Slik banet Leif Norman Patterson vei for Trollveggens førstebestigning

«Som hans norske matematikervenn Karl Egil Aubert sa det, så var Leifs profesjonelle karriere som matematiker og universitetslærer underordnet hans altoppslukende interesse for fjell»

Tyve år før klatreturen opp Trollveggen,  fredssommeren 1945, var Leif Norman på busstur i Sør-Norge sammen med en tante. På denne bussturen fikk han for første gang se Romsdalen og Trollveggen.

«The high valley narrowed, the clear slow stream became a whitish torrent. Blue grey gneiss, polished rock began building massive walls, forcing out all human activity. The late afternoon sky darkened, if we stopped the sinister roar of avalanching waters filled the ear. Whatever grass, birch and alder could scratch a hold fought desperately for life. I was wildly excited. Above the stone walls, by now sheer vertical cliffs, I had glimpsed saw tooth shapes, crooked fingerlike pinnacles, serene snow patched pyramids. This seemed like a fairy tale come true, a visit to the castles of castles, a world of hidden secrets. By sheer luck I had happened into Romsdalen, the Yosemite of Norway – but only in a bus.»

Synet av Romsdalen og den enorme Trollveggen gjorde et mektig inntrykk og festet seg sterkt i et ungt, mottakelig sinn. Tyve år senere, på forsommeren 1965 kom Leif Norman Patterson sammen med sin hustru, Marijke og den nyfødte sønnen Tor Ørn, på besøk til sine foreldre i Oslo.

Leifs plan var å kombinere familiebesøket med en bestigning av Trollveggen. Han hadde med det i tankene pakket med seg et rikholdig utvalg av flunkende nytt klatreutstyr, men de han hadde avtalt å klatre med ble forhindret. Under en tur på Kolsås traff Leif Norman imidlertid på de tre unge norske klatrerne, Ole Daniel Enersen, Odd Eliassen og Jon Teigland. 

I slutten av mai samme år hadde de tre førstebesteget Vestveggen på Romsdalshorn, i følge med nestoren Bjørn Halvorsen. Utsikten til Trollveggen på den andre siden av dalen skapte spekulasjoner og planer. Arne Randers Heen hadde bedømt Trollveggen som umulig, men de tre ungguttene synes de så mulige linjer.

I løpet av noen timers klatring i Kolsås-stupene fortalte Leif om sine Trollvegg-planer og de fire ble enige om å forsøke en bestigning. Leif Normans opprinnelige planer om familieturer til Numedal og Telemark ble utsatt på ubestemt tid og 1. juli gikk han ombord på Raumaekspressen med endestasjon Åndalsnes. Familien ble igjen i Oslo og fulgte spent med på de etterhvert fyldige nyhetssendingene fra Trollveggen.

Leif Norman Patterson var den mest erfarne i firemannslaget. I 1965 hadde han nærmere ti år med klatreturer på baken og var i USA særlig kjent for sine mange krevende vinterklatreturer. I tillegg hadde han med mye nyutviklet utstyr; hardmetallbolter, flere hundre meter prima tauverk og jumar-tauklemmer som skulle bli uunnværlig i veggen. Det er nok ingen overdrivelse å si at uten Leif Norman Pattersons initiativ, så ville det i dag ikke vært noen Norskerute i Trollveggen, og det britiske klatrelaget ville hatt hele æren for førstebestigningen av Nord-Europas høyeste og bratteste fjellvegg.

Leif Norman Patterson studerte matematikk og ble i en alder av 31 år professor ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston. Han underviste i USA, men var også gjesteprofessor i Uganda i 1967/69, og gjorde under det oppholdet nye bestigninger på blant annet Ruwenzori. Han var også gjesteprofessor i Tromsø vinteren 1973, da han klatret en del sammen med Ben Johnsen og Ulf Prytz. Leif slo seg imidlertid ikke til ro i hverken Tromsø eller Afrika, men kjøpte seg et ensomt liggende sted inne i villmarka i kanadiske Rocky Mountains, hvor de ganske ofte hadde grizzlybjørner på besøk på tunet.

