Jordan er nok mest kjent for tempelbyen Petra og det saltholdige Dødehavet ved grensen til Israel. Petra ble kåret til et av verdens syv underverker i en avstemning på Internett i 2007. Dødehavet ligger på det laveste sted på kloden, omkring 400 meter under havets overflate.
Det ikke mange vet er at Jordan også har store, øde fjellområder med fantastiske muligheter for klatring og spenstige fjellturer. Det mest kjente området ligger sør i landet, ned mot grensen til Saudi Arabia, og kalles Wadi Rum. Wadi betyr dal på arabisk, mens Rum antagelig, ifølge Wikipedia, er avledet av det arameiske navnet for noe som ligger høyt.
Al-Khazna: The Treasury i Petra er 2000 år gammelt. Foto: Dag Fergestad
Den flate dalbunnen ligger omkring 1000 meter over havet og fjellene omkring er 600 til 700 meter høyere. Klimaet er tørt og varmt. De beste månedene for et besøk er fra og med oktober til og med mars. Siste halvdel av desember og første halvdel av januar kan være kjølig, med minusgrader på natten, dagtemperaturer helt ned i 10 grader og snø eller i alle fall rim på fjelltoppene. Resten av året, april til og med september, er det i varmeste laget med dagtemperaturer omkring 30-40 grader eller mer. Det går direktefly fra Gardermoen til Aqaba hver lørdag i vinterhalvåret og flyturen er unnagjort på fem timer. Hvis man har nerver til å vente kan flybilletten komme helt ned i 500 kroner, men da må man ta turen på sparket. Vanlig pris fra Gardermoen, hvis man bestiller en måned eller to før avgang, er omkring 2000 kroner.
Drosjeturen fra Aqaba flyplass starter i dagslys, men etterhvert siger mørket på og når vi etter en time kommer frem til Wadi Rum er det mørkt som i en sekk, men stjerneklart. Hovedgaten er opplyst – når vi beveger oss inn i smågatene så må vi frem med hodelyktene. Vi våkner klokka seks av de øredøvende bønneropene fra minareten, og ser fjellene tre frem, først i skarp silhuett og etterhvert opplyst av solen. Det er et overveldende og mektig syn. Dalbunnen er så og si flat, fjellveggene reiser seg, guloransje, 500 eller 600 meter rett opp fra ørkensanden.
Kveldskos: Frei, Sabbah, Hamdan, Nasim, Seri, Naseim og Per Tronsaune rundt bålet ute i ørkenen. Foto: Dag Fergestad
Wadi Rum har vært brukt som «location» for en rekke storfilmer; Lawrence of Arabia, Star Wars, Indiana Jones og den siste Transformers-filmen. Landskapet har en uvirkelig, nesten surrealistisk karakter og det er vanskelig å tro at det bare er skapt av vind og vann. Inne i de trange kløftene på Jebel um Ishrin er det en slags kaotisk regelmessighet i fjellveggenes utseende som får en til å tenke at her må vel menneskehender ha bidratt til utformingen? Men guidebøker og klatreføreren kan fortelle at formasjonene er fremkommet på naturlig vis; vind og vann over tusener av år. Flere steder går assosiasjonene til den spanske arkitekten Antoni Gaudi. Kanskje han hentet inspirasjon i Wadi Rum? Fjellene og flere av Gaudis bygninger i Spania står i alle fall oppført på Unescos verdensarvliste. Forfatteren T. E. Lawrence, bedre kjent under navnet Lawrence of Arabia, uttalte om landskapet i Wadi Rum at det var «vast, echoing and godlike».
På tur: Olav Nilssen på 3. taulengde på Goldfinger (5+), Odd nærmer seg stand. Foto: Dag Fergestad
Det er ikke all klatringen som er like fin. En del av rutene har partier med løst fjell, finkornet sand på nøkkeltak og til dels lange utklatringer, men de fine rutene er på den annen side særs fine med fantastisk klatring og storslagne utsyn. For førstegangsbesøkende til området er anbefalingen å først leie en beduin-guide, gå en eller flere av fjellrutene og bli kjent med fjellkvaliteten og området før man starter på klatrerutene. Mange av de har en komplisert adkomst og retur og det er en fordel å ha orientert seg litt på forhånd. Sandsteinen har en varierende kvalitet. Jo mørkere den er jo mere solid er den. Den lyse sandsteinen er mindre solid, til tider ganske sprø og overflaten er ofte litt «sandete». På mange av rutene er det «øreformede» flak som ligger «limt» utenpå fjellveggen. Det er ofte fristende bøttetak, men man bør bruke de med forsiktighet og forsøke gjøre seg så lett som mulig. De kan brekke av.
