Ole var utdannet bedriftsøkonom og arbeidet i ungdomsårene hos sin far, Daniel Enersens importfirma. Men det var en annen interesse han fikk i arv fra sin far som skulle bli viktigere for ham: fjellklatringen. Ole Daniel startet å klatre på Kolsås da han var 7-8 år gammel, engang tidlig i 1950-årene. Han var ofte på Kolsås sammen med sin far, som selv var en ivrig klatrer, medlem av Norsk Tindeklub og kasserer i klubbens styre over en årrekke. På Kolsås traff Ole Daniel to år yngre Hasse Eriksen og de to hang etter hvert sammen som erteris; så du den ene så var ikke den andre langt unna!
Les også
Det var så vidt slutt på å klatre med hampetau da Trollveggen ble besteget første gang for 50 år siden. Ole Daniel Enersen (72) mener den største prestasjonen var at de våget.
I de første årene ble det nok ikke så veldig mye klatring, men de to satte i alle fall fyr på Gårdsplassen en vårdag, da de lekte seg med et forstørrelsesglass. Gårdsplassen var den gang dekket av en gressmatte som var knusktørr etter vinteren. Brannen døde ut av seg selv, men jordlaget og det brente gresset måtte de etterpå koste ned fra hylla – og dermed ble hylla seende ut slik den er i dag.
Den første klatringen de to gjorde på Kolsås var en travers via ruten Eselbroen – som ikke er med i dagens fører - over Storesvaet og bort til et lite furutre, som den gang, trosset tyngdekraften og klorte seg fast til en liten hylle i nedre del av Stueveggen. Fra det tynne furutreet firte de seg ned til bakken, Ole var da 10 år gammel.
Senere ble det lange klatreturer i Jotunheimen og i Romsdalfjellene. I Øvre Sydstup på Kolsåstoppen ledet de flesteparten av rutene som den gang eksisterte, og klatret også mye i Østveggen og i det nedre stupet. Sommeren 1961 klatret Ole Daniel (18 år) og Hasse (16 år), Vestrenna på Stigbotnhornet ved Trollstigen, 8-9 taulengder med jevn klatring på femmertallet. Det var en førstebestigning Ole Daniel senere var meget stolt av! To år senere tok de seg opp Sydveggen på Storen og året etter Vesteggen på Store Vengetind.
Sist i mai 1965 dro Ole Daniel til Romsdalen sammen med Bjørn Halvorsen, Odd Eliassen og Jon Teigland og klatret en ny rute i vestveggen på Romsdalshorn – Vestveggen, 65-ruta. Ruta var bratt og krevende og står i grad seks. De klatret med stive støvler og brystseler og sikringene var forskjellige slags bankebolter; kamkiler, kiler svasko og sitteseler var ennå ikke oppfunnet.
Fra toppen av Romsdalshorn er det fantastisk utsikt mot Trollveggen. Siden de klatret ruta sist i mai lå det fortsatt godt med snø på hyller og i renneformasjoner i Trollveggen. De synes ikke veggen så umulig ut, det var linjer i veggen og store hyller hvor det var mulig å bivuakkere.
Tilbake i Oslo fortsatte de som før med jevnlige turer ut på Kolsåstoppen. På en av disse kolsåsturene traff de norsk-amerikaneren Leif Norman Patterson. Han var midt i tredveårene, Ole Daniel var 22 år denne sommeren, mens Odd og Jon var 21 år gamle. Patterson fortalte de tre at han hadde kommet til Norge for å klatre Trollveggen, men at makkeren hadde fått kalde føtter. De tre ungguttene ble selvfølgelig svært interessert og det endte med at de alle fire reiste med toget til Romsdalen for å klatre Trollveggen – og resten er en del av norsk klatrehistorie.
Trollveggen denne sommeren og de to klatrelagene, som klatret samtidig opp veggen var en godbit for både lokal- og riksavisene, NRK var der og filmet klatringen, først nede fra dalen og senere fra toppen av Trollveggen. Raumabanen kjørte i sakte fart ned dalen og turistene hang ut av vinduene og prøvde å få øye på klatrerne oppe i veggen. På østsiden av Rauma langs veien til Åndalsnes stod folk på bussholdeplasser og i innkjøringslommer og alle som en kikket de opp mot veggen. Avisene fremhevet kappløpet mellom det norske og britiske klatrelaget og selvfølgelig hvem av lagene som ville nå toppen først, men blant klatrerne var det ikke noe kappløp. De besøkte hverandre i teltleirene, hjalp hverandre med bæring av utstyr, hadde felles måltider og i årene etter Trollveggen - og helt frem til våre dager – har de holdt kontakten vedlike.
