– Norskeruta på Trango har et mytisk skjær for mange norske klatrere og fjellinteresserte. Hva tenker du om at turen har betydd så mye for så mange?
– Jeg var selv sterkt inspirert av andres klatreprestasjoner som ung (og blir fortsatt det). Derfor tillater jeg meg å tenke at det er fint at Norskeruta på Trango, men også Norskeruta på Trango Pulpit i 1999 og flere andre norske ekspedisjoner og klatreprestasjoner, har inspirert andre og yngre klatrere enn meg selv. Man blir kanskje mest inspirert til egne handlinger av mennesker og ytelser som er nær en selv i tid og rom, mens prestasjoner som er gjort i gamle dager og gjerne på en hvit flekk av kartet med tiden kan anta mer mytiske dimensjoner. Det at Trango-ekspedisjonen har blitt en sånn myte er jeg litt ambivalent til. Kanskje fordi det er vanskelig å se noe mytisk ved seg selv og egne prestasjoner, men mest fordi jeg tenker at vi var heldige ved å være på rett sted på rett tid.
– Vi var gode og erfarne klatrere, og Hans Christian var fremragende, men det var mange andre klatrere i andre land som kunne gått denne ruta før oss. Den kunne like gjerne blitt gått ti år tidligere – for eksempel ble østveggen på Uli Biaho klatret i 1979.
– Doseth var pådriver for ekspedisjonen?
– Å ja. Han var helt klart hovedkraften. Han hadde erfaring fra Trollveggen om vinteren og ekspedisjonen til Thalay Sagar i 1983 og var motivert for større ting. Han var først inne på (den fremdeles ugåtte) Nordryggen på Latok I. Trango ble også diskutert (på grunnlag av ett enkelt foto). Vi hadde begge klatret storvegger i Yosemite, og jeg var klart mer for «trygg» granitt på Trango enn «farlig» snø og is på Latok – som allerede den gang hadde avvist en mengde forsøk av gode klatrere fra mange land. Finn og Stein kom inn i bildet litt senere. De var kompetente og erfarne, og jeg tror Hans Christian hadde større klatreerfaring med dem.
– Med tanke på hva dere visste om Trango på forhånd, planla dere tur over evne? Ifølge boka til Aasheim visste dere ikke engang hvor veggen lå?
– Vi hadde ikke noe godt kart, og trodde vi skulle opp Trangobreen vest for massivet. Så viste det seg at veggen lå mot Dungebreen i øst. Vi hadde bare et gammelt foto av veggen, fra Mountain Magazine. Heldigvis møtte vi Reinhold Messner på vei inn Baltorobreen, og han satte oss på rett spor. Vi hadde nok oppdaget det selv, men det hadde kostet oss noen dager. Med tanke på klatringen var vi godt forberedt, vi hadde storveggskompetanse på klippe, snø og is. Norskeruta på Trango er lang og vanskelig, om ikke like vedvarende vanskelig rent teknisk som ruter vi tidligere hadde klatret på El Capitan i Yosemite. I tillegg har Trango snø og is og ligger noen tusen meter høyere. Vi anvendte det vi allerede kunne, bare lenger ut i ødemarken og høyere opp. Høyden var en utfordring. Vi hadde nedbør nesten hver dag og klatret mye vått fjell. Små kutt og sår på hendene grodde svært langsomt.
– Hvordan vil du karakterisere ruta med tanke på taktikk og etikk? Dere brukte for eksempel svært få borebolter.
– Jeg mener å huske at vi brukte noen få bolter i bunnpilaren bare til å henge opp portaledgene. I toppveggen måtte vi bore oss fra et rissystem til et annet. Men vi valgte ikke en spesielt restriktiv stil. Vi minimaliserte bruken av bolter fordi det var slitsomt å borre med håndbor. Vi kunne heller ikke ha med oss altfor mye utstyr på grunn av vekten. Hans Christian var ambivalent til borebolter, han var i prinsippet om ikke alltid i praksis for «clean climbing» og sporløs ferdsel. Jeg var mer pragmatisk. Når man pusher grenser i sporten, men også egne grenser, er etikk sjelden et tema. Etikk kommer i ettertid, i en sosial kontekst. Det kan lett oppstå myter om en større bevissthet om sånne ting enn hva som faktisk var tilfelle.
– Siden du er en av få som har sett veggen på nært hold: Hva tenker du om mulighetene for andre ruter opp østveggen? Er det så kompakt som det ser ut som?
– Ja, den er ganske blank. Det var vanskelig å se naturlige linjer. Hadde veggen ligget i lavlandet hadde man trolig klatret flere ruter på den. Det hadde kanskje ikke blitt så flotte ruter. Granitten er grovere og sprøere enn i Yosemite. Vi vurderte faktisk Bongard/Middendorf-linja (Grand Voyage, 1992), men så at det gikk noen tydelige riss i bunnpilaren til høyre for denne.
– Returen, hvor tragedien inntraff i 1984, hvordan gikk den for deg og Aasheim?
– Selve rappellene forløp uten større problemer, men vi var helt strippa for utstyr idet vi sto under pilaren etter 15 lange rappeller. Stein firte seg først med heisesekkene på én rappellsikring med back-up. Da den holdt tok jeg ut backupsikringene og fulgte etter på bare én enkelt sikring. Slik rakk vi helt ned med det lille utstyret vi tok med oss. Vi rappellerte noe til venstre for ruta sett nedenfra, i nærheten av det som nå er Grand Voyage. Vi så og brukte noen bolter og slynger der fra et tidligere forsøk, så veggen var forsøkt klatret på før vi var der.
- Og ulykken, og dagene etterpå, kan du si noe om det?
– Det var forferdelig. Det utenkelige hadde skjedd, og med oss. Da jeg var en ung klatrer tenkte jeg at ulykker i all hovedsak skjer fordi klatrere gjør feil – andre klatrere. Da Hans Christian og Finn falt ned tenkte jeg at det må ha skyldtes noe utenfor deres kontroll. Begge var kompetente og ikke typene til å gjøre feil. I dag, et klatreliv senere, ser jeg mer nyansert på det. De objektive farene er lett å undervurdere og enhver kan gjøre feil. Selv har jeg gjort mange feil, og hyppigere jo eldre og mer erfaren jeg blir. Flaks har reddet livet mitt ved et par anledninger. Heldigvis har de fleste feilene ikke vært alvorlige. Jeg tenker at Stein og jeg ikke hadde uflaks i vår nedfiring fra Trango, mens Hans Christian og Finn hadde uflaks. Vi var heldige. De var uheldige. Det var forskjellen. Ikke noe annet.