Tidlig krøkes: Hamdan er klar for klatring. Foto: Dag Fergestad
De fleste rutene med moderat gradering er naturlig sikret. Kamsikringer er nok det man bruker mest, men kiler er også ofte anvendelige, særlig fra størrelse 5-6 og oppover. På mange av rutene kan man bruke «threads», 60 eller 120 cm slynger eller selvknyttet strømpetau, som man legger rundt sandsteinssøyler og trer inn i og ut av hull i fjellveggen. Hvor mye de tåler er umulig å si, men antagelig (og forhåpentlig) er de en del sterkere enn førsteinntrykket tilsier. På en del av klassikerne er det boltede standplasser som samtidig fungerer som rapellfester. Lengden på rutene varierer fra 1-2 taulengder i området bak Guesthouset i Wadi Rum til 10-15 taulengder på de lengste rutene. Området passer best for de som har klatret mye på naturlige forankringer og har en del erfaring med navigering og klatring i fjellet. Linjeføringen er mange ganger ikke lett å oppdage, det er en overflod av formasjoner og noen ganger flere mulige veivalg.
Graderingssystemet i føreren vi benyttet; Tony Howards: Treks and climbs in Wadi Rum, Jordan, er britisk og dermed nokså «konservativ». Det gis ikke ved dørene; femmer-lengdene har ofte ganske krevende, vedvarende klatring. En del av firerlengdene kan være sparsomt sikret, men når man kommer opp på femmertallet får man stort sett gode sikringer. I Wadi Rum-området er det nærmere 300 klatreruter, som oftest førstebesteget av franskmenn eller briter. Tony Howard, som var med på førstebestigningen av Rimmonruta i Trollveggen, var en av de første som besøkte Wadi Rum med vertikale hensikter. Han er arkitekten bak mange av de fineste rutene og besøker fortsatt området hvert år.
Ruteanbefalinger i gåavstand
The Beauty (6-/6) på Jebel Um Ejil, West face, er den klart flotteste ruten vi har klatret. Fem taulengder med jevn og nydelig klatring. Særlig den første taulengden er praktfull; et 30 meter velsikret layback-riss med et vrient steg ut til venstre som avslutning. Den siste taulengden er nok vanskeligst, selv om den bare er gradert 5+. Det er en offwidth/layback som sluker store kamkiler. Har du, mot alle formodninger, en sekser-camalot så passer den som hånd i hanske på de første meterne. Uten en sekser må du gå ut 6-7 meter fra stand før du får inn en etterlengtet femmer. Beauty har skygge fra morgen til kveld, er et fint alternativ på varme dager og en rute man absolutt bør få med seg. Det ligger et par filmsnutter på nettet med klatring fra førstetaulengden på Beauty.
Eventyrlig: Barbara Rogers og Per Tronsaune i kløft på Abu Iglakhat. Foto: Dag Fergestad
En annen flott rute er Black Magic (5+) på The dark tower of Jebel Rum (East face). Ni taulengder med jevn og fin klatring på vestsiden av Wadi Rum, et stykke inn dalen til høyre bak guesthouset. På den 4. taulengden (5-) er det vrient å få inn gode sikringer, men ellers er ruta bra sikret. Det er rapellfester ned ruta, ikke bolter, men forskjellige bladbolter, kiler og threads. Noe av det ser litt suspekte ut, men ruta er en av de mest populære og slyngebånd blir antagelig skiftet ofte. Ruta har sol fra morgen og frem til tolv/ett.
Ruta til venstre for Black Magic, ni taulengder lange Mira Kouhry (5+), er også en lang og fin tur, men har ikke like fin klatring. Det er noen fine taulengder, men helhetsinntrykket ødelegges av litt rotete linjeføring og noe varierende fjellkvalitet. Det er rapell ned de samme festene som Black Magic.
Aperitif (5) på Jebel Ishrin-massivet er kort. To taulengder med en flott, velsikret førstetaulengde og en svært kort andrelengde. Har skygge det meste av dagen.
