Sunniva Øvre-Eide i støtet

Sunniva Øvre-Eide øverst på pallen i Nordisk mesterskap i buldring i Helsinki.

Sunniva Øvre-Eide på Draumkvedet (8c). Foto: Roar Olsen

Fornøyd dame når topptaket på et av bulderne under nordisk mesterskap. Foto: Antti Peltola

Rått comeback

Til alt overmål var det litt av en reise å komme seg i så bra slag, for i februar i fjor brakk porsgrunnkvinnen kragebeinet. Det gjorde at hun måtte komme seg gjennom tre måneder uten noe klatring i det hele tatt. Da hun endelig kom i gang igjen måtte hun starte med femmerklatring.

– Det var så deilig å kunne begynne igjen og da var femmerklatring gøy. Det kan være at denne opptreningsperioden har vært bra for meg. Jeg klarte å roe ned og bygge meg opp igjen. For meg tar det tid å bli sterk, men når jeg først blir sterk så holder det lenge.

I august i fjor deltok hun noen konkurranser, blant annet i europacupen der hun dro inn en tiendeplass, noe hun så seg fornøyd med.

– I november og desember slet jeg en del med sykdom. Først i januar i år begynte jeg å føle meg sterk igjen, og da begynte det å løsne skikkelig, sier 19-åringen. 

Da dro hun på tur til Siurana der hun presterte en ikke så rent lite imponerende tick-liste. Hun flashet Meconi (8a) og gikk Kale Borroka (8b+) på fjerdeforsøket, i tillegg til en flere raske bestigninger på fransk åttetall. En av de hun klatret med var Leo Ketil Bøe, som har følgende å si om 19-åringen. 

– Hun er superdyktig, spesielt på vertikal!

Overrasket seg selv

Vestlandsfanden fikk hun prøvd så vidt i fjor like før hun ble skadet. Den første dagen hun gikk på den på nytt i april i år, fikk hun til alle flyttene. Neste dag hun skulle prøve, fikk hun sendt ruta i første forsøk etter oppvarmingen.

– Solen sto ikke lenger på veggen, men hadde varmet den opp nok til at jeg ikke mistet følelsen i fingrene på de små krimpene. Dessuten var det litt sendebris, som alltid er kjekt når du skal gå noe hardt. Forholdene var altså perfekte, men jeg ble litt overrasket over at den gikk ettersom jeg ikke hadde fått testen de vanskelige flyttene med pump i armene. Dessuten hadde jeg følte meg litt dårlig i forkant. Kanskje det hjalp at jeg hadde såpass lave forventninger, smiler Øvre-Eide. 

Samme dag som hun gikk Vestlandsfanden prøvde hun på Draumkvedet. Sikrer Bård Lie Henriksen og Kristoffer Klev foret henne med beta, og hun fant også sin egen måte å gjøre cruxet på. 

– Jeg hadde et slags støt allerede den dagen for å se hvor langt jeg kom, og det føltes veldig bra. På neste økt jobbet jeg en del med ruta, før jeg i neste økt gikk den i første støt etter å ha varmet opp på en sjuer. 

Snikende bevegelser under Nordisk i Helsinki. Foto: Antti Peltola

Sunniva med moren Rebekka Lydia Øvre-Eide og faren Roar Olsen da hun fikk medalje for tredjeplass sammenlagt i europacup junior i Augsburg i 2022. Foto: Privat

Sunniva Øvre-Eide. Foto: Antti Peltola

Naturlig vei inn

Sunniva Øvre-Eide ble født inn i klatreverdenen. Faren Roar Olsen er selv en ivrig klatrer og bygde klatrerom hjemme da hun var fem år gammel. Hun ble alltid med pappa på cragget og begynte å trene ukentlig fra seksårsalderen. 

– Du kan si at jeg fikk en veldig naturlig vei inn i dette. Da jeg var 13 begynte vi å reise inn til Oslo der jeg fikk være med i satsningsgruppa til Kolsås Klatreklubb, som ble trent av Tina Johnsen Hafsaas og Thilo Schröter. Jeg begynte også på videregående i Oslo og bodde der. Vi ble en bra gjeng som hadde det mye gøy sammen, forteller Sunniva.

Før hun flyttet til hovedstaden var det faren som kjørte henne mellom Porsgrunn og Oslo. Hun legger stor vekt på farens betydning for at hun skal kunne gjøre det hun elsker høyest her i livet.

– Pappa er en veldig god klatrekamerat, sidetrener, sjåfør, sikrer og selvfølgelig pappa. Han har alltid trua på meg, og er mye av grunnen til at jeg er blitt så god. Når det er sagt så er moren min også utrolig viktig for meg. Hun er en støttespiller og motivator, finner alltid de riktige ordene og får meg til å tenke positivt når ting er vanskelig, som for eksempel i den perioden der jeg var skada. I tillegg er hun min private massør, hehe.

Sunniva Øvre-Eide på Vestlandsfanden (8b). Foto: Sebastian Blyckert

Pappa Roar Olsen gir Sunniva en klem etter onsight av 8a i Flatanger. Foto: Leo Bøe

I fjor trakk Øvre-Eide seg ut av satsningsgruppa til Kolsås da hun flyttet tilbake til Porsgrunn, så nå er hun sin egen trener. 

– Jeg har laget meg et lite opplegg som jeg prøver å følge. Thilo og Tina har lært meg så utrolig mye, som har gitt meg en forståelse av hvilken trening som passer meg best.

Mye av treningen hennes foregår på spraywallen hjemme i kjelleren, der hun også trener en del klatrespesifikk styrke. 

– Mens det er konkurransesesong driver jeg også en del kommersbuldring. Det blir ikke til at jeg buldrer så mye ute, selv om også det er gøy.

– Hva er du mest stolt av å ha fått til i klatrekarrieren din hittil?

– Oi, det er litt vanskelig å svare på. Kanskje det jeg har fått til nå i år etter å ha vært skadet så lenge. Og så tror jeg kanskje et av mine stolteste øyeblikk er da jeg gikk Ouish Extension (8b+), som jeg hadde jobbet lenge med.

– Hvilke ambisjoner har du fremover?

– Jeg har veldig lyst til å komme meg til semifinale led i worldcup. Det er ikke sikkert det er innafor i år, men en gang i tida hadde det vært artig å få til. Utendørs har jeg ikke noe spesielt prosjekt akkurat nå. Men jeg var i Flatanger i fjor og prøvde Muy Verdes (8c). Den syntes jeg var kul, selv om starten var overraskende hard og må jobbes inn. Jeg håper å få reist tilbake i høst for å teste mer.