Ole Daniel sa det slik i boken Norsk Fjellsport gjennom 200 år - Norsk Tindeklub (2008) :
– Jeg tror mye av vår styrke lå i det at vi hadde et så avslappet forhold til oppgaven vi gikk løs på. Gikk det ikke skulle vi alltids komme trygt ned. For Odd Eliassen, Leif Norman Patterson, Jon Teigland og meg var de tre ukene i Trollveggen først og fremst en fantastisk hyggelig sommerferie».
I 1967 tok Ole Daniel med seg familien til Hemsedal, og startet der opp Norsk Høgfjellsskole sammen med Nils Faarlund. Samme år fikk han – som en av de siste- godkjenning som patentfører fra Turistforeningen. Ordningen hadde vært virksom siden 1890, men engang omkring 1970 ble den avviklet. I Oles tilfelle var det nok ikke vanskelig å avgjøre om kvalifikasjonene var i orden – alle hadde jo hørt om Trollveggen.
Før Ole Daniel og Nils kunne starte opp med kursing og opplæring måtte de melde seg ut av Norsk Tindeklub, klubbens amatørparagraf satte som krav at medlemmene ikke kunne ha inntekter fra opplæring, kurs og føringsturer. Som personer var Ole Daniel og Nils nokså forskjellige, men de utfylte hverandre godt : Nils sto for alvoret og bedriftens filosofiske forankring, mens Ole Daniels ansvar var å holde humøret oppe blant deltagerne.
I 1972 vendte Ole Daniel og familien tilbake til Oslo og Ole Daniel livnærte seg i årene etter som journalist - og fotograf- for tidsskrifter innen byggebransjen. Han var også ansatt i Vi Menn og hadde da hovedansvar for stoff om friluftsliv. I tillegg hadde han kortere oppdrag som reiseguide for turister på reiser til flere land i Afrika.
Klatringen holdt han vedlike, men det var selvfølgelig begrenset hvor mye tid han kunne sette av til klatringen, ved siden av arbeid og familieliv. Tidlig på 1990-tallet startet Ole Daniel å klatre sammen med unge Øystein Krydsby Johnsen (født i 1980, aldersforskjellen var med andre ord 37 år). De klatret mye sammen på Kolsås, i starten var nok læreren Ole Daniel, som ga Øystein verdifulle tips om teknikk og metoder.
Jeg traff på de to på Øvre Sydstup en flott sommerdag engang midt på nittitallet. Jeg stod oppe på den store hylla over Stueveggen og hørte klirring av karabiner og pesing fra noen som var på vei opp til hylla. Ole Daniel entret kort etter inn på hylla, han hadde ledet opp Stueveggen og nede på bakken stod Øystein og sikret ham. Vi var imponert, han var jo stor og tung og klatringen er langt fra enkel, pluss at det er vanskelig å få inn bombe sikringer. Han dro inn all slakken, festet taubremsen på tauet, ropte ned til Øystein og satte seg så ned for å sikre - uten selvforankring. Vi gjorde ham forsiktig oppmerksom på det og da svarte han at det kunne da umulig være nødvendig: Øystein var en lettvekter og at han skulle falle på en 5+ rute var helt utenkelig. Men kort etter koblet han seg likevel inn på vår standplass, men det var antagelig mest av hensyn til oss!
Sommeren 1996 reiste Ole Daniel og Øystein til Romsdalen. Ole Daniel var 53 år gammel denne sommeren, mens Øystein var 16 år. De klatrer først Sydpilaren på Mongegygra og noen dager senere får Ole Daniel et gjensyn med Trollveggen, da de to klatrer Rimmonruta. Jeg vet ikke hvor mange andre 53 –åringer som har klatret Trollveggen, men de kan trolig telles på en hånd. Det er, så vidt jeg kjenner til, heller ikke mange 16-åringer som har klatret Trollveggen og Sydpilaren og ledet alle taulengdene!
På slutten av 1990-årene utvikler Ole Daniel et nettbasert oppslagsverk for medisinske eponymer (sykdommer som har sitt navn etter personen som har oppdaget eller definert lidelsen). Dette var tidlig på 2000-tallet verdens mest omfattende oppslagsverk på området, fritt tilgjengelig på nettet for alle som var interessert. Penger i Ole Daniels kasse brakte dette ikke, men i alle fall interessant kontakt med mennesker fra hele verden som delte hans interesse,.
Arbeidet med sykdommene med menneskenavn brakte ham over til et nytt «oppdrag»: En flora av medisinske tidsskrifter som utkom en periode, gikk inn, eller ble slått sammen med et annet. Dette Sysifos opprydningsarbeidet gav Ole Daniel seg i kast med fra 2005, og la også her ned en formidabel gratisinnsats til glede for mennesker som driver med medisinsk forskning.
Våre tanker går til Oles familie; barn, barnebarn, og til Helene.