Goldfinger (5+) på East Face Towers of Jebel Rum, er ikke lett å lokalisere. Ruta ligger mer eller mindre midt i den mørkebrune, imponerende veggen et stykke til venstre bak guesthouset. Den går opp en frambygning, en slags pillar, og åpner med to mindre fine, ruskete, 3+-taulengder som ender på en stor hylle. Den neste taulengden er flott med velsikret diederklatring opp til en liten hylle, deretter en kort høyretravers ut til riss som følges opp til stand på hylle. Den siste taulengden leder opp til toppen av pilaren og deretter er det rappell på bolter ned til venstre for pilaren.
Rum Doodle (5-). Ruta ligger i den sydlige delen av Jebel Rum-massivet. Klatringen er ikke akkurat superfin, men det er noen fine taulengder innimellom, og rutas beliggenhet, inne i en trang canyon, er mildt sagt storslått. Cruxlengden er noe sparsomt sikret, men forholdsvis enkel. Det er rappellfester ned ruta.
Utsikt: På siste del av den lange Abu Doud-traversen over Jebel Rum fra venstre Olav Nilssen, guiden Mohammed, Odd Eliassen og Arne Larsen. Foto: Dag Fergestad
Ruteanbefalinger i kjøreavstand
Å ta seg frem i ørkenen kan se lett ut, men er tyngre enn man skulle tro. Selv om det er flatt så kan det være tungt å gå. Underlaget varierer fra hardpakket sand til sanddyner. Å gå lengre strekninger i løs sand er slitsomt, særlig når man har vekt i sekken. Transport ut til rutene og henting kan man enkelt avtale i Wadi Rum.
Hunter Slabs (5) på Jebel Burdah har 6-7 taulengder med fin svaklatring. Vi avsluttet med bål og lønsj på toppen. Høydepunktet på turen kom på returen når vi måtte krysse over den naturlige, mildt sagt spektakulære, 10-15 meter lange steinbroen for å komme ned til bakken igjen.
Purple Haze (5+) ligger på østsiden av Jebel Burdah og er en ni taulengder lang, svært fin rute. Det er ingen taulengder som utmerker seg, men jevnt over er klatringen fin. Det er rappell på bolter rett på sydsiden av ruta.
Jebel al m’Zaygeh, West Face (5+), har fire taulengder med svært fin dieder- og rissklatring i venstre kant av en imponerende, ganske bratt svavegg. Svaveggen er også et av de få stedene i Wadi Rum hvor det er mulig å klatre fine, boltede ruter på femmertallet og seksertallet, med snufester.
På led: Artikkelforfatter på første taulengde på den spektakulære Beauty (6-) Foto: Dag Fergestad
Fjellturer
En av fordelene med å reise til Wadi Rum er det stabile klimaet. Etter tre turer på til sammen tre uker har vi ikke sett snurten av regn. En del av dagene har vært overskyet, men allikevel med fin temperatur for både klatring og fjellturer.
Ved siden av rene klatreruter kan man også gå en rekke spektakulære fjellturer fra dalbunnen opp på de forskjellige fjellmassivene; Jebel Rum, Jebel um Ishrin, Jebel Burdah, Jebel Kasai og en rekke andre. Det er gamle ferdselsveier som har vært benyttet av beduinene i hundrevis av år; for å jakte på antiloper, samle inn urter og medisinplanter eller som høytliggende beite for buskapen. Karakteristisk for disse turene er utfordrende, usikret klyving, fantastiske naturscenarier og til sist en del ofte spektakulære rappeller for å komme trygt ned på bakken. Å navigere på egen hånd opp fjellrutene er ikke å anbefale. Landskapet er så komplisert og kupert at man nesten garantert vil rote seg bort og føreren til Tony Howard er ikke til mye hjelp som navigasjonsverktøy, terrenget er for kronglete. Det vanlige er å leie en lokal guide, en beduin, som kjenner området som sin egen bukselomme. Det koster til vanlig et sted mellom 1500 og 2000 kroner for en dagstur. På flere av rutene er det hakket til finger- og fottak i fjellveggen og det finnes også en del «beduin-steps»; steiner som er stablet oppå hverandre under vanskelige opptak. På vår siste tur, i desember 2012, leide vi en beduinguide, Muhammed, som var døvstum. Vi skulle gå ruten Abu Doud på Jebel Rum. Det fungerte utmerket helt til vi kom til en kort klatrepassasje gradert 5-. Guiden tok da tauenden i hånden og klatret raskt oppover, mens han tredde tauenden inn og ut av hull og bak små sandsstenssøyler. Vi forsøkte rope han tilbake, men han hørte selvfølgelig ikke det. Til slutt satte han seg til i en liten hule og bandt seg inn i enden av tauet, mens han vinket på oss at vi skulle komme etter. Det endte med at en av oss ledet opp på den andre tauenden og alle kom seg trygt opp til toppen. Bortsett fra dette ene feilskjæret loset han oss trygt og feilfritt gjennom en labyrint av kløfter og små høydedrag. Skulle vi gått på egen hånd så hadde vi vært der ennå. Abu Doud er en av de lengste og mest krevende beduinturene. Vi startet i mørket ved guesthouset halv syv om morgenen og var ikke nede igjen før i skumringen, tolv timer senere. Bortsett fra en halv times pause med bål, varm drikke og mat hadde det gått jevnt og trutt. Høydeforskjellen er ikke stor mellom bunnen av dalen og topplatået, men det kuperte landskapet, med mye opp og ned, gjorde at vi nok hadde gått et sted mellom 1000 og 1500 høydemeter alt i alt.
