som har gått 9a før, i tillegg til Magnus Midtbø som har gått flere. Martin Mobråten har gått Jungle Speed som har vært foreslått til 8c+, og Thilo Schröter har gått Agnes Buen – en rute som ennå ikke har blitt repetert. Det bør nevnes at dette er dedikerte buldrere eller sportsklatrere.

For Sindre er hard sportsklatring bare en av flere disipliner innen klatring han driver med. Jeg vil vite mer om hva Sindre har klatret. Noen tickliste får jeg ikke, men Henning forteller:

– Han har vel førstebesteget noen 9-ere på kiler ingen vet noe om i Romsdalen og i Kristiansund. Han har også klatret noe is og miks med Henki i Romsdalen, men grader og sånn driver de ikke med, sier han. 

En annen som også kjenner Sindre er Eivind Wang – fetteren til Henning. Eivind Wang er professor i fysiologi, jobber ved NTNU i Trondheim og har blant annet jobber med et prosjekt om styrke og utholdenhet. I den forbindelse testet han fysikken til Sindre: 

– Jeg kan ikke si så mye om spesifikke verdier av hensyn til konfidensialitet, men den fysiske styrken hans er eksepsjonell. Vi har testet både styrke og utholdenhet, og det er veldig imponerende. Han har noe av den drøyeste fysikken jeg har sett, mye av det må utvilsomt være medfødt. Han trener nok en del når han er hjemme, på tur er det kun klatring som gjelder. 

Ja for hvordan har han blitt så sterk egentlig? Jeg får tips om å høre med Jomar Bekkelien, «en legende i klatremiljøet» sies det, som visstnok skal ha kjent Sindre da han bodde i Bergen. 

Jomar Bekkelien trente Sindre da han var student, det vil si: ikke trent han på den måten vi ser at folk blir trent i dag, kanskje det er mer presist å si at de var i det samme miljøet. Jomar har skrudd til konkurransene han har klatret, de har vært på de samme turene, i den samme kretsen, den gang klatring var mer en livsstil enn en fritidsaktivitet.

Jomar svarer ikke på mail. Jeg får tak telefonnummeret hans, med beskjeden «han må kontaktes på Whatsapp!». Hm. Kanskje Jomar er nok av en disse teknologiskeptikerne jeg har møtt på overraskende mange ganger i Sindres mer diffuse omgangskrets? Jeg husker Jomar vagt fra da jeg selv var mindre og konkurrerte – men det er 15 år siden nå. Det vil si, jeg husker de lange sorte dreadsene hans. Kanskje han syns det er helt idiotisk å lage en sak på Sindre, han tenker sikkert at folk bare bør få klatre i fred, og ferdig med det. Men han svarer, ikke bare det – han ringer meg opp, og når jeg ikke svarer, så ringer han igjen og er akkurat så pratsom og hyggelig som bergensere jo er. Han får meg kjapt ned på jorda igjen:

 – Sindre? nei, han er egentlig ikke en veldig talentfull klatrer. 

Hørte jeg riktig? Han fortsetter:

– Men han vil det nok. Han vil det mer enn alle oss andre. Sånn sett er han ganske lik Magnus Midtbø – som for så vidt heller ikke er et utpreget talent, legger han til – men de går den ekstra mila, de driter i alt annet. De driter i det, på ekte. Og når han klatrer så driver han ikke så mye med taktikk, temposkifte og sånne ting, han har jo bare ett gir. Uansett om det er et 8B bulder eller en 1000 meter høy fjellvegg, så klatrer han like fort. Eller, like sakte er vel mer riktig å si, legger Jomar til.

Sindre har også et hus på Åndalsnes, får jeg vite. To etasjer, med en leieboer han aldri ser noe til.

– De som har vært hjemme hos han sier at han eier en tv, en stol og ellers er det bare crashpadder og soveposer der. Kanskje en sofa han har fått av bestemoren sin. Han er ikke interessert i noe annet enn klatring.

– Vet du om han har gitt opp på noen ruter?

– Nei det tror jeg ikke, svarer Jomar. – Han er smart nok til å velge ting han kan gå. Men han var nok langt nede før han gikk Chilam Balam, han falt mange ganger rett før ankeret. Men jeg fikk ikke inntrykk av at han vurderte å la den ligge. Han skulle tilbake igjen, til tross for dårlige forhold, og våte tak.

