En klippe i livet

– Kan jeg få varme hendene mine inne i genseren din, Martin?

– Det kan du bare drite i. Sånn passiv oppvarming er helt bortkastet, svarer ektemannen.

Maria klatrer i Sella.

Martin varmer opp med en 6b.

Maria smiler litt oppgitt før hun går løs på det tufabekledde overhenget. Martin har noen syrlige kommentarer som hun svarer uanstrengt på før hun leker seg opp resten av de 30 meterne med oransje kalkstein i stillhet.

Hvordan er det egentlig å være gift med en som er like fanatisk opptatt av klatring som en selv? Er det bare fordeler eller kan det bli usunn kniving og utmattende monotone samtaler? 

Buldrebryllup

De to ble kjent da Martin trente Maria og andre talenter på innendørs klatrevegger i Trondheim. Siden har de vært knyttet til hverandre via 9,8 millimeters tau og spottet hverandre på harde matter i skogen. Bryllupet fant sted i 2018 på Stokkøya, en kort kjøretur fra buldrefeltet Harbak på Fosen i Trøndelag. Naturlig nok var en stor del av gjestene klatrere.

– Det ble en del buldring i forbindelse med bryllupet ettersom vi likevel var på den siden av fjorden, sier Maria.

– Så det ble kombinert bryllup og bryllupsreise da?

– Nei, bryllupsreisen gikk til Rocklands i Sør-Afrika. 

Det afrikanske buldrelandet var ikke et nytt reisemål for noen av dem. Martin har nå vært i Sør-Afrika tolv ganger og Maria sju. 

Sammen har de dessuten klatret i USA, Tyskland, Frankrike, Spania, Sveits Italia, Slovenia og Hellas. De drar gjerne tilbake flere ganger til samme sted. I USA har de besøkt en haug med klassiske steder som Bishop, Hueco Tanks, Red River Gorge og Red Rocks.

Les også

Verdens beste buldring

Vi har tatt mål av oss å kåre de beste buldrestedene på kloden. Vinneren ligger heldigvis under en tusenlapp fra hjemlandet.

Likevel blir de ikke blaserte når de kommer til et nytt sted. Som Píñar, en bratt klippe som ligger under ruinene av et maurerslott fra 1400-tallet.

– For et sykt fett crag. Nå er jeg skikkelig gira altså, roper Martin med lange og slepne Asker-vokaler, før han med sekk og tau småjogger mellom mandeltrærne opp mot den fristende veggen.

Her varmer de to opp på en 6b+ før Martin sighter en 7c, som Maria går i andre. Martin onsighter dessuten en kort og bratt 8a.

Martin klatrer en 8b i Cogollos.

Maria på en 7c i Pinar.

Maria Davies Sandbu.

Mindre klatring – mer gira

Maria er lege på ortopedisk avdeling på St. Olavs hospital, der hun har jobbet de siste to årene.

– Jeg får klatret mye mindre nå enn da jeg fortsatt var student. Det siste året på studiet var jeg faktisk i mitt livs form. Tanken var å ta et friår etter et halvår med jobbing. Vi startet i Spania, men så kom koronapandemien og da var det bare å komme seg hjem til Norge. Der tilbragte vi tre måneder i Flatanger og fikk klatret masse, sier Maria, som gikk 8c i den nordtrønderske hula både sommeren 2019 og i 2020.

Da var det ti år siden hun gikk den graden forrige gang. Mellom 2012 og 2013 tok hun også et friår for å klatre med Martin i USA og Europa.

– Så jeg har jo prøvd dette med å bare klatre i lange perioder, men det er fint å gjøre noe annet ved siden av så man får litt andre input, sier 32-åringen.

– Pluss at det er kulere å dra på klatretur når man har sett frem til det. Jeg er litt fascinert av de som orker å bare klatre og være på tur hele tiden. Klatring er jo fett, men det er en hobby som det er fint å glede seg til å holde på med, innskyter Martin. 

Martin er utdannet sivilingeniør, men i 2016 bestemte han seg for å i stedet bruke tiden sin på klatrerelatert aktivitet for å tjene til livets opphold. De siste årene har han laget rutene til de fleste nasjonale mesterskap i klatring og buldring, foruten til en rekke regionale konkurranser. 

En stor del av arbeidstiden går med til tilsyn av klatrevegger. Da sjekker han at veggene er bygget etter europeisk standard, og at slynger, bolter og paneler er i god og sikker stand. Martin har også en 40 prosent stilling for VPG der han bidrar med salg og markedsføring av klatregrep.