Som hans norske matematikervenn Karl Egil Aubert skrev i et minneord i Dagbladet den 29 desember 1976, så var Leifs profesjonelle karriere som matematiker og universitetslærer underordnet hans altoppslukende interesse for fjell: «Kunne han ikke få en jobb ved et universitet i nærheten av fjell, var han lite interessert. Det var dette som gjorde at vi så lett fikk hans tilslag om å komme som gjesteprofessor i matematikk til Universitetet i Tromsø i 1973. For oss som fikk den glede å følge ham på en rekke turer i Lyngen – til Lakselvtind, Piggtind, Lenangstind og Piekkivarri vil disse minnene bli stående blant våre fineste.»

Etter Trollvegg-bestigningen gjorde Leif mange krevende førstebestigninger i Sør-og Nord-Amerika og begynte tidlig å overføre sine storveggdrømmer til Himalaya. En plan var å forsøke seg på verdens høyeste stup på Nanga Parbat (1969) sammen med blant andre Odd Eliassen og Jon Teigland, men området ble avstengt på grunn av konflikten med nabolandet Kina. Etter en ide fra Jimmy Roberts, nestlederen på flere ekspedisjoner til Everest (inkludert britenes førstebestigning), fulgte Leif opp Roberts forslag og tok initiativ til å forsøke en ny rute på Everest.

Dette ledet opp til en internasjonal ekspedisjon i 1971 som skulle forsøke to nye ruter; en i Sydstupet og en langs Vesteggen. Leif skulle være en av klatrelederne og inviterte Odd Eliassen og Jon Teigland til å være med. Som treningstur før Everest dro Leif, Odd og Jon med to kamerater til Peru i 1970 og gjorde en ny rute og den første traversen av Huagoruncho (5800 moh). Leif trakk seg imidlertid kort tid etter fra Everest-ekspedisjonen, da det oppsto uenighet om en av hans andre kamerater skulle få være med til Everest.

Odd og Jon ble med likevel, men ekspedisjonen måtte avbryte på grunn av ekstremt vær, en dødsulykke og ressursmangel. For Jon Teigland og Odd Eliassen var imidlertid Leif Norman Patterson «døråpneren» inn til det internasjonale klatremiljøet.

Leif konsentrerte seg i stedet om store bestigninger i Nord-Amerika, med blant annet en ny rute i Sydveggen på Mt McKinley i 1972 som ble gjennomført i alpin stil. McKinley-gjengen bestemte seg deretter for å forsøke en ny rute på K2 også i «forenklet alpin stil», dvs ikke som noen stor-ekspedisjon med hundrevis av lokale bærere, som den gang var det vanlige.

Leif ble derfor en naturlig deltaker på den amerikanske 1975-ekspedisjonen til K2, ledet av Jim Whittaker. Denne turen og de interne sosiale motsetningene er godt beskrevet i en av klatrelitteraturens klassikere; «In the Throne Room of the Mountain Gods» av Galen Rowell (1977). Boken var på vei til trykkeriet omtrent samtidig som Leifs dødsfall ble kjent, men Rowell rakk å skrive en siste hilsen til Leif foran i boken: «In memory of Leif-Norman Patterson, the best of us, who died in an avalanche in his home mountains just as this book was going to press». 

Ekspedisjonen nådde ikke toppen og gikk etterhvert i oppløsning på grunn av rivalisering og krangler. I Leifs dagbok 16. juni noterte han: «This is such a messed up trip: my own sickness would mean little in a good team of first-rate friends. But the team is an unhappy one. It is nearly split apart from inner tensions. It is my lot to help pull together, unify, and without sufficient health I cannot succeed in that».

Leif var med på det siste fremstøtet mot toppen hvor de nådde 22 000 fot (ca 7300 moh). Rowells bok var en av de første «ærlige» bøkene om ekspedisjoner til Himalaya. Rowell la ikke skjul på noe, men brettet ut alle konflikter og personlige motsetninger i detalj. Leifs omgjengelige vesen og store sosiale evner på klatreturer er nok forklaringen til at Galen Rowell tilegner boka si om K2-ekspedisjonen til Leifs minne.

Leif Norman døde 12. desember 1976, bare 42 år gammel. Han omkom, trolig i en fallulykke, eller i et snøras under et forsøk på å bestige Chancellor Peak i Canadian Rockies. Leifs 12 år gamle sønn, Tor Ørn, og en kamerat av sønnen omkom også i ulykken. I nekrologen i American Alpine Journal året etter skrev Alex Bertulis. «Leif’s many friends will remember him as the hard man of the mountains, but the soft man at heart. He was always ready to assume somebody else’s burden or cover a weakness with a compliment.»