Så avslutter han samtalen på samme måte som alle samtaler jeg har hatt med folk om Sindre: et råd om hvem jeg burde snakke med.

– Den du jo egentlig burde snakke med er jo Knut Thorbjørnsen, sier han.

Knut er faren til Kristoffer Thorbjørnsen. Han var en ung og lovende fyr, på alder med Sindre, og de to konkurrerte sammen i Norgescuper da Sindre var yngre junior. Et siste spørsmål til Jomar:

Jeg hadde ikke gjettet at Sindre var en fyr som konkurrerte? 

– Han er jo en vinnerskalle, kommer det kjapt tilbake. – Også der er han og Magnus Midtbø like: de elsker å vinne begge to. Jeg husker hvordan det var å være på tur med dem, og sitte å spille kort – de nektet å gi seg. Magnus på 14 og Sindre 17, like sta begge to.

Jeg får tak i Knut Thorbjørnsen. Han kan bekrefte at Sindre er sterk, og nevner også at det var en periode Sindre nektet å gradere ruter hardere en 8b, det vil si norsk grad 9 i Loddefjord i Bergen. Men det ryktes visstnok at det er noen skikkelig harde ruter der, kanskje nærmere grad 8c-8c+.

– Jeg snubler over flere historier. En venn av en venn har fortalt at han har sett Sindre soloere opp en 9- for å henge opp et tau, for deretter å gå ruta fem ganger på clog, før han pakket sammen og dro hjem. Kanskje er det bare rykter, hvem vet.

Martin Mobråten forteller om første gang han traff Sindre, og at han «var litt mer hardcore enn oss andre». Martin og Stian Christophersen var på klatretur til Spania, og de traff på Sindre gående langs veien, med to bæreposer.

– Han var på vei opp fra Cornudella til fots, det er en ganske lang gåtur derfra og opp til campen. Det er for så vidt en god beskrivelse av Sindre, han er generelt mer hardcore. I posene hadde han potetgull og cola. Han har vel gått over til potetgull og øl nå, men han lever ikke et liv som toppidrettsutøver hva angår kosthold i hvert fall. Egentlig litt rart at han er så sykt sterk, han surrer jo rundt i Romsdalen stort sett alene, med vintrene i Spania sammen med Henning, sier Martin.

Selv om han har mange bestigninger bak seg på blant annet Kjerag, Blåmannen i Tromsø, El Capitan i USA, han har til og med vært i Pakistan kan Finansavisen fortelle meg, – og sannsynligvis er hel del vi ikke vet om, er det i Romsdalen han har klatret mest. Han har nærmest gjort den fryktede Trollveggen, Nord-Europas høyeste stup, til sitt hjemmecrag.

Far og sønn Sæther har klatret mye sammen i Trolltindene. I tillegg til flere førstebestigninger i Semletindveggene, har de også gått Krasjnoyarsk-ruta, Norskeruta, Franskeruta, Rimmonruta, Svenskeruta, Søvngjengerruta og Arch Wall i Trollveggen i fri. Sindre har til sammen rundt elleve fribestigninger i den veggen. Ingen av dem er gradert hardere enn 8-, men det er likevel liten tvil om at rutene er harde og seriøse.

Fribestigningen av Arch Wall med faren 

I Tidsskrift for Norsk Alpinklatring fra 2010 finner jeg det eneste intervjuet jeg har sett med Sindre hvor han snakker om klatring. Det er gjort av en annen merittert klatrer, Bjarte Bø, og handler kun om Trollveggen og ruta Arch Wall. Bø intervjuer Sindre om fribestigningen av ruta, en prestasjon som førte til at Sindre ble tildelt Norsk Tindeklubs Alpinpris. Bestigningen fikk oppmerksomhet også internasjonalt. Det engelske nettstedet UK Climbing omtaler bestigningen som «sannsynligvis den mest imponerende gjort på sommerstid i norske fjell noensinne», en uttalelse også det anerkjente amerikanske tidsskriftet American Alpine Club stiller seg bak. Bø spør hva som er så spesielt med veggen, og Sindre svarer:

–  Det er den største veggen rundt her, så det er en naturlig utfordring – og alltid spennende med ting som ikke er gjort før. Og så er det mye historie forbundet med veggen.

