Klatring i Finale Ligure i Italia

Bilen var lastet med sykler, klatreutstyr, to bestiser og en stor porsjon motivasjon. Alt annet i vår verden var ryddet vekk for en drøy måned for egoistisk pleie av egen og hverandres sjel. Som de sier på flyet: «Ta på din egen maske før du hjelper andre.» Mantraet ble å lade opp våre egne batteri, og få stress fra jobb og doktorgrad ut av systemet.

Bemerket: Lise viser at damene også kan sette skapet på plass, her på Ignatia (6c+) på Erboristeria Bassa. Foto: Thomas Horgen

«Vi», bestod av Jon Olav «Biceps» Grepstad og Thomas «Streken» Horgen, halvparten av en kvartett som reiste verden rundt for ni år siden. Vi er også den halvdelen som ikke har tatt det ultimate steget inn i familielivet med etterkommere, bleieskift og jobb, den omdiskuterte tidsklemma. Underveis i oppholdet fikk vi storfint besøk, og gjengen varierte både i størrelse og kjønnsfordeling. Lise «Power» Egenberg, den sterke kona til JonO, og Håkon «Teppet» Raanes var på besøk en ukes tid. 

Det har vært skrevet om Finale Ligure før, det er gammelt nytt. Det er en bra destinasjon, men rent klatremessig kan det oppsummeres på følgende vis: 80-tallsklatring, polerte klassikere, leksjoner i klatrehistorie, mye klatring pr bolt, ruter som holder graden (minst), mye folk og bra setting. I dag er Finale minst like godt kjent for å ha noe av den beste stisyklingen Europa kan tilby. Stinettet, tilretteleggingen og opplegget rundt syklingen er utrolig bra i seg selv, men ikke helt unikt. Det er først når du legger på settingen med middelhavet, Italia, agriturismo, flinke guider og shuttle til de lange motbakkene, at pakka blir optimal. Mulighetene for å skade seg skikkelig har aldri vært større. Unge hoder i en aldrende, men stadig bedre kropp, er ikke den beste kombinasjonen. Heldigvis dro vi sørover for å klatre, og sykla bare på hviledagene. Riktignok fikk vi konstatert at hard kontakt mellom mannlige reproduksjonsorgan og styrestem ikke er å anbefale. Det går utover klatringa når man er redd for å falle på grunn av det økte presset selen gir mot en hoven pung.

Kreatør: Dinda – mannen med godt over 1000 ruter under beltet. Foto: Thomas Horgen

Da utviklingen av klatrefelt i Finale Ligure begynte å ebbe ut, og den vertikale klatringen ikke lenger var så interessant, fant noen italienske ildsjeler nytt beite. De reiste ikke langt, men det de fant var både brattere, høyere og vel så klatrebart. Utviklerne var over seg av begeistring og ventet på at hordene fra Finale skulle innta dalen og nyte deres kreasjoner. Den store klatrende massen viste seg nok en gang å være tilbakeholden. De lot vente på seg og fortsatte som lemen i Finale. 

Oltre Finale – «Mer enn Finale» ble et uttrykk og en betegnelse på alle klatrefeltene som ikke ligger i Finale Ligure, men i området. Det ble utviklernes uttrykk for og ønske om å si «det finnes mer enn Finale her, og det er minst like bra.» Selv i dag, 24 gode år etter utviklingen startet er man ofte alene på cragget, i hvert fall på hverdagene. I helgene kommer det en del tilreisende fra Sveits og Frankrike, og det er noen lokale Italienere. Men, det er rolig sammenlignet med Finale. Det skal legges til her at manglende førerverk og utfordringer med å finne informasjon har lagt en liten demper, og nå som det har kommet ny fører er det en liten oppsving med tanke på besøket. 

Onsight: Jon Olav «Jono» Grepstad viser oss hvor lett det kan gjøres på Senna (7b+) på Erboristeria Alta. Foto: Thomas Horgen

Vi tilbrakte hele 10 dager i Finale Ligure før vi omsider lytta til anbefalinger og tok den 20 minutter lange kjøreturen til Val Pennavaire. Vi skulle fikse bilen litt og benytta anledningen til å besøke feltene som lå i dalen like nord for områdets VW-verksted. Etter vi hadde klatret på et av feltene, stod vi i stum beundring og kikket utover dalen fra en høyde. Den vakre dalen var i seg selv grunn god nok til å reise hit og tilbringe tid her. At det i tillegg var bra klatring så vi på som en bonus. To dager etter flyttet vi ut av en leilighet i bråkete Finale og inn til Ferruccio i Val Pennavaire. Kontrasten til Finale kunne ikke vært større. Vi flytta fra turistby til en «appartamente» på et lite småbruk i en bortgjemt dal. Ikke et hvilket som helst småbruk, Ferruccio sitt småbruk. Han er 79 og kona 82, og sammen driver de det som for oss opplevdes som Edens hage ispedd en bra ladning klatrefelt. Vi fikk hjemmedyrkede jordbær, moreller, salat og olivenolje. Dersom det ikke var noe ferske grønnsaker fikk vi kake. Det var noe til oss hver dag, og vi ble stadig bedt på middag. Kunne vi få det bedre?

