Martine Limstrand hopper ut av bilen, som har kjørt henne fra huset hun nettopp har kjøpt i Henningsvær og ut til landmerket og Lofotens store trekkplaster: Presten, som ligger og velter seg dovent i ettermiddagssola.
Hun har på shorts og solbriller, og en klatresekk hun ikke aner hva inneholder, men forsikrer meg om det sikkert er alt vi trenger oppi der. Hun har ikke pakket ut siden sist hun var ute og klatra, som sikkert var i går.
– Jeg er bare så sinnsykt gira om dagen, forteller hun meg. – Jeg har heldigvis fått klatra litt i det siste.
På to dager gikk hun prosjektet sitt på et nytt felt de har funnet, de lokale Lofot-klatrerne, en båttur ut i havet et sted.
Ny FA, 8+ på kiler, sikkert hardeste First Ascent av en dame på egne sikringer som er gjort her i landet.
Dagen etter perset hun med en 8A+ bulder, Sunshine på Stem Bastensen-steinen rett borti svingen for der vi møtes. Helt alene, dro ut med padden, prøvde og prøvde helt til det gikk.
– Nå er jeg redd for at jeg ikke får spist perseis på en stund, sier hun og traver lommekjent oppover til Presten.
Vi skal gå Vestpillaren (grad 6), den mest klassiske ruta her i Lofoten. Hun kan alle taulengdene utenat og legger i vei, jeg knyter meg inn og følger på.
SOLNEDGANG PÅ PRESTEN: Martine i en fantastisk solnedgang på Presten.
Tre timer senere er vi på toppen, det er like lyst, men klokka er nesten ti på kvelden.
På veien har vi møtt på Jon Egil, sist jeg traff han var på en hengende standplass på Kjerag, «standplassvenner» konkluderer vi, og er enige om at Vestpillaren er helt på høyde med Yosemite, der vi også møttes en gang, en annen vår.
VAKRE LINJER: Presten er en klassiker i Lofoten.
Veien ned fra Presten går via en sti, som først snirkler seg oppover, litt klyving over noen store steiner. Sola varmer fortsatt, det er som om det skulle vært midt på dagen. Jeg venner meg aldri til midnattssola, og heller ikke den utsikten.
Fjellene er lyseblå og forsvinner inn i evigheten, i en dis, og vannet er turkist. Martine må også stoppe og trekke pusten og se på det glitrende vannet, og himmelen som har fått et skjær av rosa i seg.
TOPPEN: Paula skuer utover Lofoten under midnattssola.
Hun er mer gira på klatring enn noensinne, forteller hun meg. Men også hun kan bli mett. Hun forteller om i fjor sommer, etter å ha klatret hver eneste dag, ble det bare for mye, hun måtte ha en pause, og klatret ikke på mange uker.
Martine har bursdag om noen dager, da blir hun 24, og sier at nå har hun ikke lyst til å bli eldre:
– Jeg skulle ønske jeg bare kunne være 23 for alltid sier hun.
Jeg mumler misfornøyd ned i stien, hun skal være fornøyd med å være under 30 tenker jeg. Stien vi gikk på har blitt mindre eksponert, men brattere, vi har begynt på nedstigningen. Vi møter likevel folk på vei opp, klokka gjelder ikke her oppe i nord.
Hun skal skrive masteroppgave når høsten kommer. Bacheloren i sosiologi handlet om hvordan kvinner er representert i klatresporten, og selv om det kan virke som vi begynner å nærme oss kan hun fortelle meg at det er et stykke igjen:
– Selv om det kan se ut som vi har en ganske lik fordeling om man tar en tur inn på et klatresenter en ettermiddag, eller ser på representasjonen i Norges Klatreforbund, er det ikke sånn. Både i de alpine redningsgruppene og i Norsk Tindeklub er kvinner kraftig underrepresentert, og hvorfor må det være sånn? spør hun, og jeg har ikke noe svar.
– Særlig når det er familie og barn inne i bildet. Ta foreldrene mine for eksempel: begge er ivrige og erfarne klatrere, men før vi flyttet til Lofoten og barna ble store, så var det bare pappa som var med i en redningsgruppe. Når jeg spør hvorfor, får jeg det samme svaret som jeg alltid får – det var bare det som var mest naturlig.
Martine trekker pusten, og jeg prøver å henge på. Jeg glemte å ta på ordentlige sko, så jeg har bare noen sandaler som fungerer sånn passe i den bratte jord-stien vi snirkler oss nedover på.
– Masteren da, hva handler den om?
– Om spiseforstyrrelser i klatresporten, og hvordan oppfølgingen er. Både for toppidrettsutøverne, men også amatører. Det er jo det vi er, de aller fleste av oss. Jeg hører folk som snakker om å slanke seg for å gå en 7+ liksom, det er ikke bare for konkurranseklatrerne at det der er et tema.
Hun forteller at hun har fått midler til å forske på temaet og bidra til et bokprosjekt. Hun vil gjøre dybdeintervjuer, og håper klatre-Norge snart er modent nok til å snakke om også denne delen av sporten vår.
Vi begynner å prate om Magnus og Tina, som har vært åpne om sine utfordringer.
Martine forteller at også hun har kjent på det, men det er vanskelig å snakke om det, smitter det over på andre? Hvis man vil være et sunt forbilde, hva er beste måten å forholde seg til egne problemer på?
Vi snakker om den nyeste filmen som har kommet om emnet, «Light», og om inspirerende damer på Instagram. Beth Rodden som tar bilde av en myk mage i sports-bh, det tør ikke jeg sier jeg.
Martine kan snakke evigheter om dette. Om holdninger og kultur i miljøet, om konkurranseklatring og hvorfor hun sluttet med det.
Hun var virkelig god i konkurranser, men begynte med trad-klatring, og nå drømmer hun om Yosemite, Trollveggen og Blåmann.
Hun har evig med planer, kanskje det hadde vært gøy å prøve å runde Presten?
Vi kommer endelig ned den bratte stien, jeg er lei av å skli rundt i sandaler, men rolig inni meg, for Presten er virkelig på høyde med Yosemite.
Sola skinner skrått inn på oss, vi kommer bort til bilen og jeg kjører Martine hjem til huset hennes i Henningsvær, et stort grått trehus med hage rundt, som ligger ytterst ut mot havgapet og speider ut på Vestfjorden.
– Vil du ha med deg litt kveite, spør hun.
– Kjæresten min driver med fridykking, og fikk en på 40 kilo i går, vi må jo spise den mens den er fersk.
