Dag 43: Stemningen er laber, vi er lei. Lei av hverandre, lei av vonde fingerlocks, breibeint stemming, kaminklatring, bombays og rattly fingers. Lei av å henge i en sele, lei av å klatre. Så selv om vi bare har én taulengde igjen før vi har gått dem alle i fri så gidder vi ikke mer, drar i sikringer og vil bare opp til toppen, til Angels Landing, bort fra den vakre og stolte men akk så besværlige Moonlight Buttress - den slapp oss innpå seg før vi ble brutalt avvist. 

Med ett skjer det noe som gir oss et perspektiv på det hele, på vår besettelse med så og så mange harde taulengder i fri, på enkeltflytt, sikringsbeta og fotplasseringer – for det er jo selvfølgelig ingen som bryr seg bortsatt fra vår forfengelighet og stolthet. Jeg står på sjuende taulengde, «The Nutting Pitch» som har fått navnet sitt fordi man kun sikrer med kiler, og fomler med nettopp kileknippet, må ikke miste det nå, da jeg plutselig registrerer noe i øyekroken, noe stort og veldig som med et sukk velter seg utfor kanten over oss.