I Finale må man som regel kjøre til en parkering før anmarsjen starter. Fra vårt rede i Val Pennavaire kunne vi bare gå hjemmefra. Vi kunne gå til syv klatrefelt fra vår egen dør, og parkeringen til alle var omtrent der vi bodde. To felt kunne vi studere mens vi spiste frokost i sola på terrassen. Feltet lengst unna tok det 30 min å gå til, og det nærmeste ca 50 sekunder. Enkelte dager klatret vi på et felt før lunsj før vi rusla hjem for å spise en god lunsj, slappa av litt med sjakk eller en bok for så å legge i vei ut på et annet crag litt utpå ettermiddagen. Etter hvert ble den en selvfølge å tilpasse valgene av felt for morgen og kveld slik at soleksponeringen ble rett for dagsformen. Det hender tross alt at det er digg å klatre i sola. Det tar seg i hvert fall ikke ut å komme hjem fra seks uker ved Middelhavet uten litt varmere toner på ryggtavla.

I bratta: Thomas Horgen tester sandbag-formen på Indira Gandhi, 7c+ på Terminal. Foto: Jon Olav Grepstad

Etter noen dager hos Ferruccio hadde vi nesten glemt syklene våre. Vi gikk fullstendig opp i klatringen. Sjeldent har vi klatret så mange, så fine ruter uten å bli avbrutt eller nedbrutt av dårlige bolter, polert stein, løs stein eller gjengrodde riss og lommer. Alt vi tok i var av gull. Vi klatra til og med ei rute som hadde anker like under et fikentre hvor man kunne bare ta for seg av fiken etter sending.

I Val Pennevaire er det over 1000 ruter fordelt på ca 40 felt. Det dukker opp nye felt og ruter hvert eneste år takket være Dinda, Italias svar på en duracell-kanin med en Hilti. Noen felt har over 100 ruter, andre felt er små og har så lite som 15 ruter. Klatringen er ikke annet enn ekstremt bra. Vi logga alt vi klatra, og etter endt tur var det kun en av oss som hadde gått en rute som vi ikke ville gitt tre stjerner. Av totalt 2500 meter klatring hadde vi klatra åtte meter som ikke var verdt det. Alle feltene vi var på var nylig reboltet, og nesten alle boltene vi klippet var limbolter. Plasseringen og boltene var så bra at det var lett å klatre uten tanke eller bekymring. I Finale er saken en helt annen. Der har rutene som regel boltene like etter cruxet eller like gjerne midt i en crux-sekvens.

Lett: Håkon Raanes får det til å se lett ut på Ignatia, 6c+ på Erboristeria bassa. Foto: Thomas Horgen

Det er startet en liten lokal gruppe som sørger for at grunneiere, kommune og andre er positive til klatringen, samtidig som de samler inn penger, bolter ruter og lager fører. Vi var så heldige å bli godt kjent med denne ivrige gjengen, og vår begeistring over klatringen satte mange smil på deres fjes. Rossella klatrer i Val Pennavaire hver helg, og står for all kommunikasjonen som kommer gjennom nettsidene. Hun og kjæresten, Adriano ønsket oss velkommen i gjengen, og vi fikk være med på Dinda’s 50-årsfest og var i Genoa på middagsbesøk. Dinda bolter ruter hver helg. Han kjører fra Genoa klokka seks lørdag morgen, bolter frem til lunsj og klatrer på ettermiddagen. Da vi feiret hans 50-årsdag hadde han 1050 ruter under beltet – da vi dro var det 1054. Dette er ikke korte ruter med tre bolter og en ring i toppen. Mange av de er 40 meter lange monster, boltet som det skal, renset for alt løst og med gode toppanker i toppen. Det er prima vare hele veien.

