Høstklatring i Italia og Chamonix

Vi valgte å dra til den lille landsbyen Colletta i Val Pennavaire, der vi hadde noen ferierende venner som skrøt hemningsløst av både klatring og pizza. Val Pennavaire går også under det mer kjente navnet Oltrefinale, som rett og slett bare betyr utenfor Finale.

Finale Ligure var en populær klatredestinasjon på 80 og 90-tallet og er nok kjent for mange. I de senere årene har bygdene rundt fått mange nye felt av god kvalitet.

Å klippe bolter i varmen var ganske trivelig, og to dager ble til fire. Til slutt måtte vi ta oss sammen og kjøre i retning Chamonix, vi skulle jo tross alt bedrive alpinisme, og der måtte det være mulig å finne noe skummel og karakterbyggende klatring.

Chamonix trenger nok heller ikke noe introduksjon. Personlig er dette min guilty pleasure-destinasjon. Med gondoler, heiser, bolter, rappellanker og ølservering overalt er det vanskelig å ikke trives, selv om man ikke ønsker dette hjemme i kjære Romsdal.

Vi ankom dalen på høstens fineste dag, i hvert fall ifølge dama i billettskranka. Dagen etterpå derimot, skulle det være storm i høyden og det var bare å glemme gondolen opp til Aiguille du Midi. 

Vi fant en rute i høyden på motsatt side av dalen, i de værforholdene kunne jo det funke som noe kjip klatring også. Men dessverre, veggen viste seg å være i le for vær og vind og ikke i det hele tatt karakterbyggende. 

Vi var nede igjen rundt lunsjtid og siden plana var å leve litt på kanten valgte vi å gå for en rute til, selv om det var langt på dag. Og ikke nok med det, men for å piffe det litt ekstra opp droppa Are å fylle på kalkbaggen, som var på vei til å bli tom. Og jeg tok med en hodelykt med nesten tomt batteri. Dessverre gikk også denne turen greit og vi var tilbake i bilen rett etter mørkets frembrudd.

Vi så litt rundt på Youtube og fant ut at alpinistene i Chamonix drev med drytooling i nabobygda på dager med dårlig vær. Etter en kort kjøretur og mye anmarsjknot fant vi en bratt klippe i skogen med borra hull til stegjern og økser, i god Chamonix-stil.

Den lokale fjellføreren Ben var også på cragget med sine to kursdeltakere på et alpinklatrekurs. To deltakere ble til fire der vi sto i bakgrunnen og overhørte alt som ble lært bort om drytooling.

Men så ble været bedre og tiden var inne for å komme seg høyt til fjells. Som Alex Honnold sier i Free Solo: Nothing good happens in the world by being happy and cozy.

Gårsdagens nedbør hadde lagt seg som en meter tykk snø oppe i høyden. Det var ingen spor over breen nedenfor Aiguille du Midi, og de andre klatrerne som tok gondolen opp i lag med oss var plutselig forduftet. Etter at vi hadde starta å tråkke spor dukka de merkelig nok opp igjen bak oss.

Heldigvis var det bare den lille nødbua ved siden av Cosmique-hytta som var åpen, vi skulle jo tross alt til fjells for å fryse og ha det kjipt. Etter å ha dumpa litt utstyr i bua og sikra oss sengeplasser fortsatte vi å tråkke spor bort til Triangle du Tacul der det var en miksrute vi hadde hørt om. Sporlegginga over breen var et slit uten like, til og med Are »født akklimatisert» Reed klagde over tung pust. Vi fikk heldigvis lønn for strevet med noen taulengder på is og fjell opp en smal renne.

Tilbake igjen i hytta var vi utslitt etter all snøbrøytinga, og etter en natt på 3600 meter over havet med eksplosiv hodepine skjønte vi at vi ikke var godt nok akklimatisert. Vi valgte derfor å klatre Cosmique-ryggen tilbake til gondolen, for så å dra ned igjen til behagelige Chamonix.

Vi hadde kanskje ikke vært redd, eller bygget noe karakter. Og veldig lite av klatringa hadde vært kjip og skummel. Likevel hadde vi på en måte nådd målet for turen, nettopp å starte vinterklatresesongen.

Uansett, vi reiste førnøyde hjem igjen.