Sindre gikk ruta sammen med faren Ole Johan og de to var tilbakeholdne med eksakt gradering. Men vi vet at det er en tidligere teknisk rute, gått av Ed Drummond og Hugh Drummond i 1972, en bestigning som tok 21 døgn, og som har blitt beskrevet som verdens vanskeligste storveggsrute for sin tid. 

Arch Wall «var mer vedvarende, kompakt og vanskeligere å sikre» enn andre ruter han hadde gått i veggen, forteller Sindre til tidsskriftet.  Mange av taulengdene var mellom grad 7 og 8, i kombinasjon med varierende forhold og steinkvalitet sier det selv at det var en svært krevende og imponerende prestasjon, hvert fall når vi kan legge til at Sindre ledet alle taulengdene. Sindre forteller at mye av grunnen til at de fikk gått den såpass kjapt og problemfritt som de gjorde var takket være gode forberedelser. De tok bilder av veggen, både med og uten snø, fra ulike vinkler, til de visste akkurat hvor ruta gikk, omtrent vanskelighetsgrad og hvilket utstyr de ville trenge.

– Jeg tror nesten jeg kunne laget en topo på forhånd med grader og alt etter det forarbeidet! forteller Sindre.

Han forteller også til at med det været og med de forholdene som er i Romsdalen er det bare et par dager i året det er aktuelt å gå en sånn rute.

God forberedelse er noe av det som går igjen når jeg forhører meg om hva som gjør Sindre til en så god klatrer som han er. En annen av landets toppklatrere i storvegger og på naturlige sikringer er Martin Olslund. Han har også klatret flere lange ruter med Sindre, og kjenner han godt som klatrer og partner.

– Det er jo kombinasjonen av stiler, og nivået det skjer på, som er så imponerende. Men ja – jeg tror noe av grunnen til at han er så god er at han er veldig dedikert og rutinert. Han setter seg godt inn i rutene før han skal gå dem, og planlegger nøye. Han flyr forbi Trollveggen med paraglider og tar film av rutene han skal klatre, han bruker telelinse fra bakken, så han har veldig god greie på hva han skal klatre før han gjør det, sier Olslund.  

Martin Olslund og Sindre Sæther er nok blant vårt aller sterkeste storveggs-team. I 2013 gikk de både Golden Gate (41 taulengder, 8+) på El Capitan i Yosemite og Tsunami 9-/9 på Kjerag.

Martin sier at Sindre er spesielt god å ha med i Romsdalen. De to har vært opp både Trollveggen og naboveggen Semletind:

– Han kjenner alle rutene, alle rissene, alle kileplasseringene. Han er solid og sterk. Han vet alltid hvilke ras som har gått, og er veldig god på research generelt. 

Trener mye alene

Jeg vil følge Romsdals-sporet litt til. Det er ikke spesielt bra steinkvalitet, de har ingen utpreget god treningsvegg. Hvordan kan han ha blitt så sterk der? Hvordan trener han? Jeg prøver Bjarte Bø igjen, han kjenner Sindre fra jobb, klatring, Romsdal Fjellredningsgruppe og til og med et lite intervju. 

– Han må nok ha anlegg for å bli sterk, også har han nok alltid vært veldig treningsvillig og motivert. De mentale egenskapene er eksepsjonelle både for å klatre vanskelige ting i fjellet og det å gi seg i kast med prosjekter de fleste ville ha for stor respekt for. Romsdal er nok ikke det beste stedet hvis du skal klatre på det nivået han gjør, men det ser ut til at han får til å holde motivasjonen oppe likevel. Steinkvaliteten er nok bedre andre steder, men det er jo litt å ta av i området her. Det er en god del sportsklatring og buldring i området og alt er veldig lett tilgjengelig, sier Bø.

Jeg får også vite at han trener mye alene, ofte på clog eller på egne buldresirkler, på campusbrettet i garasjen, eller sammen med faren sin.

– Normalt trener han 5-6 dager i uka, sier faren.

Sindres nøkternhet har noe demonstrativt over seg. Det er uvant med en så god klatrer som ikke er opptatt av å sette presise grader på alt han går i en klatreverden som i stadig større grad handler om å markedsføre seg selv, om sponsorer og likes. Kanskje han bare liker å klatre. Hvem vet.