Hygge: Jon Olav, Ferruccio, Maria og Thomas i hagen. Foto: Thomas Horgan (selvutløser)

Det er alle grader av alt her: Temperatur, vanskelighet og overheng. Om sommeren velger man nordvendte vegger, gjerne de i høyden. Om vinteren velger man de som ligger lavt og solvendt. Høst og vår velger man etter vær, forhold og behov. Det betyr i praksis at det er gode forhold hele året. De fleste feltene har ruter fra 6a og oppover, men mange felt har ruter helt nede i 4c også. Dalens vanskeligste rute er 8c+, og det er utrolig mye som ligger i spennet fra 6c til 8b.

Brattheten varierer fra felt til felt, men alle feltene vi var på hadde ruter for de fleste nivå. At det er noe for alle ferdighetsnivå på svært mange felt, forenkler planleggingen for grupper med folk på forskjellige nivå. Og, det er en situasjon svært mange klatrere kjenner seg igjen i: Hvem skal få prioritet på valg av klatrefelt? Vår opplevelse av Val Pennavaire var at dette var noe vi ikke trengte å tenke på. Det er faktisk kjæresteklatring på nesten alle feltene, litt som Kalymnos. Kjæreste i dette tilfellet betyr at det er noe for begge i et forhold, uavhengig av hvem som er sterkest.

Noen av craggene

Terminal er et av de største feltene. Det er kort anmarsj, og det ligger harde, lette, korte og lange ruter side om side. Det er solvendt og utrolig bra på grå og fuktige dager på sommerhalvåret, men optimale forhold for klatring på vinteren. 

Cineplex ligger ganske høyt og er i skyggen fra ca ni om morgenen. Optimalt på vår, sommer og høst, og spesielt i helgene. Det er lenger å gå hit enn mange andre felt, og det gjør at færre tar turen. På ukedagene er det ingen her, men i helgene kan det bli litt trafikk. For de som ønsker å velge og vrake i ruter er Cineplex stedet å dra. Det er over 100 ruter fra 4c til 8c+. Det er virkelig et komplett crag.

Morgenstund: Håkon Raanes og Thomas Horgen nyter frokost på terrassen og legger planer for knusing av ruter på Erboristeria. Foto: Jon Olav Grepstad

Red Up er tufa-himmelen … og en bakerovn. Det ligger midt i sola, og anbefales kun på grå dager, eller om vinteren. De rutene vi gikk var helt utrolige. Fine linjevalg, interessante bevegelser, og ikke minst ruter for alle. Her finnes muligens den fineste 5c-en i verden, og en helt uforglemmelig 7b.

Erboristeria består i prinsippet av to felt, Alto og Bassa. Det betyr øvre og nedre, som i praksis her er høyre og venstre. Rutene er totalt forskjellige, og gradene oppleves veldig annerledes. Mens Bassa byr på kortere ruter med hardere sekvenser, byr Alto på lengre ruter som krever mer stamina. Selv om Bassa generelt sett har kortere ruter, fikk vi strekt ut 80-meterstauet her også ved et par anledninger. Som alltid, ingen regler uten unntak. 

Basura var feltet vi lette lenge etter, men som viste seg å ha kort og enkel anmarsj. Det er ikke alltid så enkelt å finne raskeste vei på første forsøk, spesielt ikke med to overtente, kreative og klatregira gutter som leser en dårlig italiensk veibeskrivelse. Rutene her var ikke mindre enn spektakulære. Store tufaer, pockets, sva, overheng, tak … alt. Og det var alt på hver rute. Dersom du ligger i gradsjiktet 6c-7b, så er Basura et must! Her kan man faktisk gå alle rutene på en dag om man vil ha seg en god økt. Det er bare 31 ruter. Vi brukte dessverre litt mye av dagen på både frokost, lunsj og anmarsj, og rakk dermed ikke alt.

Med utsikt: Lise Egenberg på en navnløs 6b+ på feltet Red Up. Foto: Thomas Horgen

Feltene er mange, vi nevner her bare noen favoritter. Det var flere felt vi ikke testet, og allerede nå fire måneder etter første besøk har JonO vært tilbake. Dette er et sted man kan reise til mange ganger. Alle finner fine steder, det som passer inn med profilen man liker å assosiere seg med, og hvor man omringes av gode venner. Thailand, Kalymnos, Tyrkia er alle plasser som folk stadig returnerer til. For oss er Val Pennavaire en av de beste klatredestinasjonene vi har besøkt.  Det har alt en sportsklatrer som oss vil ha – óg det er tross alt Italia. 

Det ser ut som vi glemte å nevnte at Italia også har verdens beste is – og for ikke å snakke om vinen…