– Rutesetting er en fysisk slitsom jobb. Jeg prøver å gjøre mindre av det, for jeg blir helt knust. Det kan bli 30-40 ruter som skal skrus i løpet av fire dager med mye testing og tunge løft. Det er artig, men ikke spesielt kompatibelt med å trene bra.

Han er for tiden opptatt med skrive bok om to andre lidenskaper han har: fridykking og undervannsjakt. Medforfatter er Arild Overvik, og dette blir Martins tredje bokprosjekt etter suksessen med «Klatrebibelen» og «Klatrebibelen – praktiske øvelser», som han skrev med Stian Christophersen. 

Maria buldrer og Martin spotter i Bishop, USA.

Martin på en 8a i Pinar.

Kjipt kattebitt

– Hva prater dere om hjemme?

– Det blir egentlig ikke så veldig mye klatreprat, egentlig. Det blir en del prat om jobb, men kanskje mer om min enn om Marias. Hun har jo en jobb jeg forstår mindre av enn hun gjør av min. Jeg jobber jo også mye med folk som vi begge kjenner, sier Martin.

– Dessuten er det litt begrenset hva jeg faktisk kan fortelle fra jobben min med tanke på taushetsplikt, legger Maria til.

Martin innrømmer at han kan bli lei av klatring i lengre perioder. Da katta hans beit ham for noen år siden og han fikk infeksjon i fingeren måtte han operere to ganger. Etterpå fulgte ett og et halvt år der klatring var preget av store smerter.

– Da hadde jeg det ikke gøy i det hele tatt med klatringen. Det gikk ikke an å ta i uten at det ble vondt. Men strengt tatt hadde jeg vært litt lei noen år før skaden også. Jeg klatret mer av vane og fordi alle rundt meg gjorde det. Da hadde det over lang tid vært veldig mye prestasjonsorientert klatring, og jeg savnet kanskje dette med å bare kunne dra på cragget og klatre uten å måtte prestere hele tiden. Det var ikke noe ytre press, men mer noe jeg la på meg selv. Nå kan jeg også bli lei, hvis jeg har jobbet mye, for eksempel om jeg har skrudd en uke i strekk, sier Martin.

– Hva med deg, Maria, blir du lei av klatring innimellom?

– Akkurat nå føler jeg at jeg ikke får klatret så mye som jeg har lyst til, så nå er jeg veldig gira. Men når høsten kommer og det stort sett blir innendørstrening, så kan jeg bli ganske lei av plastikk.  Det hjelper at det er to nye senter og veldig bra tauklatring inne i Trondheim nå.

– Og så har vi bygd vegg hjemme, noe som var en julegave til Maria, smiler Martin. 

Martin buldrer i Bishop.

Maria helt på kanten i Pinar.

Pros & cons med klatreektefelle

– Hvilke fordeler og hvilke ulemper er det med å være gift med en klatrer når du klatrer selv?

– Jeg tror egentlig at det er bare positivt. Vi trener lite sammen, men har alltid en å dra på tur og diskutere beta med. Vi girer også hverandre ganske bra opp når vi klatrer ute. Jeg får kjeft om jeg ikke tar i, sier Maria.

– Ja, jeg gidder jo ikke å flytte rundt på pads for deg om du ikke gir alt, utfyller Martin.

Han tror også det først og fremst er bra de deler lidenskapen for stein og vegger.

– Når vi skal på ferie så blir det liksom ikke et diskusjonstema om vi skal klatre eller ikke. Dessuten har vi jo lyst til å få barn en gang, og da er det fint at vi begge er gira på det samme. Da er det lettere å legge ting til rette for å fortsatt kunne gjøre det vi har lyst til. Samtidig er det kjekt å ha våre egne ting ved siden av også. Det er litt ålreit at du ikke fridykker, sier han og ser på Maria.

– Og at vi trener med hver våre folk på senteret, repliserer hun.

– Kan forholdet deres bli konkurransepreget?

– Det kan være litt irriterende hvis jeg har et buldreprosjekt, og så kommer Martin og går flyttende uten å bruke beina. Men jeg vet jo at han er sterkere enn meg, så det er for så vidt greit. 

Martin minner om at det går begge veier. 

– Du gikk Nordic Flower (8c i Flatanger, journ.anm.) før meg. Jeg tror faktisk at om du ikke hadde gått den, så ville ikke jeg ha fått den til heller.