Wadi Rum
Sted: Jordan, omkring en time med drosje fra Aqaba.
Sesong: Oktober til og med april. Ukene omkring nyttår kan være kalde, men begynnelsen av desember og slutten av januar er fine og hele november og februar. Uansett når du drar så er nettene kalde med temperaturer ned mot eller under null. Vi har hatt med lue, votter og stillongs og har brukt det på alle de tre turene. En lett dun- eller syntetisk jakke kommer også godt med på kveldene. Avhengig av når du drar, og om du skal overnatte ute, bør soveposen nok tåle temperaturer ned mot null og hvis du drar omkring nyttår kanskje ned mot -5.
Utstyr: To halvtau eller to tynne enkelttau med minimum 50 meters lengde. Ellers vanlig sikringsrack og et godt utvalg med store kamkiler. Ha med en del 60 og 120 cm slynger og gjerne noen meter med 7 mm strømpetau som kan kappes etter behov. Til anmarsjen og fjellturene er det en ubetinget fordel med anmarsjsko med friksjonssåle. De sitter som smurt på sandsteinen. Man bør ha med et lite hjemmeapotek; Paracet, Imodium, plaster, sportstape og antiseptisk salve. Sandsteinen er ru som sandpapir og det blir etterhvert små sår og kutt på både armer og ben. Det er ikke noe apotek i Wadi Rum og heller ingen minibank så man må ta ut penger i Aqaba, amerikanske dollar eller Jordanske dinarer fungerer fint.
Overnatting: På Guesthouset i Wadi Rum er det overnatting i telt (30 kroner per natt), restaurant med god mat og godt øl. Ellers er det en flott opplevelse å overnatte ute i ørkenen, leirplasser er det nesten overalt og det er mulig å finne ved. Stjernehimmelen er storslått og det er fantastisk å se solen dukke opp over horisonten om morgenen.
Litteratur: T. E. Lawrence: Seven Pillars of Wisdom er den fascinerende historien om Lawrence of Arabia og araberstammenes kamp for et eget land. Tittelen på boken er hentet fra en fjellformasjon på østsiden av veien inn mot Wadi Rum, et ikke spesielt høyt fjell med syv pillarer eller topper på rekke og rad. Filmen til David Lean om Lawrence of Arabia har mange opptak fra Wadi Rum og er vel verdt å få med seg.
Marguerite van Geldermalsen: Married to a bedouin er en utrolig fortelling om en kvinne fra New Zealand som giftet seg med en beduin og bodde i en årrekke i en hule i Petra. Boken gir et fascinerende innblikk i beduinenes levesett.
Forslag til turer: En tur til Wadi Rum kan fint kombineres med badeferie i Aqaba. Innerst i Aqaba-bukta er det korallrev, omkring 20 grader i vannet og mulighet for å leie dykkerutstyr eller bare snorkle. Et besøk i Petra er en fantastisk opplevelse, det er en to-tre timers biltur fra Wadi Rum, men Petra er stort så man bør ha mer enn en dag. Hvis man vil en tur til Dødehavet så er det en lang dag med drosje fra Wadi Rum for å komme dit.
Web: Visitjordan.com, wadirum.net
